Inngangen til tema var Brustads arbeid med arkiv fra senterets egne samlinger – beskjedne mapper med etterlatte papirer – som ga innblikk i brokker av enkeltmenneskers eksilhistorier: Personer hvis veier nordover var høyst forskjellige, og som kom til å ta ulike retninger også etter at de var blitt innvilget midlertidig opphold i Norge.
Hovedgrunnlaget for bokens fortelling er undersøkelsen av betydelige mengder dokumentasjon etter myndighetenes befatning med 1930-tallets flyktningkrise. Dette materialet beretter om et offisielt Norge som i første rekke møtte flyktningene med avvisning og stengte dører. Om politikeres og byråkraters frykt for fremmede, og deres manglende evner til å oppfatte alvoret ved nazistenes forfølgelser. Og om antisemittiske forestillinger og tankemønstre.
Materialet beretter om et offisielt Norge som i første rekke møtte flyktningene med avvisning og stengte dører
Samtidig avtegner det seg også en historie om motstemmer: Mennesker som utfordret den avvisende grunnlinjen og etterspurte endring og en mer human politikk. Flyktningenes støttespillere fantes i det norsk-jødiske samfunnet, i pressen, i arbeiderbevegelsen og i idealistiske aktivistmiljøer – og var helt avgjørende for de få utvalgte som til slutt slapp gjennom det norske nåløyet, før landet ble okkupert.
Da krigen nådde våre grenser, befant i overkant av 400 jødiske flyktninger seg i Norge. De sto i limbo, på uavklart, utrygg og usikker grunn, idet de igjen var havnet under makten til regimet som de hadde flyktet fra i sine hjemland. Hvordan gikk det med denne gruppen mennesker, da okkupanten og det norske kollaborasjonsstyret iverksatte utryddelsespolitikken også her?
Hør Jan Alexander Svoboda Brustads foredrag om Norge og de jødiske flyktningene. Brustad er historiker og rådgiver ved dokumentasjonsavdelingen på HL-senteret.
Les intervju med Brustad i saken Frykt for "jødeinvasjon" i Norge
.png?alt=listing)