Antifascisme dengang og nå
Hvor samlet eller splittet var arbeiderbevegelsen i sin antifascistiske kamp i mellomkrigstiden? Hvilke uenigheter fantes det knyttet til strategi og metoder? Hadde man allierte i kampen, for eksempel blant liberale borgerlige og den jødiske minoriteten? Hvilke lærdommer fra mellomkrigstidens antifascisme kan vi trekke i dag?
Grünerløkka var i mellomkrigstiden et rødt arbeiderstrøk hvor det også bodde mange jøder. Likevel hadde den antisemittiske avisen Fronten sine redaksjonslokaler og Norges første naziparti sitt hovedkvarter i strøket. Dette førte til mange konfrontasjoner mellom fascister, rasister og antifascister. Dette kulminerte med «Slaget i Birkelunden», da tusenvis av motdemonstranter møtte opp under Nasjonal Samlings valgkampmøte høsten 1933.
Jøder i Norge hadde en høyere deltakerprosent enn majoritetsbefolkningen i væpnet motstand under krigen. I sitt innlegg vil Mats Tangestuen belyse ulike former for motstand og se på jøders deltakelse i den antifascistiske kampen på 1930-tallet.
I kveldens andre foredrag vil Terje Emberland og Graham Macklin snakke om hvordan jødiske aktivister har spilt en avgjørende rolle i britisk antifascisme etter krigen. Den såkalte «43 Group» ble opprettet etter andre verdenskrig av jødiske eks-soldater. Gruppen brøt opp fascistenes møter, infiltrerte deres grupper og konfronterte dem i gatekamper.
Denne kvelden får vi høre to foredrag. Først ut er Alexa Døving og Mette Andersson som snakker om minoritetenes rolle i antirasistisk aktivisme før Runar Jordåen tar opp anklager om homoseksualitet i den antifascistiske kampen.
I 1990-årene var både Norge og Sverige preget av en fascistisk voldsbølge, og nynazister forsøkte å få kontroll over gatene i flere byer. Hvordan organiserte ungdommer som ble rammet, antirasister og antifascister seg i møte med denne volden? Hva var likhetene og forskjellene mellom antifascistisk motstand i Norge og Sverige – og hvordan ser situasjonen ut i dag, i et Sverige der Sverigedemokraterna har fått hånden på rattet?
