Da norske romer ankom «Sigøynerleiren» 17. januar 1944, nærmet Auschwitz II-Birkenau seg høyden av sitt virke som utryddelsesleir. Zigeunerlager skilte seg på flere måter fra leirens øvrige seksjoner: Få av de nyankomne romene ble ført direkte til gasskamrene og familiemedlemmene ble i mindre grad enn andre fanger splittet fra hverandre ved ankomst. Seksjonen hadde like fullt et grunnleggende trekk til felles med resten av Birkenau: det var ikke et sted man skulle overleve. Leiradministrasjonens leger utsatte dessuten både romske og jødiske fanger systematisk for medisinske tester, forsøk og overgrep.
Høsten 1939 kom nesten førti jødiske barn i alderen 6-13 år fra det tyskokkuperte Praha til Norge. De var brakt nordover med bistand fra den humanitære organisasjonen Nansenhjelpen, men de aller fleste hadde blitt sendt ut av hjemlandet på sine egne foreldres initiativ. Et av barna som ankom Østbanehallen i Oslo 26. oktober 1939 var 7 år gamle Karl Peter Federer.
Etter det tyske angrepet på Belgia 10. mai 1940 iverksatte okkupasjonsmakten gradvis spesifikke tiltak mot landets «sigøynere». Den systematiske forfølgelsen av gruppen tilspisset seg i andre halvdel av 1941 og kulminerte høsten og vinteren 1943-44. Da arresterte, internerte og deporterte styresmaktene størsteparten av Belgias romske befolkning. Også 66 norske romer ble satt på deportasjonstogene fra Belgia til Auschwitz. Ved ankomst ble navnene deres oppført i innregistreringsprotokollen til en avgrenset del av leiren - den såkalte Zigeunerlager.
Rundt 60 % av Norges jødiske befolkning overlevde Holocaust ved å flykte til Sverige. En del flyktet uten hjelp fra andre, men de fleste var avhengige av støtte fra lokale medhjelpere i flere ledd: Mennesker som varslet og holdt dem skjult i perioden før flukten, sjåfører som transporterte dem til grensenære områder og loser som fulgte dem til den norsk-svenske grensen. En av grenselosene som bisto jøder på flukt var teologistudenten Hans Christen Mamen.
Våren 1934 var de romske nordmennene som hadde blitt avvist av sitt hjemlands myndigheter strandet i Belgia. Selv om den belgiske staten innrømmet gruppen midlertidig opphold, var de lokale politimyndighetenes førsteprioritet å tvinge dem ut igjen så raskt som mulig. Metodene de anvendte omfattet blant annet regelmessige utvisninger, fengslinger og byråkratiske spissfindigheter som de såkalte veibrevene.
Da okkupasjonsmakten og NS gikk til angrep på de norske jødene under krigen, var det et lite og nyetablert samfunn som ble rammet. På 1870-tallet levde bare en håndfull jøder i Norge. Frem mot 1940 hadde antallet steget til om lag 2000. I løpet av disse årene grunnla de nyankomne landets første mosaiske trossamfunn og bygget synagoger i både Kristiania og Trondheim. Jødiske innvandrere fra Øst-Europa satte også sitt preg på norsk industri – ikke minst innen tobakksnæringen, der familien Glott ble sentrale aktører.
I januar 1934 avviste norske styresmakter 68 norsk-romske borgere som ønsket innreise til sitt hjemland. De satt dermed fast på grensen mellom Tyskland og Danmark. I dagene, ukene og månedene etter at myndighetene nektet romene innreise, var gruppen gjenstand for diplomatisk tautrekking mellom flere land og omtalt i en rekke europeiske aviser. Til slutt endte avvisningen med at hele følget ble overlatt til en uviss skjebne i Belgia. Den norske staten betalte nazi-regimets regning for økonomiske utlegg under romenes korte opphold i Tyskland.
Ruth Maier ble født i Wien 10. november 1920, tvunget på flukt til Norge i januar 1939 og myrdet i Auschwitz 1. desember 1942. Hun skrev dagbok hele livet. Åtte av dem er bevart for ettertiden. Dagbøkene dekker perioden fra Hitlers maktovertakelse i Tyskland til deportasjonen av jødene i Norge, og inneholder slående førstehåndsberetninger fra et offer for nazistenes antijødiske politikk. Men de gir også innblikk i en flyktnings eksiltilværelse, et litterært og intellektuelt begavet sinn og en ung kvinnes hverdagsliv før og under 2. verdenskrig.
Fra begynnelsen av 1920-tallet utformet norske myndigheter en særskilt «sigøynerpolitikk». Den tok i første rekke sikte på å gjøre norske romer statsløse, for deretter å presse dem ut av landet eller nekte dem innreise. Politikken kulminerte med avvisningen av de største norsk-romske familiene i 1934. Et betegnende eksempel på politikkens praksis, er Czardas Josefs pass – der norsk nasjonalitet med et enkelt pennestrøk ble erstattet av ordet «ingen».
I slutten av januar 1942 trykket norske aviser over hele landet en kunngjøring fra Politidepartementet med tittelen «Stempling av jøders legitimasjonskort». «J»-stemplingen som fulgte, markerte et skille og omdreiningspunkt i forfølgelsen av landets jødiske befolkning. Den ledet ikke bare til en systematisk registrering av jøder i Norge. Kunngjøringen introduserte også den tyske raselovgivningens definisjon av hvem som var en «jøde».
Etter at romer ble frigitt fra det 500 år lange slaveriet i fyrstedømmene Valakia, Moldovia og Transilvania i 1856, innvandret mange til vestlige og nordlige deler av Europa. En liten gruppe fant også veien til Norge. De neste tiårene etablerte flere romske familier seg i ulike deler av landet. Barna deres fikk norske fødsels- og dåpsattester fra byer som Kristiania, Trondheim, Bergen, Harstad, Drammen og Hammerfest. En av dem var Kristian Josef Modeste, som ble født i Kristiania i 1882, og drøyt femti år senere nektet innreise til sitt hjemland av norske myndigheter.
Nesten hundre jødiske barn ble deportert fra Norge av okkupasjonsmakten og NS under 2. verdenskrig. Det yngste mennesket på transportskipet Donau var fire måneder gamle Lasse Krupp fra Oslo. Minstemann på Gotenland, Harry Simon Shotland fra Tromsø, hadde knapt fylt halvannet. Ved ankomst i Auschwitz tok SS med få unntak livet av alle mindreårige. Etter at de var myrdet, ble klærne og skoene deres samlet i store lagre med sikte på gjenbruk.
Den 8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Norge. Etter fem års okkupasjon var krigen endelig over. Blant de som ikke hadde mulighet til å delta i euforien, var flere overlevende jødiske fanger, som fortsatt ventet på transport tilbake til hjemlandet. Nesten halvparten av førkrigstidens norsk-jødiske befolkning var drept i folkemordet, og de som overlevde hadde alle mistet noen. I tillegg til jødene ble også 66 norske romer utsatt for den nazistiske utryddelsespolitikken. I mai 1945 var bare fire av dem fortsatt i live. De befant seg i det frie Belgia med status som «statsløse sigøynere», og var fremdeles nektet adgang til Norge gjennom Fremmedlovens «sigøynerparagraf» av 1927. Hvem de var og hva som skjedde med dem etter at norske myndigheter avviste dem i 1934, var blant spørsmålene HL-senteret fikk i oppdrag å besvare høsten 2013.
Den 15. mars 1939 besatte tyske tropper Tsjekkoslovakias hovedstad Praha. De tsjekkiske delene av landet ble innlemmet i Nazi-Tyskland som Protektoratet Böhmen-Mähren. Jøder, politiske motstandsfolk og intellektuelle rømte i store antall ut av den siste frie mellomeuropeiske metropolen for folk i eksil. En av dem som flyktet var den 26 år gamle legen Leo Eitinger. Han hadde akkurat fullført medisinstudiet, men de nye antijødiske lovene fratok ham raskt lisensen til å praktisere. Blant de få eiendelene Eitinger ikke etterlot seg i hjemlandet, var en liten legekoffert i lær, med inngraveringen Dr. og hans initialer på siden.
Det nazistiske okkupasjonsregimet deporterte 773 jøder fra Norge under 2. verdenskrig. Nesten alle de deporterte endte i konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Kvinnene, barna og de eldre ble myrdet av vaktmannskapet kort tid etter ankomst. Et mindretall menn mellom om lag 16 og 50 år ble plukket ut til tvangsarbeid. Klærne fangene senere fikk utdelt eller på ulike måter maktet å få tak i, kunne ha betydning for liv og død.
.jpg?alt=listing)
