Dokumentene forteller
I januar 1934 avviste norske styresmakter 68 norsk-romske borgere som ønsket innreise til sitt hjemland. De satt dermed fast på grensen mellom Tyskland og Danmark. I dagene, ukene og månedene etter at myndighetene nektet romene innreise, var gruppen gjenstand for diplomatisk tautrekking mellom flere land og omtalt i en rekke europeiske aviser. Til slutt endte avvisningen med at hele følget ble overlatt til en uviss skjebne i Belgia. Den norske staten betalte nazi-regimets regning for økonomiske utlegg under romenes korte opphold i Tyskland.
Fra begynnelsen av 1920-tallet utformet norske myndigheter en særskilt «sigøynerpolitikk». Den tok i første rekke sikte på å gjøre norske romer statsløse, for deretter å presse dem ut av landet eller nekte dem innreise. Politikken kulminerte med avvisningen av de største norsk-romske familiene i 1934. Et betegnende eksempel på politikkens praksis, er Czardas Josefs pass – der norsk nasjonalitet med et enkelt pennestrøk ble erstattet av ordet «ingen».
Den 8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Norge. Etter fem års okkupasjon var krigen endelig over. Blant de som ikke hadde mulighet til å delta i euforien, var flere overlevende jødiske fanger, som fortsatt ventet på transport tilbake til hjemlandet. Nesten halvparten av førkrigstidens norsk-jødiske befolkning var drept i folkemordet, og de som overlevde hadde alle mistet noen. I tillegg til jødene ble også 66 norske romer utsatt for den nazistiske utryddelsespolitikken. I mai 1945 var bare fire av dem fortsatt i live. De befant seg i det frie Belgia med status som «statsløse sigøynere», og var fremdeles nektet adgang til Norge gjennom Fremmedlovens «sigøynerparagraf» av 1927. Hvem de var og hva som skjedde med dem etter at norske myndigheter avviste dem i 1934, var blant spørsmålene HL-senteret fikk i oppdrag å besvare høsten 2013.
Da norske romer ankom «Sigøynerleiren» 17. januar 1944, nærmet Auschwitz II-Birkenau seg høyden av sitt virke som utryddelsesleir. Zigeunerlager skilte seg på flere måter fra leirens øvrige seksjoner: Få av de nyankomne romene ble ført direkte til gasskamrene og familiemedlemmene ble i mindre grad enn andre fanger splittet fra hverandre ved ankomst. Seksjonen hadde like fullt et grunnleggende trekk til felles med resten av Birkenau: det var ikke et sted man skulle overleve. Leiradministrasjonens leger utsatte dessuten både romske og jødiske fanger systematisk for medisinske tester, forsøk og overgrep.
Etter det tyske angrepet på Belgia 10. mai 1940 iverksatte okkupasjonsmakten gradvis spesifikke tiltak mot landets «sigøynere». Den systematiske forfølgelsen av gruppen tilspisset seg i andre halvdel av 1941 og kulminerte høsten og vinteren 1943-44. Da arresterte, internerte og deporterte styresmaktene størsteparten av Belgias romske befolkning. Også 66 norske romer ble satt på deportasjonstogene fra Belgia til Auschwitz. Ved ankomst ble navnene deres oppført i innregistreringsprotokollen til en avgrenset del av leiren - den såkalte Zigeunerlager.
Våren 1934 var de romske nordmennene som hadde blitt avvist av sitt hjemlands myndigheter strandet i Belgia. Selv om den belgiske staten innrømmet gruppen midlertidig opphold, var de lokale politimyndighetenes førsteprioritet å tvinge dem ut igjen så raskt som mulig. Metodene de anvendte omfattet blant annet regelmessige utvisninger, fengslinger og byråkratiske spissfindigheter som de såkalte veibrevene.
Etter at romer ble frigitt fra det 500 år lange slaveriet i fyrstedømmene Valakia, Moldovia og Transilvania i 1856, innvandret mange til vestlige og nordlige deler av Europa. En liten gruppe fant også veien til Norge. De neste tiårene etablerte flere romske familier seg i ulike deler av landet. Barna deres fikk norske fødsels- og dåpsattester fra byer som Kristiania, Trondheim, Bergen, Harstad, Drammen og Hammerfest. En av dem var Kristian Josef Modeste, som ble født i Kristiania i 1882, og drøyt femti år senere nektet innreise til sitt hjemland av norske myndigheter.
