Etter flere diplomatiske underkastelser for svenskene på begynnelsen av 1930-tallet, var verken Justisdepartementet eller Sentralpasskontoret villige til å vike da 68 romer i midten av januar 1934 prøvde å krysse grensen fra Sverige. Få uker senere forsøkte gruppen derfor innreise via Danmark og den dansk-tyske grensebyen Padborg. Her ble de avvist av danske grensevakter som fryktet at de ville bli en økonomisk byrde for landet. Norges justisdepartement hadde gitt klar beskjed om at romene ikke kunne regnes som nordmenn.
Den 22. januar beskrev lokalavisen Aabenraa Socialdemokrat avvisningen av menneskene i Padborg med overskriften «Drabelig Zigeunerkrig ved Grænsen». Fortvilelsen blant de avviste skal ifølge avisen ha vært så stor at politimesteren tilkalte «25–30 betjenter fra Graasten og Sonderborg» som «rykkede i krig mod de skummende Kvinder». Familieoverhodet Czardas Josef uttalte seg på sin side slik: «Følget vårt består av femten menn, sytten kvinner og tretti barn. De fleste av oss er født i Norge og er nordmenn. Selv om vi måtte gå fram og tilbake hundre ganger, vil vi gjøre det for å vende tilbake til Norge. Behandlingen av oss er en skandale».
Den påfølgende tautrekkingen med tyske myndigheter om gruppens videre skjebne involverte så vel Justisdepartementet og Utenriksdepartementet som visekonsulatet i Stralsund og ambassaden i Berlin. Norge endte opp med å betale visekonsulatets og den tyske statens utlegg på 312 riksmark for transporten av romene til og fra Padborg. Den avviste gruppen selv ble deretter innesperret i et herberge for hjemløse i Altona, og siden flyttet til en nyopprettet arbeidsleir ved Bahrenfeld. Tidlig i april sto følgende notis på trykk i avisen Hejmdal: «I leiren skal sigøynerne oppdras til anstendige og brukbare mennesker. Mennene skal utføre produktivt arbeide, og kvinnene skal opplæres til å koke og gjøre rent». Saken vakte oppsikt i alt fra det nazistiske partiorganet Völkischer Beobachter til den nordirske avisen Belfast Telegraph.
Etter noen måneder i leiren ved Bahrenfeld, besluttet tysk politi å dumpe hele gruppen på den belgiske grensen. Belgia var landet der de senest hadde hatt lovlig opphold, men de lokale fremmedpolitiske myndighetene forsøkte i flere år desperat å få Norges utenrikstjeneste til å innrømme romenes norske statsborgerlige tilhørighet. Forsøket var forgjeves, og de norske romene forble fanget på belgisk og fransk territorium – i land der de var like uønsket som i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Der oppholdt de seg fortsatt da nazistiske styresmakter iverksatte arrestasjonen av landets romer knapt ti år senere.