Mens andre omreisende, nomadiske og halvnomadiske folk skulle assimileres inn i det norske samfunnet, tok politikken overfor romer utgangspunkt i ekskludering. I 1922 formulerte Justisdepartementet et rundskriv som erklærte at det ikke skulle festes lit til norske romers legitimasjonspapirer. Departementet slo uten videre fast at romers pass og papirer måtte antas å være forfalsket eller tildelt feilaktig av norske funksjonærer. To år senere beordret myndighetene en omfattende registrering av «sigøynere» på landsbasis, med mål om å få så mange som mulig av dem utvist. Flere norsk-romske familier ble også utstyrt med pass for statsløse når de søkte passfornyelse på sitt lokale politikontor.
Et problem for myndighetene var imidlertid at mange politikamre, lensmannskontorer og norske konsulater i utlandet fortsatte å utstede gyldige pass til norske romer når de var på gjennomreise. Denne praksisen, og stadige diplomatiske tvister om utviste og avviste norsk-romske grupper, tvang frem en juridisk konkretisering av politikken: Fremmedloven av 1927 introduserte derfor den såkalte sigøynerparagrafen, som eksplisitt forbød «sigøynere» innreise. Det var første gang Norges lovverk stengte en navngitt minoritetsgruppe ute av landet siden jøder og jesuitter ble nektet adgang i den første grunnloven.
Forbudet skulle i teorien gjøre det umulig for andre land å hevde at romer kunne høre rettmessig hjemme i Norge, uavhengig av legitimasjonspapirene de bar med seg. I praksis toppet snarere de diplomatiske utfordringene seg på begynnelsen av 1930-tallet. Trass i forbudet fortsatte norske romer å komme til Norge med gyldige papirer utstedt i utlandet – til fortvilelse for Sentralpasskontoret, som hadde det overordnede ansvaret for håndhevingen av politikken.
De diplomatiske utfordringene var ikke minst fremtredende i forholdet til Sverige. Svenskene hadde sitt eget forbud mot utenlandske omreisende, og ønsket ikke å bli sittende igjen med romer som var blitt utvist fra Norge. Til tross for protester fra norske styresmakter kunne den svenske utenrikstjenesten dessuten føre klare beviser: Fødselsattester, vigselsattester og pass ble fremlagt som tydelig dokumentasjon på bestemte romers norske statsborgerlige tilknytning. Etter langvarige diskusjoner mellom den svenske og norske utenrikstjenesten, måtte Norge til slutt ta imot de avviste romske familiene.
Norsk presse beskrev saken som en ydmykende diplomatisk underkastelse og tap av Norges nasjonale verdighet. Sentrale krefter i norsk offentlighet hevdet dessuten høylytt at en «sigøynerinvasjon» fra Sverige til Norge ville bli underkastelsens reelle konsekvens. Ydmykelsen og pressens påfølgende hysteri ledet til en betydelig innstramning i norske konsulaters overholdelse av «sigøynerparagrafen». Dette kom til å få store konsekvenser under den endelige avvisningen av norske romer i januar 1934.