Ved innregistreringen i «Sigøynerleiren» fikk norske romer tatovert inn et fangenummer med bokstaven Z for Zigeuner på armen og påsydd en sort trekant som markør for «asosiale» fanger på klærne. Praksisen gjenspeilet romenes tilhørighet i to av nazistenes fiendekategorier – for det første tilhørte de en «mindreverdig rase» og for det andre ble de kollektivt ansett for å være kriminelle, arbeidssky og ute av stand til å tilegne seg et moderne levesett. Ettersom «Sigøynerleiren» var en såkalt familieleir, ble de romske familiene i liten grad skilt fra hverandre ved ankomst. Leiradministrasjonen utstyrte dem som regel heller ikke med fangedrakter, de fikk i større grad beholde sine klær og eiendeler, og det ble normalt ikke foretatt seleksjoner direkte til gasskamrene. Et viktig unntak var de ca. 2900 gjenværende romene som ble gasset i hjel under avviklingen av leiren natten mellom 2. og 3. august 1944.
Livsbetingelsene i Zigeunerlager var likevel nært uutholdelige. Dødeligheten i leirseksjonen var svært høy – til dels høyere enn i Auschwitz-komplekset for øvrig. De fleste av dødsfallene skyldtes elendige sanitære forhold, vilkårlig vold, ekstrem underernæring og sykdom, i kombinasjon med et uforholdsmessig stort antall fanger. Et trekk ved Zigeunerlager som bidro til den høye dødeligheten var de forholdsvis mange barna som levde under de ekstreme forholdene. André Modis var blant de aller yngste norske romene som ankom Auschwitz i januar 1944. Han ble innregistrert knappe to uker før han fylte sitt første år og døde trolig i løpet av den første måneden i leiren.
Fangene i Zigeunerlager ble med jevne mellomrom også utsatt for medisinske eksperimenter, tester og prøver i leirens tilhørende sykebrakker. Prøvesvar og dokumentasjon ble siden analysert og lagret ved laboratoriske institusjoner som Hygiene Institut der Waffen SS-und Polizei, Auschwitz. SS-leger og medisinsk utdannede fanger som var blitt tvunget til å bistå foretok blant annet tester i «Sigøynerleirens» brakke nr. 32. Der gjennomførte de alt fra blod- og urinprøver i forbindelse med eksperimenter på tyfus og andre epidemiske sykdommer til disseksjon av lik for å skaffe organer til senere medisinsk og «rasevitenskapelig» forskning. Over en tredjedel av de deporterte norske romene ble utsatt for ulike medisinske overgrep. Informasjon om minst 17 av dem finnes i arkivet etter Waffen SS’ hygiene-institutt.
En av dem var den da femten år gamle Milos Karoli. Den 15. juni 1944 etterspurte leiradministrasjonen en urinprøve av en mannlig fange fra Zigeunerlager. Karoli ble plukket ut og urinprøven innhentet dagen etter. Det hele ble møysommelig dokumentert og underskrevet av SS-Hauptsturmführer dr. Josef Mengele.