Etter at tysk politi dumpet hele følget i Belgia i 1934, måtte det belgiske sikkerhetspolitiet vurdere hva de skulle gjøre med dem. Politiets direktør lot riktig nok gruppen få midlertidig opphold ”av humanitære hensyn”. Samtidig slo han fast at dette kun var ”i påvente av at deres hjemsendelse forhandles med norske myndigheter”. Forhandlingene ble innledet sommeren 1934 og var endelig avsluttet først i september 1937. Da hadde belgiske myndigheter stilet brev direkte til to norske utenriksministere: Både Venstres Johan Ludwig Mowinckel og Arbeiderpartiets Halvdan Koht ble forsøkt presset til å anerkjenne de norske romenes statsborgerskap. Bestrebelsene var forgjeves – gruppen ble værende i Belgia.
De neste årene førte sikkerhetspolitiet en politikk som tok sikte på å få norske romer til å reise fra landet frivillig. Enkeltindivider ble for eksempel stadig fengslet i korte perioder, med politiets egne ord ”for å oppmuntre dem til å forlate kongeriket”. Flere norske romer forsøkte da også ved gjentatte anledninger å reise ut av landet, til Frankrike eller Nederland. Bilaterale avtaler mellom nabolandene sørget imidlertid for at nederlandsk og fransk grensepoliti med full rett kunne sende romene rett tilbake til Belgia.
Allerede i 1933 hadde Belgias sikkerhetspoliti innført de såkalte veibrevene (feuille de route) for registrering og identifisering av omreisende utlendinger. De personlige bevisene ble brukt aktivt for å gjøre romenes livsbetingelser så vanskelige som mulig. Politiet forlenget norske romers veibrev stort sett kun en måned av gangen, slik at de til stadighet måtte innom det lokale gendarmeriet for å fornye beviset. Veibrevene inneholdt dessuten ofte også en forskrift som påla bæreren å forlate Belgia innen en angitt dato. Slike bestemmelser, i kombinasjon med hyppige kontroller, bidro til at politiet gjerne brukte veibrevene som påskudd for arrestasjon og kortvarig fengsling.
I 1939 arresterte politiet det norsk-romske familieoverhodet Karl Modis etter å ha stoppet ham med ugyldig veibrev under en kontroll. Da han ble løslatt senere samme år forklarte sikkerhetspolitiet at «Modis tilhører en bande romanichels som vi ikke kan kvitte oss med grunnet internasjonale avtaler, og som vi er tvunget til å beholde i Belgia». Et halvt år etter løslatelsen gikk tyske tropper til angrep på Belgia. Høsten 1943 ble Karl Modis og flere av hans nærmeste arrestert på nytt – denne gang som et ledd i nazistenes utryddelsespolitikk.