De første romene kom til Norge på 1860-, 70- og 80-tallet, en periode kjennetegnet av et liberalt innvandringsregime og relativt fri flyt over landegrensene. Flere av dem fikk norsk statsborgerskap, blant annet som følge av at Stortinget fjernet passtvangen i 1860. Fjerningen var et symbol på oppgjøret med embetsstyrets byråkrati og maktutøvelse overfor flyttende og reisende. Dette oppgjøret ga i praksis også utenlandske «tatere» og «sigøynere» rett til å oppholde seg fast i riket.
En innfløkt juridisk bestemmelse som kom til å få sentral betydning for norske romers statsborgerskap, var den såkalte innfødsretten. Da statsborgerrettsloven av 1888 trådte i kraft, ble personer med statsborgerskap fra andre land som samtidig hadde norsk innfødsrett, nemlig innrømmet statsborgerskap ved fast bosettelse i Norge. Innfødsretten var heller ikke noe man kunne tape, selv om man fikk statsborgerskap i et annet land: Årsaken var det store antallet nordmenn som utvandret til USA. Innfødsretten skulle gi emigrantene og deres barn mulighet til å returnere til Norge dersom de ønsket det. Selv om det neppe var myndighetenes intensjon, gagnet innfødsretten imidlertid også norske romer. Som et nomadisk folk reiste romene over landegrensene i hele Skandinavia, men også til Belgia og Frankrike. Gjennom innfødsretten var deres barn likevel sikret norsk statsborgerskap, uavhengig av hvilket land de ble født i.
Romene var én av flere grupper som falt inn under norske myndigheters minoritetspolitikk. Tilnærmingen til dem var likevel unik i norsk sammenheng. Fra 1850-årene var assimilasjonspolitikken den dominerende minoritetspolitiske linjen i landet. Minoriteter innenfor riket skulle «fornorskes» gjennom språket, og på lengre sikt skulle alle deres etniske og særkulturelle trekk fjernes.
Romanifolket/taterne var i likhet med romer et omreisende folk, men kom til Skandinavia allerede på 1500-tallet. Gjennom statlig finansiering fikk Den norske omstreifermisjonen i oppgave å gjennomføre assimilasjonspolitikken overfor «taterne». Misjonen hevdet derimot at «sigøynere» var utenfor deres ansvarsområde, og Sosialdepartementet bestemte derfor at romene ikke skulle assimileres på linje med andre «omstreifere». I 1921 tok departementet initiativet til en særegen ekskluderingspolitikk overfor «sigøynere». Denne politikken tok i ytterste konsekvens sikte på å frata romer som Kristian Modeste deres norske statsborgerskap. Avgjørelsen skulle senere stenge ham og familien ute av landet – til tross for at han var født i Norge, med norsk innfødsrett, norsk fødselsattest og norske legitimasjonspapirer.