Månedens gjenstand

Nesten hundre jødiske barn ble deportert fra Norge av okkupasjonsmakten og NS under 2. verdenskrig. Det yngste mennesket på transportskipet Donau var fire måneder gamle Lasse Krupp fra Oslo. Minstemann på Gotenland, Harry Simon Shotland fra Tromsø, hadde knapt fylt halvannet. Ved ankomst i Auschwitz tok SS med få unntak livet av alle mindreårige. Etter at de var myrdet, ble klærne og skoene deres samlet i store lagre med sikte på gjenbruk.

Det nazistiske okkupasjonsregimet deporterte 773 jøder fra Norge under 2. verdenskrig. Nesten alle de deporterte endte i konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Kvinnene, barna og de eldre ble myrdet av vaktmannskapet kort tid etter ankomst. Et mindretall menn mellom om lag 16 og 50 år ble plukket ut til tvangsarbeid. Klærne fangene senere fikk utdelt eller på ulike måter maktet å få tak i, kunne ha betydning for liv og død.

Rundt 60 % av Norges jødiske befolkning overlevde Holocaust ved å flykte til Sverige. En del flyktet uten hjelp fra andre, men de fleste var avhengige av støtte fra lokale medhjelpere i flere ledd: Mennesker som varslet og holdt dem skjult i perioden før flukten, sjåfører som transporterte dem til grensenære områder og loser som fulgte dem til den norsk-svenske grensen. En av grenselosene som bisto jøder på flukt var teologistudenten Hans Christen Mamen.

I slutten av januar 1942 trykket norske aviser over hele landet en kunngjøring fra Politidepartementet med tittelen «Stempling av jøders legitimasjonskort». «J»-stemplingen som fulgte, markerte et skille og omdreiningspunkt i forfølgelsen av landets jødiske befolkning. Den ledet ikke bare til en systematisk registrering av jøder i Norge. Kunngjøringen introduserte også den tyske raselovgivningens definisjon av hvem som var en «jøde».

Høsten 1939 kom nesten førti jødiske barn i alderen 6-13 år fra det tyskokkuperte Praha til Norge. De var brakt nordover med bistand fra den humanitære organisasjonen Nansenhjelpen, men de aller fleste hadde blitt sendt ut av hjemlandet på sine egne foreldres initiativ. Et av barna som ankom Østbanehallen i Oslo 26. oktober 1939 var 7 år gamle Karl Peter Federer.

Den 15. mars 1939 besatte tyske tropper Tsjekkoslovakias hovedstad Praha. De tsjekkiske delene av landet ble innlemmet i Nazi-Tyskland som Protektoratet Böhmen-Mähren. Jøder, politiske motstandsfolk og intellektuelle rømte i store antall ut av den siste frie mellomeuropeiske metropolen for folk i eksil. En av dem som flyktet var den 26 år gamle legen Leo Eitinger. Han hadde akkurat fullført medisinstudiet, men de nye antijødiske lovene fratok ham raskt lisensen til å praktisere. Blant de få eiendelene Eitinger ikke etterlot seg i hjemlandet, var en liten legekoffert i lær, med inngraveringen Dr. og hans initialer på siden.

Ruth Maier ble født i Wien 10. november 1920, tvunget på flukt til Norge i januar 1939 og myrdet i Auschwitz 1. desember 1942. Hun skrev dagbok hele livet. Åtte av dem er bevart for ettertiden. Dagbøkene dekker perioden fra Hitlers maktovertakelse i Tyskland til deportasjonen av jødene i Norge, og inneholder slående førstehåndsberetninger fra et offer for nazistenes antijødiske politikk. Men de gir også innblikk i en flyktnings eksiltilværelse, et litterært og intellektuelt begavet sinn og en ung kvinnes hverdagsliv før og under 2. verdenskrig.

Da okkupasjonsmakten og NS gikk til angrep på de norske jødene under krigen, var det et lite og nyetablert samfunn som ble rammet. På 1870-tallet levde bare en håndfull jøder i Norge. Frem mot 1940 hadde antallet steget til om lag 2000. I løpet av disse årene grunnla de nyankomne landets første mosaiske trossamfunn og bygget synagoger i både Kristiania og Trondheim. Jødiske innvandrere fra Øst-Europa satte også sitt preg på norsk industri – ikke minst innen tobakksnæringen, der familien Glott ble sentrale aktører.