Barna på Donau og Gotenland var blant de over 200 000 mindreårige som nazi-regimet og dets allierte deporterte til Auschwitz i årene 1942-1945. De fleste av dem kom til leirkomplekset sammen med sine familier. De færreste overlevde lenger enn et døgn. Seleksjonen ved ankomst skilte søsken og foreldre, unge og gamle, friske og syke. Den medførte iblant også umulige valg: Enkelte mødre insisterte på at barnet deres var yngre enn det så ut til – fordi de fryktet det harde arbeidet man kunne anta ventet de sterkeste. Kort tid senere fikk de vite at barna var sendt i døden. Andre skubbet sine sønner eller døtre bevisst til køen for unge friske voksne, med beskjed om å lyve på alderen og fremstå eldre enn de i realiteten var.
I utgangspunktet valgte vaktmannskapet ut kun robust ungdom over 15 år til tvangsarbeid. Men da mangelen på arbeidskraft økte proporsjonalt med tyske tap på slagmarken, ble barn helt ned i 12-årsalderen ført inn i leirens registre. Som de voksne fangene led imidlertid også de minste under minimale matrasjoner, utilstrekkelig bekledning, utmattende fysisk arbeid og jevnlige seleksjoner til gasskamrene. De levde kun på lånt tid.
Enkelte barn overlevde leiroppholdet fordi SS-legene plukket dem ut til medisinske eksperimenter i rasehygienens og nasjonens tjeneste. En rekke leger som arbeidet for SS i Auschwitz benyttet seg flittig av muligheten til å utføre forsøk på de yngste fangene. I ettertiden har likevel Josef Mengele blitt særlig beryktet. Hans spesielle fascinasjon for tvillingsøsken reddet riktig nok en del av dem fra gasskamrene. De som ikke døde under forsøkene satt dog igjen med både fysiske og psykiske arr.
En spesiell skjebne fikk barna som ble deportert med sine familier fra Theresienstadt høsten 1943: SS-administrasjonen plasserte dem sammen med foreldrene i en spesiell familieleir i Birkenau, trolig opprettet av propagandahensyn i tilfelle inspeksjoner fra Røde Kors. Også deporterte romske fanger havnet i en egen familieseksjon, kalt Zigeunerlager. Blant leirens innregistrerte var også et titalls norsk-romske barn, deportert fra det okkuperte Belgia i januar 1944. Selv om de slapp levende gjennom sitt første møte med leiren, var de fleste døde etter få uker – som følge av sult, sykdommer eller vilkårlig vold. I likhet med de jødiske barna som ble deportert fra Norge, var ingen lenger i livet ved folkemordets slutt.