I likhet med flere enn 10 000 andre nordmenn flyktet de første jødene til Sverige allerede våren 1940. Tusenvis rømte i panikk fra hovedstaden, og mange krysset grensen i frykt for bombing og kamphandlingene som ledsaget invasjonen. De fleste vendte imidlertid tilbake til Norge da de hardeste kampene var over og forholdene hadde roet seg. Det var først høsten og vinteren 1942-43, etter okkupasjonsmaktens og NS-regimets systematiske anti-jødiske aksjoner, at jøder flyktet til Sverige i større antall. Fra dette tidspunktet sto den jødiske minoritetens videre liv i realiteten mellom to utfall: Flukt eller deportasjon.
Valget om å flykte var likevel alt annet enn enkelt. Etter arrestasjonen av de jødiske mennene i oktober 1942 ble kvinnene pålagt daglig meldeplikt hos politiet. Uvissheten var stor, og mange håpet i det lengste at deres ektemenn, fedre, sønner og brødre ville løslates, eller i det minste få bli værende i Norge. En eventuell flukt var dessuten forbundet med stor fare. Konsekvensen for å bli avslørt var i beste fall fengsel – i verste fall dødsstraff. Flukt kunne også føre til represalier mot gjenværende medlemmer av familien. Mange vegret seg både for å reise fra livene de hadde bygget i hjemlandet og for å begi seg ut på vandring i ukjent, ulendt og snødekt terreng.
Enkelte manglet så vel midler som kontakter til å få hjelp, men bestemte seg likevel for å forlate Norge og forsere grensen på egenhånd. Noen fikk bistand fra venner, familie, naboer eller bekjente, mens andre ble reddet gjennom mer forberedte aksjoner og organiserte nettverk. Den største organiserte enkeltoperasjonen bar dekknavnet Carl Fredriksens transport. Dette nettverket bisto i løpet av få uker flere hundre jøder med å flykte til Sverige.
De fleste formene for flukt involverte personer som fulgte flyktningene den siste strekningen til grensen. En av dem som loset jøder til Sverige, var den unge teologistudenten Hans Christen Mamen. Mamen ble engasjert i fluktarbeidet etter at et tysk-jødisk ektepar i desperasjon oppsøkte Menighetsfakultetets professor Ole Hallesby. Hallesby ba sin student Mamen om hjelp, og ekteparet kom seg til slutt velberget over grensen i øst. Mamen bisto senere både flere sentraleuropeiske jøder og jødiske nordmenn i flukten til Sverige. En av dem var fire år gamle Ivar Bermann, som Mamen bar til grensen i sin egen ryggsekk.
Losene risikerte strenge straffer for illegalt arbeid, og mange av dem levde med betydelige fysiske og psykiske påkjenninger. Ved siden av arbeidet som los var Mamen også engasjert i annen motstandsvirksomhet gjennom en lokal Milorg-gruppe i Asker. I sitt forfalskede grenseboerbevis opererte han derfor under dekknavnet Leif Holm. Da han ble etterlyst av Statspolitiet flyktet Mamen selv til Sverige, der han tjenestegjorde i de norske polititroppene.
For sin hjelp til jøder på flukt fikk han i 1979 som en av Norges første den israelske statens ærestildeling Righteous Among the Nations.