Frem til 1851 hindret grunnloven jøder innreise til landet. Først da forbudet ble opphevet kom enkeltpersoner med jødisk bakgrunn til Norge. I skarp kontrast til samtidens advarsler mot en «jødeinvasjon», forble antallet likevel lenge svært begrenset: Tretti år etter opphevelsen var det fremdeles bare noen titalls jøder i Norge – de fleste enslige handelsmenn fra Tyskland eller Danmark.
Det var i årene mellom 1880 og 1920 at den jødiske innvandringen skjøt fart og flere bosatte seg i Norge på permanent basis. De nyankomne reiste i denne perioden primært fra nordvestlige områder av tsar-Russland. Årsaken til at de forlot hjemlandet var i første rekke sosial og økonomisk nød, men de to tiårene før verdenskrigen flyktet en del også grunnet pogromene i Russland. I 1920 var det i følge folketellingen 1457 jøder i Norge.
Flertallet av de jødiske innvandrerne bosatte seg i bynære områder. I 1920 bodde godt over halvparten av de norske jødene i hovedstaden Kristiania. Trondheim ble den viktigste byen for jødene i det nordenfjelske. Det var også i disse to byene Norges første jødiske menigheter ble stiftet. Det jødiske Samfund i Christiania ble opprettet allerede i 1892, og skiftet året etter navn til Det Mosaiske Trossamfund. I 1905 etablerte også det jødiske samfunnet i Trondheim sin egen menighet.
Medlemmene av landets første jødiske samfunn fant hovedsakelig arbeid innen handel, industri og varesalg. I perioden rundt århundreskiftet var den norske handelsnæringen i sterk vekst. Dette bidro til å gjøre det enklere også for nyankomne innvandrere å finne sin nisje. Mange av dem begynte som omreisende omførselshandelende. Utover 1900-tallet økte imidlertid antallet faste jødiske forretninger i flere norske byer. De etablerte blant annet ur-, skotøy- og konfeksjonsforretninger, men også enkle utslag av frukt og tobakk.
En del jøder arbeidet dessuten i tobakksindustrien – blant dem Moritz Glott. Glott kom til Kristiania som ung mann rundt 1890, og var en av flere jødiske spesialarbeidere på Conrad Langaards Tobakksfabrikk. På midten av 1890-tallet etablerte han og kona Rosa sin egen sigarettforretning. Ekteparet flyttet etterhvert produksjonen til moderne lokaler i Oslo sentrum, og ble i løpet av få år blant landets største tobakksprodusenter. Moritz og Rosas sønner gikk også inn i fabrikkdriften, som på 1930-tallet sysselsatte over 100 personer. Det var altså familien Glotts livsverk NS-regimet konfiskerte da fabrikken under krigen ble overtatt av staten, under påskudd om å drives videre som en nazistisk mønsterbedrift.
Familien Glott overlevde krigen – delvis i Norge og delvis i svensk eksil. De fikk tilbake fabrikken i 1945, men virksomheten nådde aldri igjen høyden fra mellomkrigstiden og ble etter hvert kjøpt opp av en konkurrerende bedrift. Moritz Glott selv gikk ut av tiden i 1946.