De tre årene Robert beskrev som helvete, begynte med arrestasjonen i oktober 1942 og deportasjonen til Auschwitz måneden etter. Etter å ha mistet faren i den største av de nazistiske utryddelsesleirene ble Robert, som eneste nordmann, i oktober 1943 utkommandert til opprydning i ruinene av Warszawa-gettoen. De ti månedene i Warszawa ble avløst av en flere dagers lang dødsmarsj til Dachau, og til slutt åtte måneder i underleiren Allach. Av de totalt 773 jødene som ble deportert fra Norge under krigen, var Robert Savosnick en av de 35 som overlevde tiden i fangenskap.
Øverst i høyre hjørne av brevet til familien, førte Savosnick også inn stedet han befant seg den 20. mai: Feldafing. Byen Feldafing lå i den amerikanskokkuperte sonen av Tyskland, like sør for München. Her omgjorde de allierte styrkene en tidligere SS-drevet leir og skole for Hitlerjugend til en oppsamlingsleir for flere tusen overlevende jøder – såkalte «displaced persons». I Feldafing opplevde Robert Savosnick at han igjen ble behandlet som et menneske: «For første gang på nesten tre år kunne jeg ta meg en dusj der jeg selv regulerte temperaturen etter behov. Jeg kunne legge meg i egen seng med rent sengetøy. Jeg kunne sitte alene på WC». I begynnelsen av juni kunne han også gjøre seg klar til å reise tilbake til hjemlandet.