Marcus Savosnick påpekte også at flere av Roberts familiemedlemmer, inkludert moren Dika, befant seg i Sverige og var svenske statsborgere. Selv hadde han bodd i landet siden 1907. Både Dika og Roberts bror, Michael, var blant de om lag 1100 jødene som flyktet over grensen til Sverige, og på denne måten overlevde krigen. Michael var involvert i motstandsvirksomhet, og måtte derfor flykte allerede i januar 1942, før massearrestasjonene av jødene senere samme år. Høsten 1942 var Dika innlagt på Majorstuen Sanatorium, noe som kan ha bidratt til at hun i første omgang unngikk arrestasjonen i november. Den 19. desember kom hun seg over grensen til Sverige, etter iherdig bistand fra hjelpeapparatet rundt motstandskvinnen Ingebjørg Sletten.
Vi vet ikke om Marcus Savosnick fikk noe svar fra legasjonen i Berlin. Familiens bestrebelser førte uansett ikke frem. En drøy uke etter at onkelen sendte brevet, befant Robert seg ikke engang i «Arbeitslager Birkenau», slik familien ga uttrykk for. I begynnelsen av oktober 1943 plukket nemlig leiradministrasjonen ut Robert og andre forholdsvis sterke fanger til transport. Etter flere dagers reise ankom de Warszawa. I ruinene av den likviderte Warszawa-gettoen, der det jødiske opprøret få måneder tidligere var knust, etablerte SS konsentrasjonsleiren KL Warschau. De neste ti månedene skulle Savosnick tilbringe som slavearbeider til opprydning i den tidligere gettoen. Han skrev senere at «de ti månedene fortonet seg som det var ti år».