Monowitz var en integrert del av det enorme leirkomplekset Auschwitz-Birkenau, og lå kun en kort kjøretur unna gasskamrene i utryddelsesleiren Birkenau. Robert ble deportert med Donau 26. november 1942 og ankom sammen med 528 andre Auschwitz 1. desember. Kvinner, barn og eldre ble ført direkte til gasskamrene kort tid senere. Kun unge menn vurdert som arbeidsdyktige overlevde den første seleksjonen, og enkelte ble overflyttet til slavearbeid i Monowitz. Robert var en av dem. Roberts far, Ernst, var også en av de deporterte. Han og en mindre gruppe tidlig arresterte menn ble deportert med skipet Monte Rosa allerede 19. november. Robert og faren traff hverandre aldri i Auschwitz, og Ernst gikk til grunne i leiren i 1943.
Brevskriving var ingen daglig rutine i Auschwitz, men det hendte at fanger fikk utdelt brevkort som de kunne sende til venner eller familie. Brevet måtte imidlertid skrives på tysk, og innholdet ble strengt kontrollert. Brevene skulle først og fremst gi inntrykk av at de deporterte etter forholdene hadde det greit, for å berolige deres nærmeste og skjule for omverdenen hva som virkelig foregikk i de nazistiske utryddelsesleirene. I brevet til sin venn Håkon spurte Robert i første rekke hvordan det stod til med moren, Dika: «Jeg tenker på henne hele tiden og håper at hun er frisk». Han visste ingenting om at moren få måneder tidligere med nød og neppe hadde unngått deportasjon ved å flykte til Sverige.