Om prosjektet
Sovjetunionen signerte dokumentet i 1948 og ratifiserte det seks år senere. Det argumenteres for at den sovjetiske disposisjonen var motivert av en blanding av realpolitikk, begrepet om den «sosialistiske legalitet» og fremveksten av 2. verdenskrig som ny, grunnleggende myte. Massevold begått av det stalinistiske regimet ble knapt registrert av forfatterne bak konvensjonen, hverken de sovjetiske eller de internasjonale. Idet konfrontasjon mellom Sovjetunionen og Vesten ble intensivert, kom begge sider i den kalde krigen til å omfavne Folkemordkonvensjonen som et propagandistisk verktøy.
Noen forskere hevder at den sovjetiske delegasjonen i FN i 1946–1948 motsatte seg inkludering av politiske grupper i det endelige utkastet til Folkemordkonvensjonen for å unngå ansvar for masseforbrytelser begått i Sovjetunionen på 1930-tallet og tidlig 1940-tallet. En nøye gjennomgang av tilgjengelige kilder avslører imidlertid at den underliggende faktoren bak debattene om beskyttede grupper og internasjonal kontra nasjonal jurisdiksjon var den såkalte Truman-doktrinen. Den politiske situasjonen i etterkrigstidens Europa overskygget humanitære hensyn som stormakter kunne ha tatt i prosessen med utarbeidelsen av Folkemordkonvensjonen. Til tross for deres forsøk på å påberope Nürnberg presedens, klarte sovjetene å tvinge gjennom sin visjon om en ny internasjonal avtale innenfor den fastsatte rammen av FN og dens underkomiteer.
Prosjektet ferdigstilles innen 2014.
Resultater
Deler av prosjektet er blitt presentert som innlegg på konferanser i Warszawa i september 2008 og i Den Haag i desember 2008. Prosjektet skal dessuten resultere i en bokutgivelse. Boken vil innholde fem kapitler: (1) Sovjetiske teorier om folkerett: fra verdensrensrevolusjon til Nürnberg, (2) Sovjetunionen og FN: maktkampen, (3) Utarbeidelse av Folkemordkonvensjon: et grunnleggende kompromiss, (4) Raphael Lemkin: fanget i den kalde krigens virvelvind, (5) «Vi anklager dere for folkemord!»: den sovjetisk-amerikanske propagandakrigen. Kilder inkluderer, men er ikke begrenset til, FN-forhandlingene, juridiske studier, litteratur om folkemord, sovjetisk juridisk litteratur, og personlige dokumenter av Raphael Lemkin, som var en drivende kraft bak Folkemordkonvensjonen.
Foreløpige konklusjoner er blitt publisert som artikler av Anton Weiss-Wendt: «The Soviet Union and the Genocide Convention: An Exercise in Cold War Politics» i: Agnieszka Bieńczyk-Missala og Sławomir Dębski, Rafał Lemkin: A Hero of Humankind, Warsaw, The Polish Institute of International Affairs, 2010: 179-93; «Hostage of Politics: Raphael Lemkin on ‘Soviet Genocide’» i: Dominick Schaller og Jürgen Zimmerer, The Origins of Genocide: Raphael Lemkin as a Historian of Mass Violence, Milton Park, Routledge, 2009: 107-15.