Hvordan ser norske jøder på sin minoritetsstatus? Hvilke roller spiller de etablerte jødiske institusjonene? Hvilken betydning har minnet om Holocaust for barnebarn av holocaustoverlevende?
Forskningsprosjektet «Jødiske identiteter – valg og forhandlinger, praksiser og tradisjoner i samtidens Norge» er i ferd med å etablere helt ny kunnskap om kulturelle og sosiale praksiser blant jøder i vår samtid.
Til vinteren kan du fordype deg i funnene gjennom bok og konferanse, men mens du venter, gir vi deg noen glimt av hva forskerne har funnet hittil.
Cora Alexa Døving, HL-senteret
Som prosjektleder har Døving det overordnede ansvaret for å identifisere sider ved jødisk liv og tradisjon som av ulike grunner er vanskelig å opprettholde i dagens Norge – både innad i minoriteten og i relasjon til majoritetsbefolkningen.
Et hovedspørsmål for prosjektet som helhet er dette: Hvordan er det å videreføre jødisk historiebevissthet og tradisjoner for en jødisk minoritet som må forholde seg til majoritetens tradisjoner, juridisk, historisk og kulturelt?
Du har kanskje en egen studie i prosjektet også?
Ja, jeg ser på hvordan jødisk identitet og egenforståelse farges av å være en minoritet blant flere. Jeg er opptatt av å se på norske jøder i lys av minoritetsbegrepet rent teoretisk, men også i relasjon til muslimene, altså som én minoritet blant andre.
Utgangspunktet mitt er at jøder og muslimer i mange år har vært «Europas andre». Hvordan påvirker det identitet? Hvordan refererer jødene til muslimene når de skal definere sin identitet?
Et eksempel: Jøder og muslimer er begge utpekte hatobjekter i høyre-ekstremismen. Da terroristen i Halle i Tyskland ikke kom seg inn i synagogen, gikk han videre og skjøt mot en kebabcafé.
Begge minoritetene er utsatte, men det ligger også en spenning mellom de to i fenomenet muslimsk antisemittisme. Jødene og muslimene har dessuten svært ulik historie i Europa. Hva betyr alt dette for jødisk identitet i samtiden?
Det er ikke en overdrivelse å påstå at det er livsviktig at folk med minoritetsbakgrunn er en likeverdig del av befolkningen i et samfunn. Cora Alexa Døving
Et annet aspekt ved jødenes relasjon til muslimene, knytter seg til antisemittisme og muslimfiendtliget. Hva innebærer det for jødene i Norge at det har blitt helt akseptert å sammenligne de to fenomenene?
I 2007, da jeg var ganske ny på HL-senteret, skrev jeg en kronikk i Aftenposten der jeg spurte om det finnes fellestrekk mellom antisemittismen i mellomkrigstiden og fordommene våre mot muslimer i dag. Kronikken var basert på en forskningsartikkel som jeg sendte til det velrenommerte tidsskriftet Patterns of Prejudice. Redaksjonen i Patterns gav meg imidlertid klar beskjed om at den type sammenligning gjør vi ikke.
Nå, ti år etter, arrangerer jødisk museum i Berlin en konferanse om islamofobi og Patterns lager et spesialnummer om samme tema. Endringene har vært enorme! Og spørsmålet er: Hva betyr det for den jødiske minoriteten at antisemittisme blir sammenlignet med muslimfiendtlighet?
Hvordan snakker kildene mine om jødisk identitet, hvordan sammenlignes jødisk identitet med andre og hvordan markeres rammer for jødisk identitet? For å finne svar studerer jeg taler under jødiske arrangementer, avisinnlegg og andre offentlige ytringer, og jeg gjør intervjuer.
Mitt hovedanliggende nå er å se på norske jøder som en gruppe blant mange i det flerkulturelle Norge, heller enn i lys av Holocaust og den lange jødiske historien som har en sterkere forskningstradisjon.
Hva har du funnet ut så langt?
Jeg er forbauset over hvor ofte det refereres til muslimer – og til muslimhets i jødiske arrangementer, for eksempel rundt tematikker som terrorangrepene 10. august og 22. juli. Norske jøder har en sterk solidaritet med den utsattheten muslimene opplever.
Nettopp derfor opplever jeg også at mange jøder synes det vanskelig å ta opp antisemittisme blant muslimer. De engster seg for at de selv bidrar til andregjøring samtidig som de engster seg for muslimsk antisemittisme. En vanskelig spenning.
Og hva vil du vite mer av?
Jødene har en historie på 150 år i Norge. Hva betyr det egentlig, helt konkret og i praksis, for livsvilkårene til norske jøder, at de har status som nasjonal minoritet?
Det hadde vært spennende å se nærmere på samspillet mellom det norske byråkratiet og de jødiske organisasjonene i lys av dette. Hvordan ville livsvilkårene for norske jøder vært uten den statusen?
Er dagens Norge et godt sted for jøder?
De fleste jeg intervjuer sier at landet er godt, som for alle andre som bor her. Spesifikke utfordringer for den jødiske minoriteten er for eksempel disse:
- De er en liten minoritet i Norge, ca. 1400, og det ligger en sårbarhet i å være små i antall.
- Koshermat – det er ikke lov å slakte på jødisk vis i Norge, så da blir det mye organisering og logistikk rundt høytider.
- Omskjæring av guttebarn er upopulært i Norge, noe mange jødiske foreldre synes er vanskelig.
- Samarbeid med kommunen om barnehage og seniorsenter kan være vanskelig, for eksempel kan det være byråkratisk utfordrende å flytte mennesker på kryss av kommuner.
- Fridagene i Norge er fremdeles knyttet til kristne fridager, noe som gjør det vanskelig å opprettholde jødiske religiøse feiringer.
- Antisemittisme. Heldigvis lite i Norge, men erfaringer med forhåndsdømming er utbredt. Særlig på videregående skole møter elever antagelser om seg selv, som at de hater muslimer eller støtter all israelsk politikk bare fordi de er jøder. Og fremdeles er «jøde» vanlig å bruke som skjellsord.
Hvorfor bør majoriteten i et land vite noe om samtidig minoritetsliv?
Majoritetsidentiteten er også formet av etnisk mangfold og samspill. Enhver kunnskap om erfaringer fra minoriteter er kjempeviktig også for majoriteten. Bare slik får en justert egen selvgodhet og selvsagthet og utvidet horisonten i et komplekst moderne samfunn.
Hva betyr det for den jødiske minoriteten at antisemittisme blir sammenlignet med muslimfiendtlighet? Cora Alexa Døving
Det er ikke en overdrivelse å påstå at det er livsviktig at folk med minoritetsbakgrunn er en likeverdig del av befolkningen i et samfunn. Gang på gang ser vi at når kriser oppstår – enten det gjelder klima, helse eller væpnet konflikt – er minoriteter alltid de som først blir utsatt. Dette må vi være oss bevisst, og nettopp derfor jobber jeg på HL-senteret. Jo større aksept for etnisk og religiøst mangfold, dess tryggere er vi på at vi kan stå sammen mot felles utfordringer.
Vibeke Kieding Banik, HL-senteret
Kieding Banik ser på Det Mosaiske Trossamfunds (DMTs) rolle i norsk-jødisk liv i dag. DMT er interessant fordi dette er den største organiserte menigheten for norske jøder, med sine ca. 800 medlemmer.
Et hovedspørsmål for henne er dette: Hvordan definerer menigheten selv «jødiskhet», med andre ord: Hvilke rammer setter menigheten for hvordan jødiskhet kan uttrykkes?
Vil du avsløre noen funn for oss?
Menigheten er det vi kaller moderne ortodoks, eller ny-ortodoks, samtidig som medlemmene har en pragmatisk innstilling til akkurat dette. Hvordan kan dette komme til uttrykk?
Ta kosher, for eksempel, mat det er tillatt for jøder å spise, basert på forskriftene i Mosebøkene. Når et medlem deltar på seremonier eller arrangement i regi av menigheten, får de servert kosher, men ellers legger ikke DMT seg opp i hva folk gjør. Hjemme får medlemmene gjøre som de vil, men hos menigheten må de følge de halakhtiske (jødiske religiøse) spisereglene.
Et annet eksempel er synet på kvinner i en moderne ortodoks retning. Kvinner kan ikke virke som rabbiner, teller ikke blant de ti personene som må til for at gudstjeneste finner sted og menn og kvinner kan ikke sitte sammen under gudstjenesten. Mange finner dette problematisk og det diskuteres innad, men samtidig aksepterer de at det er slik.
Overrasket dette deg?
Graden av pragmatisme overrasket, det at medlemmene i stor grad aksepterer denne diskrepansen mellom liv og lære. Fleksibiliteten – som altså går begge veier; fra menigheten til medlemmet og omvendt – har nok å gjøre med at norske jøder bare har to menigheter i Norge, en i Oslo og en i Trondheim, begge moderne ortodokse. Gjennom sitt medlemskap aksepterer de norske jødene at det ikke finnes mer liberale alternativer. Dette er pragmatisk på alle mulige nivåer.
Hva mer har du lyst til å utforske?
Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med de norske jødene som ikke er en del av de organiserte forsamlingene. Hvordan definerer de jødisk liv?
Er det lett å være jøde i Oslo i dag?
Antisemittisme, enten det er holdninger eller hendelser, er med på å gjøre livet tidvis vanskelig. Men generelt kommer det an på hvordan man definerer sin jødiskhet. Dersom du ønsker å leve et strengt religiøst jødisk liv, kan det være vanskelig, men om du er mer opptatt av tradisjon og kultur, er det nok lettere..
Pandemien har økt mulighetene for digital deltakelse hos jødiske forsamlinger og organisasjoner i andre land som har et større jødisk mangfold enn Norge, noe som gjør det lettere for alle jøder å finne en tilhørighet som passer dem.
Hvorfor er det viktig å kunne noe om samtidig jødisk liv?
På HL-senteret vet vi hvor viktig mangfold er for å skape robuste samfunn. Forskningen vår bidrar til kunnskap om det norske mangfoldet og om en gruppe som har bodd i Norge i lang tid, men som fremdeles er en distinkt etnisk og religiøs gruppe.
Prosjektet motvirker slik ideen om at Norge var et kulturelt homogent samfunn inntil pakistanerne, tyrkerne, inderne og marokkanerne kom til Norge på 1960- og -70-tallet. De norske jødene har lang erfaring med å være minoritet her i landet. Hva gjør det med dem, og oss?
Det vi driver med her er grunnforskning, litteraturen om jødisk liv i dagens Norge er slående tynn. Vi trenger mye mer kunnskap om feltet, også etter at denne studien er over.
Gunnar Haaland,
OsloMet – Storbyuniversitetet
Haaland skriver om gudstjenestelivet i synagogen i Oslo og om undervisningsprogrammene til DMT.
Han arbeider med et felt der disse to temaene krysser hverandre, nemlig feiringen av tolv år gamle jenters bat mitzva.
Hvordan forbereder de talen som de holder i synagogen? Hva handler det om når jentene taler i synagogen?
Og hva ser du hittil, Haaland?
At ting er i stadig endring og at mye styres av individuelle initiativer. I synagogegudstjenesten hører vi for eksempel ekkoer fra en rekke tidligere kantorer. De jobbet stort sett i menigheten noen ganske få år, men fremdeles synger menigheten melodier som de i tur og orden har innført.
Et annet eksempel: Tidligere holdt jentene bat mitzva-talene sine i samfunnshuset, rett før bevertingen etter shabbatgudstjenesten, men for noen år siden ble jentene og talene løftet inn i synagogen etter at en pappa spurte om det var mulig å gjøre ting på en ny måte slik at jentene fikk en bedre setting.
Er dette vanlig?
Nei, jeg ble skikkelig overrasket da jeg hørte om denne faren som endret bat mitzva-seremonien nedenfra. Jeg trodde at dette kom ovenfra, at det var et resultatet av en strategiprosess i DMT-styret som blant annet handlet om å styrke jenters og kvinners deltagelse i gudstjenesten.
Hva bør vi forske mer på, synes du?
Vi trenger kunnskap om det vi kanskje kan kalle «postjødisk identitet» eller «tynn jødisk identitet». Da tenker jeg på mennesker som er av jødisk slekt, men som har liten eller ingen kontakt med organisert jødisk liv.
Hvem er de som ikke forholder seg til jødiske høytider og tradisjoner, som altså er det vi kaller assimilerte, men som likevel bevarer og viderefører et minne om at «vi har vært jødiske», eller tenker at «vi er litt jødiske»?
Jeg har erfart at jødisk assimilering er et tabubelagt tema, kanskje fordi vi foretrekker fortellingen om jødenes tradisjonsbevissthet, sterke samhold og vellykkede integrering. Det er mye sant i denne fortellingen, men det finnes andre fortellinger som det er på tide å undersøke.
Marie E. Degnæs, HL-senteret
Degnæs forsker på barnebarngenerasjonens forhold til holocaust som erfaring og minne.
For denne generasjonen er holocaust noe de gjerne har sett virkningene av i besteforeldregenerasjonen, men også noe de er blitt kjent med gjennom beretninger og kunnskap de har fått formidlet i ulike sammenhenger.
Holocaust er altså noe de ikke selv har opplevd, men flere forteller om sterke opplevelser knyttet til det å få historier fortalt eller se virkningen holocaust har hatt på folk i deres besteforeldregenerasjon. I tillegg har de fått kunnskap om holocaust formidlet i andre sammenhenger.
Hvilke da?
Barnebarna kan ha fått beretninger fortalt i familiesfæren, de har kanskje lært om de norske jødenes erfaringer igjennom de jødiske trossamfunnene, men de har også lært om holocaust på skolen, sett filmer, og de kan komme over Snublesteiner på gata, slik som alle andre.
De står i et krysningspunkt mellom ulike erindringsprosesser. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det oppleves å stå i det krysningspunktet.
Hvordan er minnet deres om holocaust?
Informantene mine veksler en del når de snakker om holocaust. Av og til er holocaust noe nært, en nær erfaring, men de kan også gi uttrykk for en distanse til holocaust, at det oppleves som litt uvirkelig at de har en forbindelse til en slik hendelse.
Jeg utforsker hvordan informantene gir uttrykk for dette, at holocaust representerer noe nært, noe de har tett på seg, og samtidig også er noe de har en distanse til, eller også bevisst forsøker å holde på avstand.
Barnebarna står i et krysningspunkt mellom ulike erindringsprosesser. Marie E. Degnæs
Jeg har funnet ut at de fleste av informantene forbinder minnet om holocaust med visse forpliktelser, at de knytter ansvar til det å stå i en linje som fører tilbake til den generasjonen som overlevde. Det varierer hva slags ansvar det er snakk om.
Det kan knytte seg til ganske forskjellige ting, f.eks. å ivareta og videreføre jødisk liv, til å minnes de som ble drept, f.eks. gjennom Snublesteinene, til å formidle kunnskap om holocaust i samfunnet, men også til å lykkes i studier og arbeidsliv.
En del av informantene driver med en eller annen form for aktivitet, de prøver å finne ut mer om familiehistorien, om jødisk historie i Norge, om slektens tilknytning til andre deler av Europa, eller de besøker minnesteder for å minnes slektninger som ble drept, eller for å kontemplere over sin egen plass i historien.
Dette er ikke bare et minne eller en historie de har fått formidlet, det er noe de selv aktivt forholder seg til, en kan snakke om erindringsarbeid.
Finner du noen mønster i samtalene?
Jeg hadde kanskje trodd at intervjuene og samtalene skulle se litt likere ut, men det er en variasjon der som både er interessant og litt krevende å forholde seg til når man forsøker å se et mønster i det. Informantene sier mye forskjellig om hvordan de forholder seg til familiehistorien og historien om holocaust generelt.
Ser du spor til videre forskning?
Familie og slekt framtrer som en struktur for videreføring av en form for eierskap til erfaringene og fortellingene om dem. Jeg har lyst til å utforske eierskapsproblematikken videre. Jeg lurer på om det å gi nye generasjoner jøder eierskap til historien, kan forstås som en måte også å beskytte dem mot det potensielt overveldende ved den.
Det er en dobbelthet her, kanskje et dilemma? Noen av informantene gir uttrykk for at det er viktig for dem at barna blir introdusert for kunnskap om holocaust hjemme, i familien, før de lærer om det i skolen.
Cathrine Moe Thorleifsson,
C-REX Senter for ekstremismeforskning, UiO
Moe Thorleifsson ser på livsfasen etter den ofte aktive trossamfunns-perioden man har som barn og snakker med unge voksne norske jøder, personer mellom 25 og 45 år. Hun har i stor grad gjort feltarbeidet utenfor DMT. Hvordan tar unge jøder i Norge initiativ til å opprettholde en jødisk tilhørighet?
Og hva har du funnet så langt?
At jødisk identifikasjon kan ikke lenger formes utelukkende i og av DMT. De unge har utvidet rommet for hva det vil si å ha en jødisk identitet. De oppsøker for eksempel transnasjonale rom, både gjennom fysiske reiser til Israel og andre land, men også virtuelle. Særlig har pandemien forsterket det digitale felleskapet.
Unge norske jøder er stolte av å være norsk, men de fleste har gjennom etnisiteten sin en dynamisk nasjonal tilhørighet, ikke bare norsk. Mange er opptatt av den lange jødiske historien som forener dem med jøder i andre land, både nært og fjernt.
Ung, norskjødisk identitet er ikke så definert av strenge religiøse ritualer som generasjonene før, mangfoldet er stort og man står friere til å velge. Unge jøder føler for eksempel ikke at de må ha en jødisk partner. Å være moderne ortodoks jøde er også å være kosmopolitisk, eller grensesprengende; man er jødisk i Norge, USA, Israel og Equador – samtidig.
Å være moderne ortodoks jøde er også å være kosmopolitisk, eller grensesprengende.
Cathrine Moe Thorleifsson
De unge jeg snakket med har stor framtids- og innovasjonskraft, mye mer enn levd jødisk liv – selv om også disse har fokus på minnearbeid som å pusse snublesteiner eller markere viktige datoer.
Kreativ innovasjon skaper utvidelse og større inkludering. Det lærte jeg av den skandinaviskjødiske tenketanken Kos og Kaos som jeg ble med på en samling i Lofoten i 2019.
Dette er et nytt forskningsfelt for deg, men var det noe spesielt som overrasket deg underveis?
Jeg ble litt overrasket over hvor sentralt Israel og de hebraiske praksisene er i forhold til norskjødisk identitet.
Israel representerer et bredere jødisk mangfold, et mye større rom, enn det unge jøder finner i Norge i dag – det kosmopolitiske preget jeg nevnte – og gir også slik en sterk tilhørighetsfølelse, man er en del av majoriteten. Israel er en trygg havn.
Kunne du tenke deg å utforske noe videre?
Hvordan ser de unge på framtiden? Hva tenker de om hvordan de kommer til å videreføre det jødiske?
Man føler kanskje ansvaret, men ønsker samtidig å gjøre det på sin egen måte og på en måte som inkluderer ikke-jødiske partnere. Hva vil den siste utvikling få å si for det norskjødiske på lengre sikt?
Er det greit å være jøde i dagens Norge, slik du ser det?
Grovt sett, ja, men mange frykter antisemittisme. Terrorhendelser rundt om i verden, særlig de i Skandinavia, påvirker trygghetsfølelsen og identitetsfølelsen blant jøder også i Norge, minner dem om utenforskap.
Nora Stene, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO
Stenes ekspertise er rituell omskjæring. For dette prosjektet har hun intervjuet 25 norskjødiske foreldre, som hun har kontaktet via de jødiske institusjonene, om brit mila, ritualet der guttebarn blir omskåret åtte dager etter fødselen.
Hun spurte: Hvilke utfordringer møter nybakte foreldre rundt denne rituelle praksisen?
Og foreldrene svarte i hovedsak tre ting, hva sa de?
For det første at det dreier seg om identitet. Å velge eller velge bort brit mila er et valg som handler om hvor sterkt man vil markere jødisk identitet innad i egen gruppe. Utad er det jo skjult. Foreldrene viste at det finnes mange måter å forholde seg til saken på.
For det andre fant jeg at det knytter seg et stort alvor til dette valget. Det blir ikke tatt lett på, men er et tema man diskuterer mye. Og det er foreldrene som tar avgjørelsen, ikke slekten. Begge foreldrene må ønske det.
Norskjødiske foreldre opplever mange anklager fra storsamfunnet, særlig gjennom mediene, der brit mila fremstilles som en bestialsk skikk. Nora Stene
Sist: Norskjødiske foreldre opplever mange anklager fra storsamfunnet, særlig gjennom mediene, der brit mila fremstilles som en bestialsk skikk, noe som er en påkjenning å høre for foreldre som nettopp har fått barn. Noen ganger får de høre det direkte også, for eksempel ved å bli nektet å leie festlokale fordi utleier fordømmer ritualet.
Hvor stort spenningsfelt brit mila var innad i de jødiske miljøene, at det kunne føre til konflikter i familier, overrasket meg. I Norge er det vanlig med miksede ekteskap og ikke alle er vant med omskjæring.
Hva gjenstår å studere?
Som religionsviter er jeg naturlig nok veldig interessert i rituell praksis. Brit mila er en kjempestor familiefeiring, men hvordan markerer man det få et barn i bredere forstand? Hva gjør de norske jødene når de får jenter? Hun får en navneseremoni i synagogen, men vi har ingen beskrivelser av hvordan dette feires hjemme. Hva gjør de for døtrene, hjemme?
Amerikanske jøder har skapt kjønnsnøytrale ritualer for nyfødte, men så vidt jeg vet har ikke den praksisen slått veldig an i Europa.
Hva har den nye loven for rituell omskjæring som kom i 2015 betydd for jødisk liv i Norge?
Den har vært sentral. Loven gir en ramme rundt praksisen både for jøder og muslimer i Norge og understreker at helse og sikkerhet er viktig. Behovet for regulering meldte seg da vi fikk en enda mer flerkulturell befolkning. Før ble omskjæringen gjort på barsel, men ble flyttet ut av sykehusene da liggedøgnene på barsel gikk ned og vi fikk en større muslimsk befolkning.
Loven tillater brit mila på visse betingelser, det må for eksempel være leger tilstede, og innenfor den er det et rom den jødiske menigheten kan bevege seg i for å opprettholde sin tradisjon.
Ida Marie Høeg, Universitetet i Agder
Religionssosiologen Høeg ser på hvilken betydning menigheten – det jødiske samfunnet i Trondheim – og andre jødiske institusjoner har for hvordan jøder i Trondheim forstår seg selv og sin jødiskhet. Slekt og stedstilhørighet er viktige rom for jødisk identitet, forteller hun.
Hva er jødisk identitet, for deg?
Når en studerer jødisk identitet, vil en fort oppdage at selvforståelsen og tilhørigheten kan være langt mer enn jødisk bevissthet eller tilknytning til et jødisk miljø. De trønderske jødiske identitetene er ikke avgrenset, men illustrerer både blandede, flytende og mangfoldige identiteter, som gjør at det norske og jødiske ikke nødvendigvis fungerer integrerende. Uansett ligger det ofte et krav om å få aksept og anerkjennelse for den doble bindingen til det norske/trønderske og jødiske.
Mange jøder forankrer heller sin jødiskhet i andre sider ved kulturen enn det religiøse. Dette gjelder ikke bare jøder født og oppvokst i Trondheim, men også jødiske immigranter som er en del av det jødiske miljøet i Trondheim. Det finnes andre institusjoner som kan ivareta tilknytningen til jødisk kultur, som for eksempel jødiske museer, minnehandlinger for deportert jøder, festivaler og uformelle nettverk.
De fleste av de jeg har intervjuet i Trondheim kaller seg kulturjøde eller kulturell jøde. I denne sammenhengen har både menighetens Venneforening og Kulturfestivalen vært veldig viktig som ivaretagere, men også som vitalisering av det jødiske. Ikke minst for de som ikke er jøder etter jødisk lov, men som har en jødisk bevissthet.
Jødisk identitet er knyttet til å ha religiøs kompetanse, men ikke nødvendigvis religiøs tro og overholdelse.
Ida Marie Høeg
I det jødiske miljøet i Norge er tradisjon sterkt knyttet til religion. Det er jo ortodokse menigheter som tross alt er tilbudet. Blant eldre jøder i Trondheim skilles det ikke mellom tradisjon og religion. Religion har gitt et helt vesentlig innhold til det jødiske, selv om de ikke tror eller ikke vet om de tror. Blant de yngre er forholdet til religionen distansert. Det som var en selvfølge for deres foreldre å kunne utenat – slik som bønner, velsignelser og sanger, har gått i glemmeboka.
For de som ikke kjenner til den religiøse tradisjonen, og heller eller deltar i det jødiske miljøet, er det jødiske også mer komplekst. Jødisk identitet er knyttet til å ha religiøs kompetanse, men ikke nødvendigvis religiøs tro og overholdelse. Der hvor jødisk identitet ikke manifester seg konkret i den religiøse tradisjonen, krever det andre forankringer til det jødiske. Har de ikke det, er det vanskeligere å komme til rette med hvem de er og hva det jødiske er.
Hva viser studien din i dette prosjektet, så langt?
Min forskning er basert på jødiske livshistorier hvor jeg har intervjuet 20 jøder som bor eller er oppvokst i Trondheim, om hva det jødiske betyr for dem. I disse rike fortellingene fra barndom, ungdomsliv og voksenliv, og hvordan det framstår for dem i dag, er både sted og slekt helt sentralt for jødisk identitet.
På en måte er det ikke mulig å skille det fra hverandre når det dreier seg om et så lite jødisk miljø, med en 140 år lang historie med jødiske tilflyttere og utflyttere. Steds- og familietilhørighet konstituerer jødisk identitet.
Livshistoriefortellingene fra jøder i Trondheim viser at identitet forhandles i forhold til jødisk familiehistorie, det jødiske miljøet i byen i dag og sted. Men sted er ikke bare by og nabolag, sted er også de «jødiske» stedene i Trondheim som synagoge, holocaust-minnesmerkene og gravlund.
Det interessante er at jødisk slektskaps- og stedstilhørighet ikke bare gjelder de som er født og oppvokst i Trondheim, men også tilflyttere fra utlandet, de som har valgt å ha en tilknytning til det jødiske miljøet.
Fordelen med livshistorieintervjuer er at tid er en viktig linse for å forstå hva det jødiske er i dag og tidligere i livet. Men først og fremst gir det en unik tilgang på hvordan verdier i dag skaper vridninger i historien, for å få historien til å passe til slik en forstår seg selv i dag.
Hva betyr religion for jøder fra og i Trondheim og hvilken betydning har religion for deres identitet?
Begrepene trønderkosher og støttemedlem, som de jeg har intervjuet bruker, mener jeg er begreper som illustrer og sammenfatter tilhørigheten til forsamlingen, som en bevisst tilknytning til den etniske gruppen jøder.
Trønderkosher og gamlejøde er begrep for tilknytning til det jødiske miljøet i Trondheim. For jøder i Trondheim, er dette erfaringer av en lokal produsert kultur og identitet. Med trønderkosher forstår jeg den kollektive fortellingen om hvem «viet» er. Jødisk identitet hos jøder i Trondheim preges av de lokale omgivelsene den produseres i, så vel som en kontinuerlig kontrastering til jøder i andre kontekster, slik som jøder i Oslo.
Identitet forhandles i forhold til jødisk familiehistorie, det jødiske miljøet i byen i dag og sted.
Ida Marie Høeg
Mange av jødene i Trondheim, mener at det er forskjeller på det jødiske miljøet i Trondheim og Oslo. De mener at de ikke er så strenge religiøst sett som Oslo-jødene – det er trønderkosher. Dessuten opplever jødiske innvandrerne at det er lettere å bli integrert i menigheten i Trondheim. Jøder med utenlandsk bakgrunn finner sin plass i fellesskapet med så mange trønderske skikker og ordninger. De er lojale til slik Trondheimsjøder har innrettet seg og identifiserer seg med det.
Interessant! Hvilke andre stedsspesifikke identitetsmerker finner du?
Flere er også opptatt av at jødene i Trondheim og ellers i nordenfjellsk har hatt et veldig sterkt samhold. I historisk perspektiv er det interessant at det ikke har oppstått menighetssplittelse i Trondheim, slik som i Oslo, hvor det en periode var opp til fire menigheter. Det andre er at mange i Trondheim ser på seg selv som støttemedlemmer til menigheten, Det jødiske samfunnet i Trondheim. De er medlem, men er sjelden i synagogen.
Å være støttemedlem innebærer for dem å ta vare på det de forbandt med jødisk i barndom og oppvekst hvor synagoge og gravlunden var helt selvfølgelig. I ukens og året rytme kan det jødiske være ganske tilslørt. Likevel, å bo i Trondheim og ikke være medlem anses som umulig. De forstår seg selv som jøde, og ikke minst vil de ha muligheten til å ligge på den jødiske gravlunden.
Fant du noe du ikke forventet?
Ja, det har overrasket meg at du kan ha en sterk jødisk identitet, selv om du har lite med det jødiske å gjøre. I stedet kan jødisk tradisjon ha en sterkt identitetsbindende kraft som minner fra oppveksten, slik det var i hjemmet, synagogen og på gravlund. Det som også forundret meg var at første generasjon jøde bosatt i Trondheim, altså de jødiske immigrantene, hadde funnet sin plass i menigheten og tatt til seg det de oppfattet som trøndersk jødisk kultur, «trønderkosher».
Hva har du lyst til å utforske videre?
Åh, her er det så mange store og uutforskede spørsmål. Jeg er opptatt av å se på de som ikke er jødisk i halakha-forstand, men hvor det jødiske er et avgjørende trekke ved dem selv. Denne gruppen er i vekst i Norge og verden over. I Trondheim er det mange som ikke oppfyller dette strenge religiøse kriteriet, men som ser på seg selv som jøde. Jeg er opptatt av denne gruppen jøders plass i jødiske miljøer, og i å få mer kunnskap om hvordan de uttrykker sin jødiskhet.
Så er jeg også opptatt av de som har konvertert til jødedommen, om de har konverter til en religion eller til en etnisk gruppe. For dem er det lettere å velge det jødiske bort sammenlignet med dem som er født jøde.
De siste tiårene hvor det har vært store endringer i jødisk familie- og menighetsliv. Hvordan er forholdet mellom slektskapstilhørighet og menighetstilhørighet? Denne gruppen jøder vil kunne si mye om vilkårene for jødisk religiøst liv i Norge – hvordan sekulariseringen og nye former for religion har vokst fram.
Hva slags vilkår er det for jødisk liv i dagens Norge, slik du ser det?
Mine egne og andres forskning på jødisk identitet og kulturproduksjon, viser at det er ingen institusjon er som er så viktige som der jøder bor og lever mye av sitt dagligliv – hjemmet. Hos mange jøder i Norge i dag er det jødiske ofte knyttet til sine foreldre og bestefedre, og ikke noe som de ivaretar selv eller overgir til sine barn i eget hjem. Norge er på mange måter et organisasjonsland.
Jødiske foreninger, sammen med uformelle jødiske nettverk, har en veldig viktig funksjon for jødisk identitet. Menigheten i Trondheim er ortodoks og det vil si at det er mange som har en jødisk identitet, men ikke har jødisk mor, og som derfor heller ikke er medlem.
Når det jødiske hjemmet ikke er det stedet hvor det jødiske leves ut, får menighet og andre kulturinstitusjoner en veldig viktig bevarende og utviklende funksjon.
Claudia Lenz, HL-senteret og MF vitenskapelig høyskole
Lenz er involvert i to studier i dette prosjektet. Sammen med Cora Alexa Døving skal hun forske på hvordan forestillinger om såkalt norskhet og det norske kommer til uttrykk i norsk-jødiske identitetsforhandlinger, og hvordan det norske er en referanseramme for individuelle og kollektive identitetsfortellinger blant norske jøder.
Dere skal blant annet gjøre fokusgruppeintervjuer og se på norske jøders bidrag inn i den offentlige samtalen. Hvilke bidrag kan dette være?
Debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? kan for eksempel trekkes frem. Der stilte mange spørsmålet om de norske jødene egentlig ble betraktet som «norske nok» av hjemmefronten, og om deres historie ble en fullverdig del av norsk historieskriving etter krigen.
Minnekultur er også viktig i din forskning. I dette prosjektet har du og Marie E. Degnæs sett på det norske Snublestein-prosjektet.
Ja, vi undersøker hvordan det er organisert, hvilke minnepraksiser som er knyttet til Snublesteinene og hva de kan bety for unge norske jøder. Vi finner at Snublesteinene, utover å ha en viktig funksjon relatert til bearbeidingen av det norske Holocaust som en del av familiehistorie eller egen minoritetsidentitet, også handler om å synliggjøre at historien til de norske jødene er en del av norsk historie.
Steinene forteller jo også om norske jøders tilstedeværelse før krigen mange steder i Norge, de var noens naboer og levde vanlige liv helt til de ble deportert. Dette blir understreket gjennom minnepraksiser som eksempelvis pussing av Snublesteinene, som delvis gjennomføres av dagens «naboer».
Snublesteinene handler om å synliggjøre at historien til de norske jødene er en del av norsk historie.
Claudia Lenz
Vi har også sammenlignet denne norske varianten med Stolperstein-prosjektet slik det har blitt grunnlagt av den tyske kunstneren Gunter Demnig og som har forgreninger over hele Europa.
I dette internasjonale perspektivet er det et unntak at det kun legges ned Snublesteiner for jødiske ofre. I andre land legges det også ned steiner for rom, homoseksuelle eller mennesker med nedsatt funksjonsevne som ble ofre for nazistenes raseprosjekt. Slik får det norske prosjekt en litt annen dreining; fra en mer universalistisk innretning til det norsk-jødiske.
Dette er ikke så overraskende når man tar den norske okkupasjonshistorien i betrakting, men det er allikevel interessant.
Hvor retter du lupen nå?
Jeg gleder meg til å sette ordentlig i gang med delprosjektet om betydningen av «det norske» i norsk-jødiske identitetsforhandlinger.
Inkluderer disse forhandlingene fremdeles en kamp mot fordommer?
Som forsker på antisemittisme ser jeg at fordommer mot jøder er seiglivede og tilpasningsdyktige, slik at negative forestillinger om jøder stadig gjør seg gjeldende på nytt, spesielt krisesituasjoner.
I andre land legges det også ned steiner for rom, homoseksuelle eller mennesker med nedsatt funksjonsevne som ble ofre for nazistenes raseprosjekt.
Claudia Lenz
Mange konspirasjonsfortellinger i forbindelse med Covid-19 resirkulerer for eksempel gammelt antisemittisk tankegods. For en liten minoritet som den jødiske er dette ikke abstrakte utviklinger, men kan fort bli veldig konkret og truende.
På den annen side viser HL-senterets forskning at den store majoriteten i Norge ikke sitter med utpregede negative holdninger og at jødene i mindre grad enn i historien betraktes som «de andre» eller noe fremmed. Jøder, og mangfoldet i måten å være jødisk på, blir i økende grad en del av virkeligheten og normaliteten i det norske samfunnet.
Men historien, og fordommene ligger der, og her ligger det et ansvar hos majoritetssamfunnet og dens institusjoner.
Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd.