– Temaet er påtrengende aktuelt. Vi trenger å ruste oss til ny kamp for demokratiet og må lære av antifascismens historie, sier HL-senterets forsker Terje Emberland. Han samarbeider med LO-rådgiver Jonas Bals og forsker Mats Tangestuen ved Jødisk Museum om møterekken om antifascistisk kamp før og nå som skal holdes i høst.

I tilknytning til foredragsrekken har podkasten «Nervøse tider» produsert en dobbeltepisode som tar utgangspunkt i den store konfrontasjonen mellom arbeiderbevegelsen og Quislings Nasjonal Samling under valgkampen i 1933.

(Hør første episode på Spotify eller Podcasts Apple.

Norsk naivitet

– Jeg betrakter dette prosjektet som en del av en nødvendig kriseforberedelse, sier Terje Emberland.

Han mener at vi i Norge er ganske naive, når vi later til å tro at vår liberale samfunnsorden ikke kan rokkes, men at den så å si representerer historiens ende.

– Men det er ikke slik, slår han fast.

– Vi er allerede inne i massive globale kriser: Miljøkrise, økende forskjeller mellom dem som eier og dem som ikke eier, og en rask forvitring av demokratiet over hele verden med stadig sterkere fascistiske og høyreautoritære bevegelser og regimer.

Denne utviklingen kan også fort sette vårt norske samfunn på ekstremt harde prøver. Når disse krisene rammer oss med full kraft, kan vi risikere at mange vil vende seg mot en form for fascisme som løsning, og da må vi være forberedt, sier han.

For Emberland dreier dette seg om både å mobilisere bredt mot fascismen og å lære av antifascismens historie, dens suksesser og feiltrinn, for å vite hvordan man best kan hindre en slik utvikling.

– Vi kan imidlertid ikke stole på at statsapparat, regjering, stortingspolitikere, politi osv. skal kunne løse slike kriser for oss, hevder han.

– Tvert imot kan samfunnsinstitusjonene svikte eller komme i hendene på antidemokratiske krefter. Da er det viktig å bevisstgjøre folk om at de selv har makt og handlekraft. Det sivile samfunn må selv mobilisere antifascistiske mottiltak og forsvare, bygge og utvide demokratiet nedenfra.

Same shit, new wrapping

– Hvor finner vi dagens fascister, og hva kjennetegner dem?

– Svaret er sammensatt. Noen fascister er lette å identifisere, siden de marsjerer i gatene med støvler og uniformer, bruker de gamle hatefulle slagordene og symbolene og påkaller Hitler og nazismen. Her i Norden har vi for eksempel Den nordiske motstandsbevegelsen. Og vi har tilsvarende bevegelser i hele Europa og USA – ja, i hele verden.

Disse kan utgjøre en dødelig trussel mot dem som blir utpekt som hatobjekter, som minoritetsgrupper, antifascister og journalister, sier Emberland, som påpeker at høyreautoritære aktivister flere ganger har begått attentater og til og med drap på sine kritikere.

Senest for bare noen måneder siden ble den svenske journalisten Mathias Wåg, en av grunnleggerne av Antifascistisk Aktion i Sverige og en av foredragsholderne i møteserien, angrepet av nynazister på et møte i Sverige.

– Disse gruppene er derfor i politiet og sikkerhetstjenestenes søkelys. Men vi må være forsiktige med å stirre oss blinde på dem, for de representerer tross alt politisk sett marginale fenomener, sier Emberland.

– De aller mest samfunnsfarlige av dagens fascister er det derimot ikke så lett å få øye på. De har skiftet ut brune skjorter med Armani-dresser og bruker et annet språk enn mellomkrigstidens fascister. Disse «moderne» fascistene sier ikke at de vil ha et raserent Europa, men at de vil beskytte «den nordiske urbefolkningen» og den «kristne, europeiske kultur».

De har ofte erstattet ordet «rase» med «kultur», men i realiteten snakker de om det

samme. Det kommer også tydelig frem i de antisemittiske konspirasjonsteoriene de sprer, hvor jødene igjen blir tillagt skylden for alt de mener er galt med samfunnet.

Emberland trekker frem den såkalte identitærbevegelsen, som han betegner som en slik nyfascistisk tendens.

– De snakker om etnopluralisme, dvs. at hver etnisk gruppe må leve for seg selv. De hevder at de ikke er motstandere av andre kulturer, de vil bare ikke ha dem her i Europa. De fraber seg å bli kalt fascister eller rasister og bruker ikke symboler vi vanligvis assosierer med fascismen. Men dette er like fullt en form for fascisme, en form som faktisk minner om den Utøya-terroristen sto for.

– Vi må være oppmerksomme på at fascismen etter andre verdenskrig hele tiden har endret sine ytre former i et forsøk på å gi sin menneskefiendtlige ideologi ny legitimitet, understreker Emberland.

– De har brukt to strategier. Den ene er å benekte holocaust og andre fascistiske og nazistiske forbrytelser. Den andre er å gi ideologien en ny innpakning. Men for den som har forsket på fascismens ideologi, er det ikke vanskelig å se bakenfor de nye ytre formene og gjenkjenne tankemønstrene. Altså «same shit, new wrapping».

Hvordan definere fascisme?

– Hvis vi ikke har noen klar definisjon, blir fascismen redusert til et skjellsord. Og det lærer oss ingenting om hva denne ideologien representerer, sier Emberland.

Han understreker at siden fascisme hele tiden endre sine ytre former, er det viktig å ha en klar definisjon som gjør oss i stand til å avsløre fenomener som ved første blikk ikke ser fascistiske ut.

– Vi har nå en definisjon som er ganske allment akseptert blant forskere, hvor fascismen som fenomen defineres av ønsket om en total transformasjon av samfunnet, en «nasjonal gjenfødelse» og etableringen av en ny totalitær samfunnsorden og skapelsen av «et nytt menneske». Derfor bekjemper den alt som oppfattes som dekadent i dagens samfunn, som demokrati, ytringsfrihet, mangfold, flerkultur osv.

– Fascismen har en revolusjonær side, og er altså ikke konservativ eller bare autoritær. Den er totalitær, understreker han.

– Det vil si at den ikke anerkjenner noen grenser for statens myndighet og forsøker å regulere alle sider av det offentlige og private liv. Den krever ikke bare at befolkningen lydig underkaster seg diktaturet, men at alle aktivt og entusiastisk deltar i det fascistiske prosjektet.

– Hva er det som driver folk mot fascistiske og høyreautoritære ideer og krefter i dag?

– Det er selvsagt mange årsaker. En hovedfaktor, tror jeg, er økende sosial utrygghet forårsaket av dramatiske samfunnsmessige endringer, svarer Emberland.

De som vender seg mot fascismen, er imidlertid som regel ikke kjennetegnet av å befinne seg sosialt på samfunnets bunn, presiserer han.

Men de tilhører ofte dem som føler at deres tradisjonelle livsstil og de trygghetsstrukturene de har støttet seg til, er under press fra en verden i rask endring. Det kan gi en opplevelse av det som kalles anomi, en følelse av oppløsning, usikkerhet og utrygghet. Føler man at man at alt flyter og at man ikke klarer å følge med, kan det skape et ønske om sterke ledere, enkle svar og tydelige fiendebilder.

– Anomi-følelsen forsterkes også av et økende demokratisk underskudd, legger han til.

– Det vil si at stadig flere samfunnsgrupper opplever at politikken er blitt frakoblet deres liv og interesser, at politikerne har lukket seg inne i et parlamentarisk maktspill og partiene redusert til valgkampmaskiner uten røtter i det sivile samfunn.

– Har vi noen fascistiske statsledere i dag?

– Få av dagens autoritære ytre-høyre ledere er rene fascister. Fascismen forutsetter en revolusjonær impuls og visjonen om et nytt samfunn. Donald Trump ser for eksempel ikke ut til å ha noen slik visjon. Hans eneste fokus er ham selv.

I løpet av veldig kort tid har Trump imidlertid fått en tilhengerskare som er villige til å ta makten med vold og bruke vold mot politiske motstandere. Slagordet «Make America great again» spiller også på sett og vis på en fascistisk-preget gjenfødelsesmyte. Denne bevegelsen innenfor det republikanske parti har altså klare fascistiske trekk, selv om de kanskje ikke har noe bevisst forhold til fascismen.

Det samme kan man si om en rekke autokratiske ledere andre steder i verden. Historisk har også slike høyreautoritære diktatorer blitt båret frem av fascistiske bevegelser. Spanias diktator Franco var en reaksjonær og autoritær katolsk general, men neppe selv ren fascist. Men bevegelsen som hjalp ham til makten, Falangen, var fascistisk, sier Emberland.

Fascistene trenger støtte fra de borgerlige

– Skal vi bekjempe dagens fascistiske tendenser, er det imidlertid viktig å ha klart for seg at fascister aldri har kommet til makten uten hjelp, hevder han. – Derfor må vi ikke se oss blinde på de erklærte fascistene, men også være årvåkne overfor deres allierte og potensielle allierte.

Fascistene har aldri fått flertall, men tatt makten ved å alliere seg med borgerlig-konservative partier, som for eksempel i Italia og Tyskland i mellomkrigstiden. Konservative har sluppet fascister inn i maktens korridorer fordi de trodde at de kunne kontrollere og bruke denne kraften for å fremme sin egen politikk og motarbeide venstresiden og arbeiderbevegelsen. Men i realiteten spiser fascistene sine allierte meget raskt.

– Det later til at mange av dagens konservative ikke har lært noe av historien, sier Emberland.

 – For vi ser nå en meget skremmende utvikling i Europa, hvor konservative partier mange steder ikke har noen hemninger mot å alliere seg med høyreautoritære og fascistiske bevegelser. Vi ser for eksempel hvordan EU-kommisjonens konservative president Ursula von der Leyen ikke har noen problemer med å samarbeide med Italias statsminister Giorgia Meloni, som er leder av Mussolini-partiets arvtaker.

Emberland nevner også Sverige, der den konservative, borgerlige regjeringen har tatt Sverigedemokraterna inn i varmen som støtteparti.

– Dette er et parti hvor flere sentrale ledere kom fra den radikale rasistbevegelsen Bevara Sverige Svenskt og nynazistiske partier og grupper som Nordiska Rikspartiet og Vitt Ariskt Motstånd. Noen av partiets riksdagsrepresentanter og lokalledere gir fortsatt utrykk for grove rasistiske og antisemittiske ideer.

 – For bare noen år siden ville en slik allianse ha vært betraktet som helt utenkelig, legger Emberland til. – Men når det gjelder å vinne og holde på makten, har mange konservative ingen prinsipielle skranker mot de høyreautoritære og fascistiske kreftene. De er blinde på høyre øye.

Den støtten fascister har fått fra konservative gjør at det ofte er en uklar og glidende overgang mellom konservative, høyreautoritære og fascister. Derfor må vi ikke bare nærsynt rette blikket mot de rene fascistene, siden det kan avspore oss fra å oppfatte hva som utgjør den faktiske trusselen i dag.

– Noen av de kreftene som utgjør den største faren for demokratiet har selv ingen bevissthet om at de legger veien åpen for fascismen. Vi ser en utvikling i dag som har skremmende paralleller til det som skjedde i mellomkrigstiden, sier han.

Behov for en bred antifascistisk allianse

– Men bildet er vel ikke svart-hvitt når det gjelder konservative partier og konservative politikeres holdning til fascismen, verken den gang eller nå? Man kan vel også se dem som sto opp mot fascismen?

– Ja, bildet er ikke entydig, slår Emberland fast, og trekker frem Høires parlamentariske leder C.J. Hambro som et lysende eksempel på en konservativ politiker som var grunnfestet i demokratiske verdier, og som satte ned klare grensepåler mot ytre høyre.

– Hans svar på det såkalte «Nansen-forsøket» i 1926, da ytre høyre-krefter forsøkte å proklamere en nasjonal samlingsregjering «over partiene» med Nansen som leder, er jo legendarisk: «Vi kan jo ikke ha en hvilken som helst skiløper til president!»

– Men ikke alle i det daværende Høire delte hans demokratiske reflekser, legger Emberland til, og forteller at selv om Hambro var Høires leder og dertil bergenser, valgte Bergen Høire mot hans klare advarsler å samarbeide med Quislings Nasjonal Samling under valget i 1933.

– Det er å håpe at dagens konservative tar lærdom av slike skikkelser før de igjen har lagt veien åpen for fascismen, for vi trenger konservative som allierte, sier han.

– Det vi må gjøre, er å mobilisere en bred, antifascistisk allianse. Venstresiden og arbeiderbevegelsen, som alltid har vært motoren i den antifascistiske kampen, må legge politiske uenigheter til side og stå sammen med dem på borgerlig side som ser og anerkjenner den fascistiske trusselen. Vi må avvise all sekterisme og mobilisere hele det politiske spektrum som er forpliktet på demokrati og menneskerettigheter.

– Men særlig viktig er det at det sivile samfunn mobiliseres, legger Emberland til, – for jeg har mindre tro på partiene enn på «folk flest» og deres grunnplansorganisasjoner. Det ser vi gang på gang når det organiseres antirasistiske og antifascistiske markeringer. Vi må ikke sløves til å tro at staten og politikerne skal rydde opp for oss. Som det heter: «Den som sovner i demokratiet, våkner i diktaturet».

Slaget i Birkelunden

Den dobbeltepisoden som podkastserien «Nervøse tider» nå har produsert, handler nettopp om en slik folkelig reaksjon på fascismen.

Under stortingsvalget i 1933 stilte Nasjonal Samling, med Vidkun Quisling som fører, til valg for første gang. Partiet valgte, som Hitlers stormtropper, provokasjon som strategi og tillyste et offentlig møte i «det røde» arbeiderstrøket Grünerløkka i Oslo.

Dette ble møtt med en spontan motdemonstrasjon, hvor tusenvis av demonstranter kjeppjaget nazistene ut av strøket. I spissen for demonstrasjonen sto den senere «landsfader» og statsminister Einar Gerhardsen, som erklærte at «vi skal sylte dette lille drittpartiet!» Det hele endte med at politiet brutalt slo ned motdemonstrasjonen.

– Antifascistenes motdemonstrasjon i 1933 reiser en rekke prinsipielle spørsmål som er like relevante for den antifascistiske kampen i dag, sier Emberland.

– Her ser vi for eksempel bruk av no-platforming fra antifascistenes side. Dette førte til at den konservative pressen anklaget demonstrantene for å kneble ytringsfriheten. Den liberale avisen Dagbladet hevdet på sin side at man med dette ga NS og Quisling ufortjent oppmerksomhet.

 – Denne kritikken er altså akkurat den samme som rettes mot dem som i de siste årene har demonstrert mot for eksempel Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Den nordiske motstandsbevegelsen, påpeker Emberland.

Er sivil ulydighet og voldsbruk legitimt?

– I podkasten og også gjennom foredrags- og samtalerekken vil vi blant annet bruke eksempler fra antifascismens historie, både i mellomkrigstiden og i nyere tid, for å diskutere slike prinsipielle spørsmål, som bruk av no-platforming, sivil ulydighet og vold. Jeg vil ikke forskuttere noen konklusjoner, men peke på at intet samfunn har utviklet seg uten bruk av sivil ulydighet. Bare tenk på stemmerettighetsbevegelsen for kvinner og arbeiderbevegelsens kamp mot de borgerliges forsøk på å forby streik, sier Emberland.

Spørsmålet om voldsbruk mener han er mer komplisert.

– Det tjener ikke saken å innby til gatekamper mot fascister, for det vil virke fremmedgjørende for mange som ellers ville være allierte. Slike konfrontasjoner kan lett bringe kampen over på fascistenes banehalvdel. For de ønsker jo vold.

Men kan man si at bruk av vold aldri er legitimt, uavhengig av situasjon og til enhver tid? Var motstandsbevegelsens voldsbruk under krigen illegitim? Var det illegitimt da den engelske jødiske «43 Group», menn som hadde kjempet mot nazismen under 2. verdenskrig og mistet mange familiemedlemmer under holocaust, etter krigen svarte med vold da fascistene igjen begynte å angripe jødiske nabolag i London?

– I et demokrati er det jo politiets oppgave å stanse slik vold og trakassering. Men når politiet svikter, eller nærmest opptrer som fascistenes forlengede arm, må antifascister vurdere bruk av hardhendte metoder. Samtidig må man naturligvis nøye vurdere når slike metoder er forsvarlige og formålstjenlige, legger han til.

At politiet ikke alltid er til å stole på, er konfrontasjonen på Grünerløkka i 1933 et eksempel på, mener Emberland.

–  Der gikk politiet sammen med NS’ ordensvern og ryddet salen for motdemonstranter. Deretter slo de ned motdemonstrantene i Birkelunden for fote. Dette var i en tid da arbeiderbevegelsens tillit til politiet allerede var tynnslitt, siden de angrep streikende og beskyttet streikebrytere.

Lærdom fra antifascistisk kamp

– Hvilke lærdommer kan man så trekke av tidligere tiders antifascistiske kamp?

– Etter min mening kan man lære to ting. Det ene er å ha så brede allianser som mulig. På Grünerløkka sto sosialdemokrater og kommunister og andre sosialister sammen. Det gjorde de aldri ellers. Dessuten hadde de selvsagt også jødisk arbeiderungdom med seg. Mange av jødene bodde nettopp i dette strøket.

Utover denne konfrontasjonslinjen, mener Emberland at vi kan lære av antifascistene på 1930-tallet at man også må ha et svar på tidens største sosiale problemer. Den gangen var det massearbeidsløsheten. Hvis man ikke løste den, kunne de arbeidsløse lett vende seg til fascistene, som hevdet de hadde løsningen på problemet.

– Når man driver antifascistisk kamp, må man altså adressere de underliggende problemene som gir grobunn for fascisme og som fascistene påstår de har svarene på – for svarene fascistene kommer med, er alltid gale og menneskefiendtlige, avslutter sier Emberland.

------------------------------------------------------

«Nervøse tider»

Podkasten «Nervøse tider» løfter frem ukjente historier i skjæringspunktet mellom politikk, religion og kriminalitet fra Norge i perioden 1900 til 1945. Felles for dem er at de på ulikt vis resonnerer med vår egen tid. Hensikten med serien er ikke bare å formidle ukjente og ofte oppsiktsvekkende beretninger fra vår nære forhistorie, men også å skape refleksjon omkring likhetstrekk og forskjeller mellom det «nervøse» samfunnsklima den gang og nå.

«Nervøse tider» benytter seg av en montasjeteknikk, hvor historiene formidles gjennom en kombinasjon av fortellerstemmer, intervjuer, historiske opptak, lydeffekter, spesialskrevet musikk og, ikke minst, dramatiserte episoder hvor mange av landets fremste skuespillere bidrar.

«Nervøse tider» distribueres av Plateselskapet No. 13 og finnes gratis på alle strømmetjenester og på nervosetider.no

Se presentasjonsvideo om Nervøse tider her.

------------------------------------------------------