Bakteppet er at Norge nå har sete i Sikkerhetsrådet, som har ansvar for å forvalte den såkalte beskyttelsesforpliktelsen (i kortform R2P) som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2005. Denne forpliktelsen innebærer at alle stater har plikt til å beskytte sine innbyggere mot de mest alvorlige formene for forfølgelse.
Den innebærer også at det internasjonale samfunn, gjennom FNs sikkerhetsråd, i ytterste konsekvens kan bruke makt for å beskytte sivile mot slike forbrytelser. I en stadig mer illiberal verdensorden har R2P nå mistet noe av sin universelle støtte, og Sikkerhetsrådet er tidvis lammet av stormaktsrivaliseringen. For eksempel ser vi at Sikkerhetsrådet ikke klarer å stanse grove overgrep i Etiopia og Myanmar.
I sitt innlegg påpekte Smith at det ikke er R2P-doktrinen, men den politiske implementeringen som feiler. Vestlige land viser i praksis sviktende oppfølging av menneskerettighetene. Stater som Kina og Russland legger mest vekt på økonomiske og sosiale rettigheter og ikke- innblanding i staters indre anliggender. Deres vetomakt i Sikkerhetsrådet gjør en diskusjon av R2P vanskelig, ettersom en del av R2P-doktrinen åpner for maktbruk og dermed truer staters suverenitet.
Så hva kan små land gjøre? Den tidligere spesialrådgiveren påpekte at land som Norge, ofte anses å ha større moralsk autoritet fordi de har vist bedre sammenheng mellom liv og lære enn store land, som for eksempel USA og Storbritannia. De kan derfor ha større troverdighet, og kan bruke denne til for eksempel å sette agenda når de har det roterende presidentskapet i Sikkerhetsrådet.
Små land, som selv ikke har vetorett i Sikkerhetsrådet, kan også tale for å begrense bruken
av veto i saker om grove menneskerettighets-brudd. De kan ta til orde for at i enhver krisesituasjon, som i Etiopia, Syria og Myanmar, bør risikoen for overgrep mot sivilbefolkningen vurderes og forebygges. Det samme gjelder når Sikkerhetsrådet diskuterer fredsbevarende operasjoner. Norges strategi har imidlertid vært å oppnå konsensus i Sikkerhetsrådet, men Smith påpekte at små land av og til bør foreslå resolusjoner selv om de vil bli nedstemt. Dette vil få fram de politiske kostnadene som følger med et veto.
Smiths hovedinnlegg ble fulgt opp av innlegg fra Cecilie Hellestveit, Folkerettsinstituttet, Angela Muvumba Sellström, Nordic Africa Institute og Kristoffer Lidén, PRIO.
Forsker Ellen Emilie Stensrud fra HL-senteret ledet seminaret og debatten etter innledningene.
Her kan du se videoopptak fra seminaret:
Hele seminaret
Karen Smith
Cecilie Hellestveit
Angela Muvumba Sellström
Kristoffer Lidén