Se opptak av konferansen Nordic fascism - Content, Continuities and Changes
Vi har hatt en nordisk fascisme i 100 år, og de første spirene oppsto i kjølvannet av den finske borgerkrigen mellom de sosialistiske "røde" og de antisosialistiske "hvite" i 1918. En del frivillige fra andre nordiske land delotk på hvit side og tok med seg fascistiske forestillinger tilbake til sine hjemland.
– De var med å etablere det vi kan kalle de aller første fascistbevegelsene i Norden. Dette var paramilitære organisasjoner, det vil si private, væpnede grupper som skulle settes inn i tilfelle generalstreik og kommunistiske revolusjonsforsøk.
Mange av dem som deltok i disse organisasjonene, mente at et liberalt, demokratisk samfunn ikke var rustet til å stå imot kommunismen, man trengte en form for militært diktatur. Slik fødtes den nordiske fascismen, sier Emberland.
Sammen med andre forskere i NORFAS (se faktaramme) bidro han i februar 2023 på en konferanse om nordisk fascisme på HL-senteret, samtidig som han også er medforfatter av boken Nordic fascism. Fragments of an entangled history.
Nordiske fascister samarbeider
– Vi kan se en direkte historisk linje fra de fascistiske gatemarsjene i Norden på 1930-tallet til Den nordiske motstandsbevegelsens marsj gjennom Oslos gater 29. oktober 2022 og tilsvarende marsjer i andre nordiske land.
En samarbeidende nordisk motstandsbevegelse har eksistert siden fascismen oppsto i Norden. Hvis man går i arkivene i Danmark, Sverige og Finland finner man for eksempel mange kilder om de norske fascistbevegelsene, og vice versa. Disse gruppene og partiene korresponderte flittig med hverandre og hadde felles møter.
Den fascistisk baserte antisemittismen har også en lang historie i Norden.
– Det har vært en utbredt forestilling at antisemittismen kom sent inn som et element i norsk og nordisk fascisme, som en påvirkning fra Hitlers regime. Men i våre land var det ofte antisemittiske propagandister som introduserte fascismen som politiske bevegelser før Hitler var kommet til makten, sier Emberland.
Hva er fascisme?
Forskere er nå enige om at fascisme er en fellesbetegnelse som kan brukes om tankegods og bevegelser som oppsto i mellomkrigstiden, men som fremdeles finnes verden over. Fascismen kan ikke ses på som isolerte fenomener i det enkelte land, siden fascistisk tankegods har flytt på tvers av landegrensene og fascistiske bevegelser har samarbeidet og inspirert hverandre - både i Norden og ellers.
Men hva er egentlig fascisme, og hvilke elementer utgjør et minste felles multiplum for at en bevegelse eller et tankegods kan kalles fascistisk? Forskningen har de siste tiårene beveget seg bort fra forestillingen om at fascisme kun kan knyttes til Mussolinis italienske fascisme. Fascistisk tankegods har manifestert seg i ulike varianter i en rekke land over hele verden, også i Norden.
Målet om nasjonal gjenfødelse
Roger Griffin, som er en pioner i moderne fascismeforskning, presenterte på 1980-tallet sin egen definisjon av fascisme og hva som særmerker denne ideologien sammenlignet med annet autoritært og høyreorientert tankegods. Et viktig kjennetegn er ifølge ham, og forskere som har fulgt etter ham, en visjon om nasjonal gjenfødelse, som myten om fugl Fønix som steg opp av asken.
Samfunnstrekk som ble fremstilt som forfall og dekadense, ofte forklart med blant annet raseblanding, skulle erstattes med en radikalt ny orden. Dette, kombinert med ultranasjonalisme, og ofte med politisk vold og massemord som redskap for å fremme og hegne om et gjenfødt folk, er ifølge Griffin blant de elementer som skiller fascisme fra andre autoritære høyrebevegelser.
Revolusjonær og antisemittisk
Fascismen er revolusjonær. Målet er en grunnleggende transformasjon av hele samfunnet, økonomien, kulturen og menneskets natur. Rasens rendyrking, og spesielt antisemittismen, er også sentral i svært mange av fascismens varianter. Raseblanding ble sett på som en årsak til samfunnets forfall. Man ønsket en etnisk ren nasjon. Dette kjennetegner i høyeste grad også den nordiske fascismen.
Men fortsatt gjenstår det mye forskning før man har full oversikt over samspillet og sammenhengene som karakteriserer den internasjonale fascismen, understreker Emberland.
Derfor feilet norsk fascisme
Den første organisasjonen i Norge med fascistiske trekk var den paramilitære organisasjonen Samfundsvernet, som ble etablert i første halvdel av 1920-tallet. Den første selverklærte fascistiske organisasjonen i Norge ble grunnlagt i 1927, nemlig Den Nationale Legion. Siden kom en rekke andre organisasjoner, ikke minst Nasjonal Samling.
I mellomkrigstiden kunne man se fascistisk pregede strømninger både i Høire og Frisinnede Venstre, og tidlig på 1930-tallet svermet mange i Unge Høire for fascistiske og nasjonalsosialistiske ideer. Slike strømninger fantes også i deler av bondebevegelsen, på grunn av krisen i landbruket, og ikke minst i Fedrelandslaget, som ville ha en borgerlig samling mot arbeiderbevegelsen.
Nasjonal samling kom for sent
Men fascismen fikk ingen avgjørende innflytelse i Norge i mellomkrigstiden. Emberland forklarer dette med at målet om den nasjonale gjenfødelsen, som fascismen spiller på og mobiliserer rundt, allerede hadde skjedd gjennom Norges selvstendighet i 1905. Og denne var demokratisk og liberal.
Dessuten kom grunnleggelsen av Nasjonal Samling i 1933 for sent til å dra nytte av de antiparlamentariske strømningene på 1920-tallet. Det var nemlig mer grobunn for en slik bevegelse i Norge på 20-tallet, med økonomisk krise og politisk polarisering etter første verdenskrig.
Alle ville være «fører»
Heller ikke i Sverige eller Danmark fikk fascistiske og nazistiske bevegelser stort gjennomslag i mellomkrigstiden, selv om etableringene var mange. Disse partiene og gruppene var preget av store interne konflikter. Alle ville være «fører». I Danmark var det helt parodisk. Der var det nesten flere nazistiske partier enn nazister, sier Emberland.
I Finland, derimot, fikk den bondedominerte Lappo-bevegelsen en voldsom oppslutning på 1930-tallet, og var en hårsbredd fra å gjennomføre et militærkupp. Lappobevegelsen var faktisk den fjerde største fascistbevegelsen i Europa, etter Tyskland, Italia og Romania.
Dødfødt prosjekt i Norge
Etter okkupasjonen og landssvikoppgjøret har det vært nærmest umulig å få stor oppslutning om uttalt fascistiske og nazistiske organisasjoner i Norge. Det har vært en del spredte forsøk på 70- og 80-tallet, som Erik Blüchers Norsk Front og Nasjonalt Folkeparti, og i senere tid en norsk gren av Den nordiske motstandsbevegelsen.
– Når norske medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen på en 9. april henger opp bannere med budskapet «Vi er tilbake», hvordan kan de forvente å få sympati fra nordmenn? Det er et dødfødt prosjekt, sier Emberland, som samtidig understreker at problemet med fascismen er at den kan anta nye former, uten symbolene og retorikken fra mellomkrigstiden, og da bli vanskeligere å identifisere.
Svenske nazister i fire generasjoner
Sverige var i motsetning til Norge nøytralt under krigen, og der har nynazismen større oppslutning. Her kan man se en mer ubrutt nazistisk tradisjon helt fra det første nazipartiet utenfor Tyskland ble etablert i Skåne på 1920-tallet.
– På 80-tallet oppdaget en av mine svenske kolleger at det i Sverige fantes familier bestående av nazister gjennom fire generasjoner.
Også i dag kan man på Den Nordiske Motstandsbevegelsens møter og marsjer høre nittiåringen Vera Ordesson tale. Hun var først gift med Sven Olov Lindholm, lederen for det sterkeste svenske nazipartiet i mellomkrigstiden, Svensk Socialistisk Samling, og deretter Göran Assar Oredsson, lederen for det første svenske nazipartiet etter krigen, Nordiska Rikspartiet.
Den «reneste» nordiske rase
Selv om fascismen er en idelogi man kan finne i en rekke ulike land, finnes det nasjonale og regionale særtrekk. Dermed eksisterer det ifølge forskerne i NORFAS også en særskilt nordisk variant av fascisme, basert på en idealisering av «den nordiske rase» og en tro på at denne er renest i de nordiske landene. Nordiske fascister har derfor ment at denne regionen er mer egnet til å etablere et raserent, fascistisk samfunn enn mange andre land i Europa.
Når denne «herskerrasen» allikevel ikke har underlagt seg verden for lenge siden, må man finne eksterne forklaringer, og da har man tydd til konspirasjonsteorier om de mektige og demoniske jødene som gjennom hele historien bevisst har forsøkt å ødelegge og utrydde den nordiske rase og kultur.
Nordisk fascisme er også kjennetegnet ved at man vil oppløse de nasjonale grensene innen Norden og etablere en felles etnisk ren og sterk nordisk stat for å verne disse samfunnene mot «rasefremmed» innflytelse.
Driverne bak fascismen
Emberland understreker at det fortsatt gjenstår mye forskning før man kan gi utfyllende svar på hva som kan gi grobunn for fascisme i dag.
Men blant driverne er en sterk følelse av usikkerhet knyttet til det moderne, liberale og flerkulturelle samfunnet. Man føler tradisjonelle verdier og hierarkier er truet gjennom blant annet innvandring og kulturmangfold, liberalisering av kjønnsroller og kvinnefrigjøring.
På det psykologiske plan tiltrekker fascismen seg mennesker med autoritære personlighetstrekk, herunder en vilje til voldsbruk, en konspirativ tenkemåte og behov for enkle løsninger og enkle fiendebilder.
Revolusjonære, ikke reaksjonære
- Dette betyr ikke at fascistene er umoderne eller reaksjonære. De ønsker transformasjon av samfunnet, de også, men det er en helt annen modernitet de vil ha. De er jo revolusjonære, sier Emberland.
NORFAS
Network for Nordic Fascism Studies – NORFAS – er et nordisk forskerfellesskap som produserer publikasjoner, arrangerer konferanser, workshops og offentlige foredrag med sikte på å formidle ny, forskningsbasert kunnskap om fascismen. Nettverket understøtter og initierer forskning spesielt omkring endringer og kontinuiteter i fascistisk tankegang, praksis og kultur i de nordiske land. Man ønsker å spore røttene til, og utviklingen av, fascistiske forestillinger i Norden. Målet er å utvikle felles teoretiske perspektiver, utveksle informasjon, forske og skrive sammen. NORFAS arrangerte 8. februar 2023 en konferanse om nordisk fascisme i samarbeid med HL-senteret i Oslo.