Kronikken sto på trykk i Aftenponsten 26. november 2023
Den 26. november 1942 arresterte Statspolitiet Helene Knöpfler og hennes to sønner. Da okkupasjonsmakten senere samme dag deporterte dem og familiefaren Ernst ut av landet, hadde den lille familien bodd i Norge i kun tre og et halvt år.
Når vi hver november minnes deportasjonene og folkemordet på jødene i Norge, er det av naturlige årsaker vanlig å fokusere på de hektiske månedene høsten og vinteren 1942-43: Da tømtes landet så å si for jøder. Enten havnet de på deportasjonsskipene mot sør eller i eksil i øst. Det kan være lett å glemme at Holocaust var en transnasjonal og til dels global affære, både før og etter deportasjonene. Lenge før Blücher entret Oslofjorden, hadde en betydelig andel av landets jødiske befolkning følt forfølgelsene på kroppen.
Mellom 20 og 25 prosent av alle jøder som befant seg i Norge 9. april 1940, var nemlig flyktninger. Blant de overlevende som ved krigens slutt forsøkte å lappe livet sitt sammen, fantes personer som hadde rømt fra Tyskland til Tsjekkoslovakia i 1935, videre til Warszawa og deretter til Oslo i 1939, og fra Norge til Sverige i 1942. Og som i 1945 oppga håpet om et liv i Europa og bosatte seg i land som Paraguay, USA eller Israel. Familien Knöpflers eksil endte i Auschwitz.
Utvalgte unntak
Våren 1939 hadde Ernst, Helene og tre uker gamle Leopold derimot vært blant de få utvalgte. De fikk plass på den humanitære organisasjonen Nansenhjelpens kvote og kom til Norge midt under feiringen av arbeidernes internasjonale kampdag.
Det hvilte nesten en slags symbolikk over dette sammentreffet: Sannsynligheten for å få opphold var nemlig langt større hvis den som flyktet, kunne vise til partipolitisk medlemskap og antifascistisk aktivisme. Nazistenes forfølgelser og menneskene de drev på flukt, tvang også norske styresmakter til å vurdere det antijødiske angrepets konsekvenser – lenge før politikken utartet til folkemordet vi i dag omtaler som Holocaust. Responsen bar i hovedsak preg av frykt, egeninteresser og avvisning.
Favoriseringen av de «rent politiske flyktningene» foran dem som nazistene forfulgte for deres angivelige «rase», var en sentral mekanisme for å holde massene av flyktninger ute. Familien Knöpfler måtte flykte på grunn av sine forfedres religion: fra et Slovakia gjort uavhengig med Hitlers velsignelse og et regime som på eget initiativ drev klappjakt på landets jødiske befolkning. Men de kom likevel med på kvoten og ble i så måte ett av unntakene. De som satt igjen i Hitlers Tyskland, Østerrike og det tidligere Tsjekkoslovakia, var de eldste, fattigste, sykeste og svakeste.
Gjennom Nansenhjelpens garantier unngikk familien Knöpfler også faren for å bli en offentlig utgift. På samme tid kastet norske myndigheter andre flyktninger ut av landet fordi de hadde falt fattigkassen til last eller på andre måter ble vurdert som uegnede trengende. Idet noen slapp inn, måtte andre avvises, og atter andre tvinges ut.
Lettelse og fortvilelse
For dem som forlot kontinentet i 1939, fremsto flukt som en eksistensiell nødvendighet. Manges første reaksjon da de omsider nådde sitt nye eksil var ekstrem lettelse, men også forsøk på tilpasning og på å utvise den av omgivelsene ofte forventede takknemligheten. Da Helene Knöpfler fødte sin andre sønn i Norge, ga foreldrene den nye verdensborgeren navnet Odd – oppkalt etter lederen for Nansenhjelpen. Også en annen av flyktningene, østerrikske Ruth Maier, fremsto nesten beruset av lykke da hun fikk norsk visum. Etter sitt første år i nord så hun dystrere på tilværelsen: «Hjernen min blir syk, rett og slett [...] At jeg dro til Norge ... er århundrets største dumhet.»
En belastning for flyktningene var den tapte anledningen til å forsørge seg selv og til å ta i bruk sin utdannelse og sine menneskelige ressurser. De måtte ikke falle staten til last, men skulle heller ikke ta arbeidet fra nordmenn. Mange gikk arbeidsledige eller tok strøjobber utenfor egen yrkesbakgrunn. Ernst Knöpfler var utdannet meieriekspert. I løpet av tiden i Norge jobbet han som både «altmuligmann» og tolk.
Enkelte flyktninger gikk fra forstanden og endte egenhendig sitt liv før massearrestasjonene høsten 1942
For noen ble livet i landflyktighet uutholdelig. Ikke minst da de under krigen igjen befant seg blant nazistenes vold, på nytt rammet av propaganda, forordninger og tiltak, behørig støttet av det norske kollaborasjonsregimet. Enkelte flyktninger gikk fra forstanden og endte egenhendig sitt liv før massearrestasjonene høsten 1942.
De overlevende og de døde
Da okkupasjonsmakten og NS iverksatte folkemordet i Norge, hadde jødene primært én mulighet for å overleve: flukt til Sverige. Om oppfattelsen av tyske jøder som andreklasses flyktninger i 1930-tallets Norge påvirket enkeltes syn på dem også da de måtte rømme til Sverige i 1942, er et spørsmål verdt å stille.
At noen nordmenn bygget beredskap mot nazismen gjennom bistand til jødiske flyktninger allerede før krigen, er i hvert fall en kjensgjerning: Nansenhjelpens aktivister var blant jødenes viktigste medhjelpere også under okkupasjonen. Kontakter i slike nettverk, kombinert med egne, tidligere flukterfaringer og dypere kjennskap til nazismens vesen, bidro til at forholdsvis flere sentraleuropeiske flyktninger enn norske jøder unngikk deportasjonene.
Hvordan familien Knöpfler vurderte situasjonen i 1942, er vanskelig å vite. Ernst ble arrestert i Årdal der han arbeidet som tolk for et tysk firma, 300 kilometer unna sin familie. Det må ha fremstått hasardiøst for Helene å begi seg alene ut på flukt med de to og tre år gamle guttene. Hovedårsaken til at vi ikke vet, er at ingen av dem overlevde Auschwitz. Tilbake i Norge sto en tom leilighet, fylt med det aller nødvendigste: barnesenger og lekegrind, men også poteter, hermetikk, syltetøy og saft. Restene ble siden solgt på auksjon av NS.
Familien Knöpflers avbrutte eksil og voldelig avsluttede liv kan kanskje tjene som en siste påminnelse i anledning deportasjonene: at de fleste av Europas jøder ble myrdet og aldri har kunnet fortelle om sine opplevelser av det som hendte.
Foto: Ingeborg Vea, HL- senteret