Direktøren som aldri hviler. Slik blir hun spøkefullt karakterisert av medarbeidere som merker seg hennes arbeidskapasitet, og ikke minst hvor lynraskt hun besvarer meldinger.
Hjeltnes er pålogget store deler av døgnet, og synes ikke å logge av helt selv om hennes tid på HL-senteret snart er over. Det er en 70 år gammel energibunt av de sjeldne som ved årsskiftet overlater roret til professor Jan Heiret.
Da har hun vært skipper på skuta i nesten 12 år. En tid preget av ikke bare stor vekst i budsjetter og antall ansatte, men også høyere faglig produksjon, stadig flere besøkende skoleklasser, økt tilstrømming av besøkende til utstillingene og bredt og populært programtilbud for allmennheten.
I hennes direktørtid ble endelig planen om et tilbygg for midlertidige utstillinger om samtidstemaer, MINO, realisert. Og ikke minst: HL-senteret er blitt et enda mer anerkjent forskningssenter og en institusjon godt kjent hos det allmenne publikum.
- Jeg har elsket å arbeide på HL-senteret! Jeg synes det har vært gøy, og har gledet meg til å gå på jobben, med så mange flotte kolleger, sier Hjeltnes.
Starten var Auschwitz-reportasje
Hjeltnes’ første befatning med det som lenge etter skulle bli ett av hennes hovedarbeidsfelt, Holocaust, var da hun som ung journalist i daværende Arbeiderbladet dro til Treblinka og Auschwitz-Birkenau for å lage forhåndsstoff før NRK skulle sende den omstridte Hollywood-serien «Holocaust». Inntrykkene satte dype spor.
Samtaler med journalistkolleger fra krigsgenerasjonen fikk henne interessert i avisoppgjøret etter krigen. Det resulterte senere i en hovedoppgave og en bok om temaet.
Etter hvert ble det en liten strøm av bøker knyttet til krig og okkupasjon. Blant de mest kjente er den om Wanda Heger: Hver fredag foran porten, og pionerarbeidet Hverdagsliv under krigen, ett av bindene i verket Norge i krig.
Et annet stort løft var de to bindene om krigsseilerne i verket Handelsflåten i krig 1939-1945. Dette arbeidet hun med i åtte år, samtidig som hun fødte to barn. Krigsseilerne var også tema for hennes doktorgrad i historie. Hun skrev tidlig om det jødiske barnehjemmet i boken «Barn under krigen»,
Etter å ha jobbet som frilans- og oppdragshistoriker i 20 år, ble hun i 2004 professor ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI og deretter prorektor samme sted i 2008.
- Det var som å komme hjem
Da stillingen etter Odd-Bjørn Fure, HL-senterets første direktør, ble utlyst, var Hjeltnes klar for å konsentrere seg mer om historiefaget igjen.
- Hva var det som lokket ved posisjonen som direktør på HL-senteret og fikk deg til å søke?
- HL-senteret var jo en attraktiv arbeidsplass i seg selv, med sitt brede og ambisiøse mandat. Å lede dette senteret var en enestående stilling, som gjorde at jeg også kunne komme back to mitt track, som helt siden 1980-tallet var å jobbe med krig og okkupasjon.
- Det var som å komme hjem. Og jeg var motivert til å ta fatt på andre deler av HL-senterets brede mandat.
- Hvilke andre kvalifikasjoner kunne du slå i bordet med?
- I tillegg til kunnskap om den historiske perioden HL-senteret arbeider med, hadde jeg også ledelseserfaring fra min tid på BI. Jeg synes ledelse er veldig spennende!
Dessuten hadde jeg organisasjonserfaring fra en rekke verv, blant annet styret i Fritt Ord, ledervervet i SKUP-juryen og deltakelse i 22. juli-kommisjonen. Og så er jeg et programmenneske. Jeg har laget konferanser, workshops og arrangementer gjennom hele mitt arbeidsliv.
Det var som å komme hjem
- Jeg er utålmodig
- Hva var dine mål og ambisjoner for HL-senteret da du ble ansatt?
- Odd-Bjørn Fure hadde nedlagt et stort arbeid for å etablere et nyskapende forskningssenter i offentligheten. Det måtte selvsagt følges opp.
Samtidig ble det i ansettelsesintervjuet sagt klart til meg at HL-senteret nå skulle inn i en ny fase. Det skulle bli mer kjent, og åpnes opp. Det passet meg fint. Jeg er utålmodig, og liker å få ting gjort.
Derfor satte jeg i gang med å bli kjent med og utvide senterets kontaktflate, sikre et bredt arbeidsfelt i pakt med mandatet og invitere flere folk til programtilbudet her, sier Hjeltnes.
Men det var ikke alle som mente at HL-senteret var et riktig karrierevalg for henne.
- Den gang, i 2012, var det flere kolleger som frarådet meg å ta stillingen. Hva skal du langt ute på landet på Bygdøy å gjøre, til et lukket, lite institutt?
HL-senteret var overraskende lite kjent blant folk som burde visst bedre. Det irriterte meg. Jeg kjente jo flere som arbeidet på HL-senteret og visste godt at det var mange flinke folk som gjorde faglig nybrottsarbeid innen forskning, formidling og dokumentasjon. Senterets kunnskap var viktig og verdifullt å få ut og gjøre kjent.
Den gang, i 2012, var det flere kolleger som frarådet meg å ta stillingen. Hva skal du langt ute på landet på Bygdøy å gjøre, til et lukket, lite institutt?
Slik fikk de ansatte studieturer
Det var også et viktig mål for Hjeltnes å få et godt forhold til Universitetet i Oslo, og å få et godt undervisningstilbud på universitetsnivå.
Dette ordnet hun på en uortodoks og sjenerøs måte. Hjeltnes ba UiO om at et tilbud hun hadde fått om en mulig professor II-stilling, ble konvertert til en undervisningsavtale med HL-senteret.
Ansatte/HL-senteret skulle undervise på Blindern innen Holocaust og jødisk historie. Det som skulle ha vært lønn for stillingen, gikk til HL-senteret til faglig videreutvikling for alle.
Fra 2013 og fram til i dag har flere hundre bachelor- og masterstudenter blitt undervist av HL-senterets ansatte. Undervisningsavtalen har ikke bare resultert i mange mastergrader og en doktorgrad på HL-senterets felt, men har også vært med og finansiere faglige studieturer til utlandet for alle senterets ansatte, senest til Polen i juni. Avtalen med UiO er nå forlenget til 2047.
- Disse midlene skulle gå til faglig utvikling for fellesskapet, til den dedikerte staben, sier Hjeltnes.
Samarbeidet med Universitetet i Oslo har vært allsidig. I fire og et halvt år avholdt UiO og HL-senteret en åpen foredragsserie i Gamle festsal, med fulle hus med temaer innen krig, okkupasjon og oppgjør.
I de senere årene har HL-senteret sammen med Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, holdt en nye åpen foredragsserie i Litteraturhuset i Oslo, finansiert av Eckbos Legat.
Elsker når huset summer av ungdom
Det foregår mye på HL-senteret, på mange ulike plan. Forskning er ett viktig felt av flere.
Hjeltnes framhever den dyktige staben og de mange forskningsprosjektene som har pågått disse årene: De tre holdningsundersøkelsene om antisemittisme, NFR-prosjektene DIMNO (Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt), Negotiating Jewish Identity – Jewish Life in 21st Century Norway, Shifting boundaries. Definitions, Expressions and Consequences of Antisemitism in Contemporary Norway og flere andre forskningsprosjekter knyttet til folkemord, minoriteters kår, konspirasjonsteorier, ekstremisme, fascisme, hatprat – blant andre.
Undervisning står også sentralt blant HL-senterets arbeidsfelt. Daglig tar undervisningsavdelingen imot skoleklasser. Hjeltnes forteller at hun elsker når hele huset summer av ungdommer som stormer i trappene og stimler sammen rundt formidlerne.
- Avdelingen har nedlagt en fantastisk innsats under pandemien og etterpå, sier Hjeltnes, med en rekke nye undervisningstilbud knyttet både til Holocaustutstillingen og til samtidsutstillingen U/Synlig – hverdagsrasisme i Norge. Og i 2024 kommer et nytt tilbud til yngre skoleelever.
- Og satsingen på utstillinger disse årene har vært spennende, med en stab som virkelig ønsker å formidle. Med den nye paviljongen MINO åpner det seg mange muligheter i framtiden, sier Hjeltnes. Hun trekker også fram en storstilt Dembra-satsning disse årene. Nær 160 skoler er nå med i et landsdekkende nettverk sammen med freds- og menneskerettighetssentrene, og et titalls lærerutdanninger.
- Jeg vil også framheve den fantastiske administrasjonen, som har holdt fortet i tykt og tynt, sier hun. Og legger til at det er flott å se de verdifulle samlinger HL-senterets dokumentasjonavdeling nå besitter. Ruth Maier-utstillingen kom til FN-bygningen, og hennes arkiv er nå del av UNESCOs verdensarv, som også arkivet til Robert Savosnick. Og ved utgangen av 2023 står et flott og lyst bibliotek klart.
Mye fart i svingene
Hjeltnes understreker at det ikke er lett å få gjennomslag for faste forskerstillinger. Nye forskere har gjerne kommet gjennom prosjekter.
Men forskerstaben er doblet. Fra Kunnskapsdepartementet ble det gjennomslag for en fast stilling på antisemittisme. Og ved det hun karakteriserer som et kupp i en vinterferie, fikk senteret to stillinger knyttet til forskning og formidling om rasisme.
Sammen med ansatte har hun også fått gjennomslag for en viktig rammeavtale med Utenriksdepartementet, som samlet har vært verdt flere titalls millioner kroner. HL-senteret har nettopp signert den fjerde rammeavtalen.
- Avtalen har gjort at HL-senteret har fått inn et sterkere internasjonalt perspektiv i forskningen, med blant annet Myanmar, Irak og Sør-Afrika. Den har også medført at vi har fått inn samfunnsvitere i forskerstaben, sier Hjeltnes.
Hun understreker at hun er omgitt av dyktige og engasjerte medarbeidere.
- Det har vært et supert samarbeid med staben. HL-senteret har faglig sterke folk å sparre med. De har deltatt og gitt mye støtte i arbeidet med å søke penger og få publisitet. Men det har nok vært situasjoner der noen har syntes det har vært for mye fart i svingene.
- Vi har hatt noen voksesmerter, som da vi laget ny utstilling i nytt tilbygg under en pandemi. Og det var nesten mer enn hva remmer og tøy kunne holde da vi etter pandemien i 2022 åpnet i rakettempo med blant annet besøk fra 15.000 skoleelever og et voldsomt innrykk fra det offentlige Norge, samt organisasjoner og grupper som ville ut av hjemmekontoret og besøke HL-senteret.
- En plagsom detaljfrik
Hjeltnes roser samarbeidet med styret, som har gitt henne både tillit og spillerom og vært på lag. Hun trekker også fram fordelene ved at HL-senteret er en privat stiftelse.
- Det gir en frihet. Frihet fra byråkrati. Har vi hatt midler, har det vært mulig å gjøre noe. Ett eksempel er da vi sommeren 2020 fikk penger av Eckbos Legat for å pusse opp storsalen og musikkværelset.
Da var det bare å gyve løs, selv om Byantikvaren skulle godkjenne hvert spikerslag og skvatt litt over tempoet. Men vi måtte utnytte at det var skolenes sommerferie og pandemi, ellers hadde vi aldri fått gjort det, sier Hjeltnes.
Den historiske bygningen Villa Grande forvaltes av Statsbygg. Også de har fått føle at HL-senteret har en direktør med sterke meninger om både stort og smått, også når det gjelder eiendommens estetikk.
- Det er bra å ha en så profesjonell eier av Villa Grande som Statsbygg, med stor og bred kompetanse. Det har vært et godt og superspennende samarbeid med diskusjoner om det vi har ønsket å gjøre.
Et par ganger har jeg dog sagt at dette skjer ikke på min vakt, som når noen ville legge svarte tepper på de vakre eikegulvene og ødelegge de vakre eiketrappene med beslag.
Gartnerdatteren har også klare synspunkter på alt fra staudevalg til bevaring av eiendommens trær.
- Jeg har sikkert vært en plagsom detaljfrik også på det området, ler hun.
Tar ikke et nei for et nei
- Hva er du mest stolt over å ha fått til i løpet av din direktørtid?
- At vi sammen har gått videre ut fra det høye faglige nivået HL-senteret allerede hadde, og at vi har fått til en fortsatt utvidelse i samarbeid med staben innen forskning, undervisning, dokumentasjon og etter hvert på utstillingssiden.
HL-senteret er et velfungerende profesjonelt senter, og et sted folk gjerne kommer til for å lære. Jeg opplever også at vi er blitt et forbilde for våre nordiske kolleger, som ikke har et Holocaust-senter som vårt – med så mange ansatte og så bred virksomhet.
Hjeltnes har gjennom et langt arbeids- og organisasjonsliv skaffet seg et enormt nettverk, og opparbeidet stor kompetanse på å skrive søknader. Dette har kommet senteret til gode i kampen om ressurser.
- Jeg tar ikke et nei for et nei. Og jeg har ikke tall på alle de telefoner og mailer som er sendt og møter som er holdt, for å skaffe midler og få gjennomslag for prosjekter. Jeg gir meg ikke på tørre møkka!
Raushet og trivsel
Hjeltnes viser raushet overfor sine medarbeidere i hverdagen. Det hender stadig at hun kommer på jobb med favnen full av god kaffe i pappkrus som hun deler ut. Sjokoladeskålen til folk som er innom kontoret hennes er aldri tom, i felleskjøkkenet er det poser med god te merket: Bare ta!
Da pandemien var over, bestemte hun at lunsjen var gratis i noen måneder for å få ansatte tilbake til kontoret og få det sosiale livet tilbake igjen i kafeen.
Det er tilbud om yoga en gang i uken, og direktøren er pådriver for vinteraktivitetsdag og sosialt samvær gjennom året. Det har vært julegaver, påskegaver og sommergaver til de ansatte, og hun passer på at merkedager markeres i fellesskapet.
Hjeltnes sier at det har vært viktig for henne at HL-senteret er en hyggelig arbeidsplass, og at de ansatte trives og har lyst til å gå på jobben.
- Inntrykket fra søknadsmengden til ledige stillinger er at HL-senteret er et sted folk ønsker å arbeide!
- Det er et liv etterpå
- Når du nå som 70-åring går av som direktør, hva er dine planer? Ingen ser for seg deg i gyngestol.
- Det har vært klart for meg i 12 år at dette er en åremålsstilling. Å være direktør i 12 år er nok, både for arbeidsplassen og den som har stillingen. Det har vært lange dager og mye arbeid.
Jeg er sikkert dundrende uforberedt på overgangen fra et aktivt liv der jeg holder på fra tidlig morgen til sent på kveld. På den annen side har jeg det siste året tenkt mye på det. Det er et liv etterpå.
Jeg er så heldig å ha en mann, to barn og snart to barnebarn. Jeg har nok flere bokprosjekter, men det er ikke det første jeg skal kaste meg over kl 0900 dagen etter at jeg har sluttet. Kanskje det heller da blir en skitur?
Men jeg har leid meg inn i et kontorfellesskap i Oslo sentrum og vil ha professor emerita-tilknytning til HL-senteret. Det er mange ting jeg har lyst til å gjøre, og det er fortsatt nok å ta fatt på innen Holocaust og andre av HL-senterets temaer.
Med andre ord: Det blir kontorstol, ikke gyngestol, også framover. Guri Hjeltnes logger ikke av.