Han understreker at senteret også skal bidra til en kunnskapsbasert debatt om den internasjonale rettsorden som ble etablert som en direkte følge av Holocaust for å forhindre krigsforbrytelser og folkemord.
- Det er derfor selvsagt at senteret tar avstand fra Hamas’ angrep på Israel 7. oktober. Israel har rett til å forsvare seg mot terror, men den brutale krigføringen som nå utspiller seg i Gaza har ført til uakseptable lidelser for sivilbefolkningen, sier Heiret.
- Hvilke konsekvenser ser du av krigen videre?
- Vi ser en veldig farlig utvikling. Ekstreme krefter på begge sider driver konflikten framover. Dette gjør det veldig vanskelig å se for seg en løsning. Dessuten fører konflikten til en alvorlig økning av antisemittisme også i Norge, og vi ser en bekymringsfull polarisering av samfunnsdebatten.
Verktøy mot polarisering
- Hvordan kan HL-senteret bidra i en situasjon med så harde fronter?
- I tillegg til at våre forskere deltar i debatten med sin kunnskap om antisemittisme og risikofaktorer for folkemord, har vi formidlere som har lang erfaring både med å drive holdningsskapende arbeid og fremme dialog. Hver dag tar vi imot skoleklasser og svarer på spørsmål som denne konflikten reiser, og kompetanseutviklingstilbudet Dembra gir lærere verktøy de kan bruke for å motvirke antisemittisme og rasisme.
Nå har vi nylig laget et undervisningsopplegg for norske klasserom om hvordan man kan snakke om Israel/Palestina-konflikten, antisemittisme og muslimfiendtlighet. Alt dette er verktøy mot polarisering, sier Heiret.
Antisemittisme og legitim Israel-kritikk
Norske jøder rapporterer om økt antisemittisme etter at krigen startet, samtidig som vi har fått en debatt om grensene mellom legitim Israel-kritikk og antisemittiske utsagn. Hva er din kommentar til det?
- HL-senteret har en forpliktelse overfor den jødiske minoriteten i Norge, og den tar vi på stort alvor. Jeg har vært i mange samtaler med representanter for det jødiske miljøet. Det er ingen tvil om at de i dag blir utsatt for både antisemittiske holdninger og handlinger, noe som naturlig nok skaper frykt. Vi har også nettopp gjennomført en holdningsundersøkelse som viser at antisemittismen i det norske samfunnet har økt.
HL-senteret må også delta i den offentlige diskusjonen om hva som er legitim Israel-kritikk. Det er ikke i seg selv noe galt i å rette sterk kritikk mot den politikken som føres, men antisemittiske stereotypier må ikke forkles som Israel-kritikk, sier Heiret.
Han understreker at det ikke går en klar og utvetydig grense for hva som er antisemittisme og hva som er legitim Israel-kritikk. Dette debatteres i de internasjonale forskningsmiljøene. Det er nyanser i oppfatningen av hvor grenseoppgangen går også blant forskerne på HL-senteret, noe han ser på som et bevis på at det er et levende forskningssenter.
Michelet-debatten om det norske Holocaust
Holocaust er et sentralt mandatområde for HL-senteret. Før Heiret begynte som direktør ved senteret, skrev han en artikkel i Historisk tidsskrift om den såkalte Michelet-debatten, en av de heftigste historiske debatter vi har hatt i vår samtid. Den var knyttet til Marte Michelets bok om det norske Holocaust, om hva Hjemmefronten visste og hva den kunne ha gjort for å hindre at så mange jøder i Norge ble deportert og drept.
Marte Michelet møtte sterk kritikk fra flere av våre etablerte Holocaust-forskere. Synes du kritikken var rimelig, eller hadde hun også noe å tilføre den norske Holocaust-debatten?
- Jeg er enig med dem av mine fagfeller som mente at det var mye å utsette på det håndverksmessige. Mest kritisk er jeg til hennes fortellergrep med helter og skurker, som historiefaglig er tvilsom.
- Hun setter opp noen indisiekjeder som peker ut enkeltpersoner, og hevder at de skulle ha visst hva som ville skje med jødene, og at de handlet bevisst imot denne kunnskapen. Det har hun ikke belagt, og det tror jeg heller ikke hun kan belegge, sier han.
Jødene og det nasjonale fellesskapet
Men Heiret mener også at Michelet stiller noen viktige spørsmål, skarpere enn det er gjort tidligere: Kunne flere jøder vært reddet, og hva visste man om faren de levde under? Hvordan var situasjonen i Norge når det gjaldt antisemittisme?
- På disse punktene er jeg ikke overbevist av alle motargumentene fra andre fagfolk. Jeg synes Michelets kritikere på flere punkter havnet i den andre grøften, med innvendinger som er for svart/hvitt. Ikke minst gjelder dette tolkningen av antisemittiske utsagn i denne tidsperioden og spørsmålet om hvorvidt jødene var regnet som en del av det nasjonale fellesskapet.
Og – det må gå an å problematisere Hjemmefrontens rolle noe mer – absolutt! Måtte Hjemmefronten ha visst konkret hva som ville skje med de norske jødene, og når det skulle skje, for å ivareta dem mer?
De norske jødene var utsatt for en stadig mer systematisk forfølgelse. Det er derfor viktig å undersøke nærmere om det var noe med holdningene overfor jødene som gjorde at de ikke ble behandlet som “en av oss”, sier Heiret.
Han håper han kan bidra til at dette blir et tema for forskerne på HL-senteret. Selv har han ikke mulighet til å forske i en fulltids lederstilling.
- Men jeg overlever faglig ved daglig å diskutere med staben. Jeg er med i alle søknadsprosesser og ser fram til å kommentere mange spennende utkast til artikler og bøker, sier han.
Mulighet til vekst
I tillegg til forskning og formidling på huset driver HL-senteret en populær og ressurskrevende utadrettet virksomhet mot det allmenne publikum, med blant annet foredragsserier og søndagsmøter. Politikere, medier og andre etterspør senterets ekspertise i stadig større grad. Hva er konsekvensene av dette?
- Det som skjedde 7. oktober og etterpå, samt ekstremismekommisjonens ferske utredning, har satt vårt samfunnsmandat enda høyere på dagsorden. Våre mandatområder favner bredt, og vi både forsker på og formidler om livsvilkårene for de ulike minoritetene i det norske samfunnet. Samtidig driver vi holdningsskapende arbeid for å hindre hverdagsrasisme. For å kunne følge opp trenger vi mer ressurser. Paradoksalt nok gir mange av dagens konflikter og problemer oss en mulighet til å vokse og starte nye prosjekter.
Som eksempel søker vi nå sammen med KIFO, Institutt for kirke, religions- og livssynsforskning, om midler fra Fritt Ord til å analysere den offentlige debatten som har foregått mellom kristne, muslimske og jødiske miljøer etter 7. oktober. Vi vil analysere uttalelser til redaktørstyrte medier fra sentrale meningsbærere i disse miljøene, og blant annet se om debatten der er like polarisert og hatefull som man får inntrykk av gjennom sosiale medier, sier han.
Heirets vei til HL-senteret
Heirets yrkeskarriere har først og fremst vært knyttet til arbeidslivsforskning og historiografi, altså historieforskningens historie. Tidligere kolleger ved Universitetet i Bergen er litt overrasket over at han søkte seg til HL-senteret med helt andre arbeidsfelt.
Men et blikk tilbake til hans ungdomstid viser noen lange linjer som peker mot ett av HL-senterets viktigste mandatområder, nemlig rasisme. Heiret var engasjert i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Hans opptatthet av internasjonal solidaritet omfattet også sandinistenes kamp mot Contras i Nicaragua, og innebar blant annet at han som såkalt brigadist jobbet der som landarbeider i 1984. I likhet med radikal ungdom flest den gangen, var han Nato-motstander.
Når de samme tidligere kolleger ved UiB understreker hans engasjement og debattglede, forstår vi derfor at disse egenskapene har lange røtter, selv om engasjementet dels har tatt nye retninger. Slik forklarer Heiret selv hvorfor han søkte seg til HL-senteret:
Livets tilfeldigheter
- Det er livets tilfeldigheter. Min artikkel om Michelet-debatten ble publisert samme uke som direktørstillingen her ble utlyst, og arbeidet med dette temaet var den utløsende årsak til at jeg søkte, sier Heiret.
Samtidig understreker han at senterets ulike arbeidsfelt er interessante for en som kaller seg samtidshistoriker.
- Jeg er opptatt av historie for å forstå den samtiden vi lever i, og profilen på dette senteret er jo historiebruk – vi skal forstå Holocaust på sine egne premisser, men ikke minst forstå konsekvensene for samfunnet i dag. Senterets sammensatte virksomhet, med forskning, undervisning, formidling, dokumentasjon og utstillinger er faglig sett svært spennende.
Historikeren Heiret har tidligere vært instituttleder ved Universitetet i Bergen, og gjør ingen hemmelighet av at han trives svært godt med å lede. Han liker også at HL-senteret har en størrelse som gjør at det går an å bli kjent med alle og derfor utøve det han kaller «hands on-ledelse».
- Alt dette samlet, og det faktum at jeg i tillegg har tre voksne barn, et barnebarn og en svigermor som bor i Oslo, gjør at jeg selv ikke er like overrasket som mine tidligere kolleger over at jeg søkte direktørstillingen på HL-senteret, sier Heiret.
- Nå som du har hatt denne stillingen noen måneder, hva har overrasket deg mest med HL-senteret?
- Jeg var ikke helt klar over at det var et så levende hus, fylt med skoleelever og besøkende hele tiden! Villa Grande er et møtested for barn og unge som kommer hit for å lære om Holocaust, og ikke minst ta stilling til rasismen i sin hverdag. Det var en positiv overraskelse!
Slik får han endorfin-kick
- Selv om du har gitt klar beskjed om at du ikke ønsker noe koseintervju, må vi innom din store lidenskap i fritiden. Du er glad i å gå veldig langt og høyt på ski. Hva er det som tiltrekker deg med det mange vil anse som ekstremsport?
- Jeg har en enorm, noen vil si pervers, glede av å gå oppover og ha det vondt. Det er snakk om lykkefølelse, sier han – og trekker fram mobilen og viser et bilde av seg selv blant høye hvite fjell.
Foto: Privat
Jeg har vel to motivasjoner for å trene. Den ene er å forsøke å holde vekta og samtidig kunne drikke så mye øl jeg vil. Det andre er å kunne være i en sånn fysisk form at jeg får endorfin-kicket ved å oppleve at kroppen bare går og går og går. Det å gå tusen høydemeter på randonee med skifeller! Klarer du det i et visst tempo, er du der. Du kommer inn i en nesten transeaktig stemning, sier Heiret med et bredt glis.