Hvordan har mediene, som aviser, tv og film formidlet historien om Holocaust? Og hvilken betydning har dette hatt for fortellingen om 2. verdenskrig og vår kunnskap om forsøket på å utrydde Europas jøder? Dette er blant temaene som belyses i et stort temanummer av Mediehistorisk Tidsskrift, kalt «Å formidle det ufattelige. Mediene og Holocaust».
Det omfangsrike skriftet inneholder 17 artikler som tar opp alt fra norske ungkonservatives hyllest av Hitler og nazismen på 30-tallet og illegale avisers omtale av jødeforfølgelsene, til en analyse av «Michelet-debatten» om hva hjemmefronten visste og gjorde da norske jøder ble forfulgt og deportert under krigen.
Men her skal vi, med utgangspunkt i to artikler i temanummeret, se litt nærmere på hvordan film kan spille en viktig rolle i formidlingen av Holocaust og samtidig vekke et folkelig engasjement.
Slik ble Holocaust et begrep
For å ta begrepet Holocaust først, det som er blitt den vanligste betegnelsen på folkemordet både i dagligtale og blant faghistorikere. Det var faktisk Hollywood som plasserte Holocaust i verdens vokabular, skriver historiker og direktør for HL-senteret, Guri Hjeltnes, i sin artikkel kalt "Da Hollywood lanserte «Holocaust»".
Dette skjedde ved at en TV-serie fra 1978 fikk dette navnet, som på gresk betyr fullstendig brent eller brennoffer. Serien oppnådde enorme seertall. Bare i USA er det anslått at 120 millioner benket seg foran fjernsynet for å følge den.
Hjeltnes dokumenterer gjennomslaget for begrepet Holocaust blant annet ved å vise til at i 1979, det året da «Holocaust: The story of the Family Weiss» ble vist i Norge, ble ordet brukt 3446 ganger i norske aviser, mot 55 ganger i 1978.
Opphetet debatt og oppvåkning
Men TV-serien fikk langt større og viktigere konsekvenser enn å etablere et begrep. Den reiste først en stor og til dels opprivende debatt i en lang rekke land, og endte med en oppvåkning som innebar etterspørsel etter mer kunnskap både om Holocaust og hvordan masseutryddelsen av jøder kunne skje.
Denne tørsten etter kunnskap og ønsket om å formidle historien om Holocaust har holdt seg og er blitt forsterket inn i vår tid. Vi ser det både i forskningen og i massemediene.
Den opphetede debatten dreide seg i første omgang om seriens verdi. I USA kom det mange innvendinger mot å fortelle historien om jødeutryddelsen i en kommersiell serie med mange reklameinnslag. Nobelprisvinner og Holocaust-overlevende Elie Wiesel fryktet at drapet på millioner av europeiske jøder skulle reduseres til skjebnen til seriens ene, fiktive familie Weiss.
Men den kjente forfatteren og nazijegeren Simon Wiesenthal forsvarte serien, og produsentene argumenterte med at den ville spre kunnskap og bevissthet til nye generasjoner om nazismen og jødeforfølgelsen.
Og produsentene fikk rett. Svært mange av seerne var unge, og «Holocaust» ble belønnet med 15 nominasjoner og åtte Emmy-priser, deriblant for beste miniserie. Meryl Streep fikk Emmy for sin hovedrolle.
Skrekkslagne unge tyskere
I Vest-Tyskland så omtrent halvparten av landets voksne befolkning serien, og den ble omtalt som en oppvåkning blant tyskerne om Holocaust og jødeforfølgelsen. Serien ble fulgt opp med et innringningsprogram, der seerne kunne stille spørsmål til et panel av historikere og overlevende.
Det ble telefonstorm, og mange – ikke minst de unge - var skrekkslagne over uhyrlighetene deres egne landsmenn hadde begått. 1979, samme år som serien ble vist i Tyskland, var opprinnelig satt som foreldelsesfrist for naziforbrytelser. Forbundsdagen forlenget så denne fristen.
Massemord som underholdning
I Norge var NRK, de store forlagene og enkelte kommentatorer opptatt av at «Holocaust» ikke holdt kunstnerisk mål. NRK avslo først å kjøpe inn serien, og de store forlagene ville ikke utgi boken den var basert på. Blant argumentene som ble brukt for ikke å publisere, var at «massemord som fjernsynsunderholdning er (…) prostitusjon», og at boken «er for mye bestselger» og spekulativ.
Men de fleste store avisene var svært positive til å sende «Holocaust». Aftenposten skrev på lederplass at «Holocaust bør vises», og advarte mot at «representanter for en elitekultur» skulle «være altfor sikre i sin vurdering av hvilke estetiske krav som må stilles på vegne av de store seer-skarer».
Såpeopera åpnet dører
Dagbladets kulturredaktør, historikeren Hans Fredrik Dahl, mente imidlertid at serien ikke burde sendes fordi den var «en såpeopera» med «smakløse banaliteter». Hans kollega, Arne Skouen, var blant dem som pekte på den oppvåkning som hadde skjedd i Vest-Tyskland som følge av serien, og at det var nettopp såpeoperaen som lyktes med dette 30 år etter krigen.
«Denne gangen ble såpeoperaen nøkkelen som åpnet dører som har vært stengt i 30 år. Den blir trodd», skrev Skouen.
Den heftige debatten rundt NRKs nei til å vise serien, gjorde at statskanalen ga etter for presset og viste «Holocaust» våren 1979. Det samme skjedde i Danmark og Sverige.
Folketomt i Oslos gater og restauranter
Og hvordan var mottakelsen i Norge? Guri Hjeltnes skriver: «I fire kvelder på rad var det i Norges hovedstad stille i gatene og folketomt i de populære restaurantene.» På kinoene gjaldt det samme. I Oslo hadde «Haisommer 2» og «Dr. Zhivago» begge trukket fulle hus i lang tid. Plutselig solgte de nesten ingen billetter. "Hva skjedde? Nordmenn satt hjemme og så på TV!" De så på "Holocaust".
Hollywood-serien klarte altså det som rettsoppgjør, bindsterke historieverk, statistikk og mengder av nøkterne dokumentarer ikke hadde maktet. Gjennom å spille på følelser og enkeltmenneskers skjebne, ble mennesker verden over berørt, engasjert og mer mottakelige for kunnskap om nazismens jødeforfølgelser og Holocaust.
Filmen som avgjorde et livsvalg
En som tidlig ble vekket av en annen film om nazistenes bestialitet overfor jødene, var Bernt Hagtvet. Som 15-årig skoleelev i 1961 fikk den senere professoren i statsvitenskap se svensk-tyske Erwin Leisers dokumentar «Sannheten om hakekorset», basert på britiske troppers filmopptak i KZ Bergen-Belsen i april 1945.
I Mediehistorisk Tidsskrift skriver han at «For meg som tenåring ble denne filmen en avgjørende opplevelse». Den bestemte hans senere valg om å vie sitt yrkesliv til studier av totalitære ideologier. «Jeg måtte forstå hvordan en slik systematisk nedrighet var mulig midt i Europa», skiver Hagtvet.
Temanummeret Å formidle det ufattelige. Mediene og Holocaust nr. 1 2023 er resultat av et samarbeid mellom HL-senteret og Norsk Mediehistorisk Forening, som sammen avholdt en konferanse med samme navn i mars 2022. Mange av innleggene er videreutviklet til artikler, og i tillegg er andre artikkelforfattere invitert inn. Redaktører for temanummeret er styreleder i Norsk Mediehistorisk Forening, professor Henrik G. Bastiansen ved Høgskolen i Volda og historiker Carl Emil Vogt ved HL-senteret. Temanummeret kan leses i sin helhet her.