Odd-Bjørn Fure (5.2.1942- 22.12.2022) var en ruvende skikkelse – både intellektuelt og bokstavelig talt. Han har betydd mye for å internasjonalisere norsk okkupasjonshistorieforskning, både som professor i historie ved Universitetet i Bergen (1998-2002) og som den første direktøren ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Institusjonelt satte han tydelige spor etter seg nettopp ved HL-senteret, som han bygget opp nærmest fra bunnen av i årene 2002 til 2012. Han innførte en vellykket formel for senteret, som gjør det enestående blant lignende institusjoner også i dag: Odd-Bjørn ønsket en organisk institusjon som skulle kombinere museum, dokumentasjon, forskning og formidling.
Han var en visjonær leder med store akademiske vyer for senteret. Dette var vesentlig i HL-senterets oppstartsfase. Det var et pionerarbeid. Naturlig nok var meningene mange om hvordan HL-senteret skulle utvikles, men Odd-Bjørn sto fast ved egen overbevisning i grunnleggende diskusjoner med eget styre, det jødiske miljøet, ansatte og andre. Odd-Bjørn var flink til å delegere oppgaver og lot medarbeiderne vokse med oppgavene de var gitt. Samtidig krevde han mye av sine ansatte, som av seg selv. Selv om det kunne være harde tak, hadde han et uoppslitelig godt humør og en smittende latter som dempet de mest opphetede diskusjoner. Odd-Bjørns tydelighet i offentligheten satte HL-senteret på kartet og var viktig i en tidlig fase.
Det kanskje viktigste prosjektet for Odd-Bjørn den første tiden ved HL-senteret var å bygge opp en permanent utstilling om Holocaust. Han så det som avgjørende at den skulle være basert på forskning utført ved senteret. På mange måter var Odd-Bjørn her forut for sin tid. Han var opptatt av sammenliknende folkemord. Det var hans idé å innlemme andre offergrupper nazistene målrettet forfulgte, spesielt romene («sigøynerne»), i utstillingen. Han bestemte seg for å starte utstillingen ved den korte og voldelige historien til såkalt rasevitenskap. Man trenger ikke se lenger enn til International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) for å innse at mange av ideene hans siden den gang har blitt allment akseptert.
Odd-Bjørn var en tydelig, moralsk og prinsippfast leder hver gang det dukket opp utfordringer som stilte HL-senteret på prøve. Han var særdeles bestemt på at menneskerettighetene og den menneskelige anstendighet (på Odd-Bjørnsk: «de sivilisatoriske adferdskoder») måtte ligge til grunn for HL-senteret, og at senteret alltid måtte tale klart og tydelig – uavhengig av hvem som brøt disse prinsippene. Han tonet alltid flagg. Likefullt kunne han være viktig for å åpne opp for debatten om gråsonene i Holocaust i Norge, samtidig som han insisterte på at det også fantes sort og hvitt. Han innehadde en ubendig stahet, koblet med evne til å velge sine kamper. Han var nærmest uovervinnelig i kampene han kjempet, men mindre viktige saker la han til side.
I faglige diskusjoner var han skarp og nådeløs. Han mente at konflikt brakte faget fremover, og hadde også en genuin glede av faglig uenighet. Kolleger husker det lille smilet, glimtet i øyet som kom fram, når han kunne finne en liten – eller stor – sak å diskutere med likestilte kolleger. Han var et følelsesmenneske og besatt en smittende entusiasme. I offentligheten slo han gjennom i 1997 med pamfletten Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet, og diskusjonene med historikerkollega Hans Fredrik Dahl om David Irvings Holocaustfornektelse.
Odd-Bjørn formet HL-senterets profil og rolle både i offentligheten og i historiefaget. Det gjorde han med en nyansert og grundig tilnærming til fagfeltet, men også med en tyngde, tydelighet og beslutsomhet, som sitter i veggene på HL-senteret fortsatt. Han brant for fagfeltet, for å bringe lys over Holocaust i Norge og norske jøders skjebne, men også å sette denne beretningen inn i en større historisk ramme. Han hadde en evne til å trekke de store linjer, se sammenhenger som få andre historikere har. Uten at detaljene glapp. Han hadde også en egen glede av å justere litt på en setning, bytte et ord, finslipe noen nyanser for å fange virkeligheten best mulig. Han søkte alltid størst mulig grad av presisjon, faglig korrekthet og kvalitet. Han stilte alltid ekstremt høye krav både til sine ansatte og seg selv.
Odd-Bjørn la stor vekt på dokumentasjon. HL-senterets utstilling om Holocaust skulle være grundig dokumentert, slik at Holocaust-fornektelse - som han tok på det største alvor – ville bli umulig. Han betonte alltid at forskningen var kjernen i senteret og at institusjonen måtte følge høye akademiske standarder. Dermed fikk HL-senteret en langt mer autoritativ stemme inn i norsk offentlighet enn hva et rent minnested eller museum ville hatt.
Odd-Bjørn mente at den forskningsbaserte kunnskapen i langt større grad enn tidligere måtte la seg informere av og stå i dialog med den beste forskningen på feltet internasjonalt. Dette har preget HL-senterets forskning. Veldig mye takket være Odd-Bjørns internasjonale utsyn, har norsk forskning på både Holocaust, okkupasjonshistorie og antisemittisme blitt trukket ut av den tendens til «metodologisk nasjonalisme» som i alt for stor grad har preget den.
Odd-Bjørn ble skolert i en kontinental akademisk tradisjon. Hans faglige mentor var den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias, fra ham hentet han begrepet «sivilisasjonssammenbrudd» for å beskrive det absolutte nullpunktet for menneskeheten som Holocaust betegnet. Disse tankene introduserte han for den norske offentligheten.
Odd-Bjørn var en lærd humanist av den gamle skolen. Han snakket flytende både fransk og tysk. Han leste bredt og tenkte seg godt om før han skrev. Han var i den sannsynligvis helt unike posisjon at han hadde doktorgrad i historie uten noen sinne å ha levert en hovedoppgave.
Odd-Bjørn hadde ett bein i verdensmetropolen Paris og ett på Ytre Fure, et værhardt og isolert sted på Nord-Vestlandet der han kom fra. Han var alltid like stolt av begge sine to ben. Han var stolt over utdanningen han hadde tatt og de ideene og tankestrømningene som hadde formet ham akademisk, men han var like stolt over sin vestlandske familiebakgrunn. Ikke uten grunn var en av hans viktigste utgivelser et bind i verket Norsk utenrikspolitikks historie. Selv om Ytre Fure er et isolert sted med sine stupbratte skrenter, er det mektige havet rett utenfor også porten mot den store verden.
Odd-Bjørn Fure var en gentleman, et prinsipielt menneske og en grundig forsker. Myk, men likevel artikulert, gjorde han alle rundt seg komfortable. Han var den fødte akademiker og intellektuelle, ivrig etter å delta i en informert diskusjon og dele sin betydelige kunnskap.
Alle ved HL-senteret minnes ham og hans innsats med respekt og glede.
På vegne av alle ansatte og alle i styret
Guri Hjeltnes, direktør
Senter ved studier av Holocaust og livssynsminoriteter