Få begreper har like stor politisk og symbolsk sprengkraft som ordet «folkemord». Begrepet oppstod under 2. verdenskrig for å beskrive massedrapene på jøder og andre grupper. Den gang som nå var «folkemord» ment å favne et helt spesielt fenomen: Ødeleggelse av folkegrupper på grunnlag av hvem de er.
Hvis mange mennesker blir drept fordi de tilhører en bestemt gruppe, kalles det gjerne folkemord. Det engelske ordet genocide består av to ledd: genos betyr familie eller stamme, cide betyr massakre.
Stormaktspolitikk bak Folkemordkonvensjonen
Den juridiske og politiske definisjonen av begrepet er imidlertid langt mer komplisert. Selv om begrepet selv og Folkemordkonvensjonen har sitt utspring i juridisk aktivisme, er konvensjonen også formet av storpolitiske realiteter. Da konvensjonen skulle vedtas i det nyopprettede FN i 1948, måtte stormaktene bli enige om en definisjon på folkemord som ikke innebar risiko for at deres egen behandling av ulike grupper skulle rammes. Derfor er for eksempel politiske og kulturelle grupper utelatt.
Forbrytelsens ulike elementer
Folkemordkonvensjonen sier at folkemord er «handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Definisjonen i Folkemordkonvensjonen har tre sentrale elementer: Handlinger, hensikt og beskyttede grupper. Disse elementene henger sammen.
Konvensjonen lister opp en rekke handlinger: Drap, alvorlig skade, ødeleggende levekår, forhindring av fødsler og fjerning av barn fra gruppen. Konvensjonens beskyttelse er avgrenset til nasjonale, etniske, rasemessige og religiøse grupper.
Hvis mange mennesker blir drept fordi de tilhører en bestemt gruppe, kalles det gjerne folkemord.
Hensikten binder disse to elementene sammen, på den måten at handlingene må ha blitt begått fordi ofrene tilhørte en spesiell gruppe. Folkemordmotivet ligger i hensikten om å ødelegge gruppen som gruppe. Alle tre elementene må være oppfylt for at folkemord juridisk sett skal finne sted.
Den vanskelige hensikten
Det elementet som gjør folkemordbegrepet unikt men også svært vanskelig å anvende, er kravet om at hensikten bak handlingene er knyttet til gruppens identitet. Jøder ble utryddet av nazistene fordi de var jøder. Tutsiene i Rwanda ble rammet som etnisk gruppe. I realiteten vil det ofte være glidende overganger mellom for eksempel krigsforbrytelser, tvungen fordrivelse og folkemord, men en slik spesiell hensikt er altså avgjørende.
Problemet er at en slik hensikt i de fleste tilfeller er vanskelig å bevise. Særlig vanskelig er det i oppseilingen til et folkemord. En rekke faresignaler kan være tilstede, men uten at det er begått konkrete handlinger i form av for eksempel massedrap og det foreligger kanskje ikke en uttalt hensikt fra politiske eller militære ledere.
Jøder ble utryddet av nazistene fordi de var jøder. Tutsiene i Rwanda ble rammet som etnisk gruppe.
Etter folkemordet i Rwanda kom det internasjonale Rwandatribunalet til at hensikt må tolkes ut ifra en rekke forhold, slik som politisk kontekst, ofrenes gruppetilhørighet, og systematikk i og utbredelsen av voldshandlinger rettet mot den aktuelle gruppen. Slik blir også handlingselementet i folkemordforbrytelsen knyttet til kravet om hensikt, ved at utbredte og systematiske handlinger i seg selv kan være en indikasjon på at det foreligger hensikt.
FN-kommisjonen som har undersøkt forfølgelsen av Rohingyaene i Myanmar, pekte på systematikken og utbredelsen av samme type overgrep som en indikasjon på folkemordhensikt.
Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) er øverste klageinstans for Folkemordkonvensjonen. ICJ kan ikke straffe enkeltindivider, men stater kan bringe inn saker hvor de mener andre stater ikke har overholdt sine forpliktelser etter konvensjonen. Selv om det er staters handlinger som påklages vil spørsmålet om hensikt fortsatt være avgjørende. Det har vi sett for eksempel i saken om Myanmars behandling av Rohingyaminoriteten.
Forebygging og behovet for bredere definisjoner
Aktører som ønsker å advare mot at en gruppe kan bli utsatt for folkemord i fremtiden, må nødvendigvis gjøre dette før folkemordet har funnet sted. Da kan det være vanskelig å oppfylle konvensjonens strenge krav til folkemordhensikt eller spesifikke handlinger. Det kan dermed oppstå behov for definisjoner og analyser som fokuserer på prosessen fram mot folkemord, heller enn de juridiske elementene i forbrytelsen.
Historien har vist at folkemord ikke skjer plutselig, men er resultat av en eskalerende prosess av diskriminering, dehumanisering og ekskludering av den aktuelle gruppen. Folkemord krever politisk og militær organisering og lederskap, og skjer ofte der det allerede er en pågående militær konflikt.
Det kan oppstå behov for definisjoner og analyser som fokuserer på prosessen fram mot folkemord.
Begrensningen av hvilke grupper som kan være ofre for folkemord har også skapt behov for bredere definisjoner. Forskere som vil forstå fenomenet politisk massevold kan for eksempel ønske å inkludere sosioøkonomiske grupper. Et eksempel på dette er hoveddelen av ofrene under Røde Khmers styre i Kambodsja, som selv tilhørte majoritetsgruppen Khmer, og dermed ikke en beskyttet gruppe etter konvensjonen. Domstolen som har dømt Røde Khmers ledere har kun anvendt folkemordbegrepet i behandlingen av angrepene på minoritetsgrupper, som ble rammet svært hardt av Røde Khmers politikk.
Beslektede begreper
Det er opplagt at Folkemordkonvensjonens begrensninger skaper behov for andre begreper og normer, men utviklingen av slike ser ikke ut til å redusere folkemordbegrepets posisjon.
Responsibility to Protect (R2P) – ansvar for beskyttelse – er en doktrine som er ment å motivere til beskyttelse av sivilbefolkninger mot overgrep og er ikke begrenset til folkemord. Doktrinen utløser imidlertid ikke noen juridisk plikt til å forebygge. Den ble vedtatt på FNs generalforsamling i 2005, og selv om den ble vedtatt enstemmig er ikke doktrinen knyttet til konkrete beskyttelsestiltak.
Forbrytelser mot menneskeheten er til dels overlappende med folkemord, men har ikke de samme strenge kravene til hensikt og gruppeidentitet og kan straffeforfølges av Den internasjonale straffedomstolen ICC. ICCs statutter gir en juridisk avklaring av begrepet, men det har ikke den samme politiske slagkraften som folkemord. Straffeforfølgning er også begrenset til ICCs jurisdiksjon.
Etnisk rensing brukes gjerne for å beskrive angrep på en gruppe der det er usikkert om terskelen for folkemord er nådd. I likhet med folkemord er etnisk rensing et begrep som vekker sterke assosiasjoner. Begrepet er imidlertid ikke juridisk avklart, og straffeforfølgning vil som regel falle inn under ICCs bestemmelse om deportasjon eller tvangsoverføring av befolkning, som er en forbrytelse mot menneskeheten.
Les mer:
Om Raphael Lemkin:
Folkemordkonvensjonens gudfar
Om forebygging av folkemord:
https://www.ushmm.org/genocide-prevention
https://www.un.org/en/genocideprevention/