HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Den siste store sultkatastrofen i Russland før den kommunistiske revolusjonen i 1917 var i 1891 da en halv million mennesker døde som resultat av tørke. Ti ganger så mange døde av sult i 1921. Denne gangen var årsaken kommunistenes (bolsjevikenes) krav om tvungen korninnlevering under borgerkrigen mellom tsartilhengere (de hvite) og kommunistene (de røde) under Vladimir Iljitsj Uljanov Lenins (1870–1924) tid som leder. Uten bistand fra amerikanske hjelporganisasjoner ville mange flere ha omkommet. Bøndene gjorde flere steder opprør mot bolsjevikene, og Lenin ble tvunget til å tillate en viss grad av privat eierskap - og kalte dette Den nye økonomiske politikken.
Et resultat av krisen i 1927–28 var at bønder nektet å selge korn til staten så billig som staten krevde. Dermed fikk ikke staten nok korn til å forsyne byene, og lite til å eksportere og skaffe inntekter til sovjetstaten. Stalin (1878–1953) startet i januar 1928 en nådeløs politikk der det ble bestemt hvor mye korn hver husholdning skulle gi fra seg. Alt kornoverskudd ble beslaglagt av staten. 30 000 agenter ble sendt ut av Stalin for å sørge for å finne skjulte kornlagre. Da de lyktes i å inndrive kornkvotene, ble Stalin overbevist om at staten kunne presse enda mer korn ut av bøndene. Resultatet ble at bøndene slaktet trekkdyr for å få mat og skjulte korn.
For å finansiere den hurtige industrialiseringen økte kommunistpartiet trykket ytterligere mot bøndene. Den nye økonomiske politikken forsvant, og 25 millioner gårdsbruk ble gjort om til 250 000 store kollektive eller statseide gårdsbruk. Disse nye gårdsbrukene hadde mer til felles med straffekolonier enn med frivillige sammenslutninger.
Sovjetstaten økte beslagene av korn, ikke bare fra de rike bøndene – de såkalte kulakkene – men også fra vanlige og fattige bønder. Stalin oppfattet kulakkene som de siste fiendene av revolusjonen. Bøndene slo tilbake ved å sette fyr på bygninger eller, i noen tilfeller, ved å drepe statens utsendinger. Kollektiviseringen av jordbruket var for Stalin ensbetydende med den endelige ødeleggelsen av kulakkene. I desember 1929 erklærte han at kulakkene skulle utryddes som klasse. Det påfølgende året ble 700 000 bønder deportert til fjerntliggende områder av Sovjetunionen, som for eksempel Sibir. Mot slutten av 1931 var det blitt deportert totalt 1.8 millioner bønder.
Til tross for den dårlige kornhøsten i 1931, økte myndighetene igjen mengden korn som skulle drives inn, noe som forsterket matmangelen. Motstanden mot denne politikken var sterkest i Ukraina, det nordlige Kaukasus og i området rundt Volga. Ukrainske bønder forsøkte å rømme fra kollektivbruk, men ble stoppet av polititropper. Det siste skrittet mot katastrofen ble tatt i desember 1932 da kommunistledere i Moskva beordret kollektivbrukene til å levere alt tilgjengelig korn, selv om det betød at de måtte levere fra seg såkorn. Da det siste kornet og de siste restene av smør var blitt inndratt, startet sultkatastrofen. Kriminaliteten økte overalt i de rammede områdene – også kannibalisme forekom. Dødeligheten økte fra 9000 i juni 1932 til 100 000 i juni 1933. Ikke bare landsbygda, men også byene ble rammet: 120 000 døde i Kharkiv, 40 000 i Krasnodar og 20 000 i Stavropol.
Sovjetregjerningen benektet alltid at hungerskatastrofen hadde funnet sted. Til tross for dette, er det omstridt om hungerkatastrofen i 1932–33 ikke karakteriseres som et folkemord.. Det finnes ikke noe bevis for at Stalin bevisst var ute etter å tilintetgjøre ukrainske bønder. Hungersnøden rammet de mest fruktbare områdene av Sovjetunionen: det nordlige Kaukasus, de nedre delene av Volga og deler av Ural og Kasakhstan i tillegg til Ukraina.