HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Konvensjonen om hindring og straff av forbrytelsen folkemord ble vedtatt 9. desember 1948. Raphael Lemkin, en advokat født i Polen, var den som skapte ordet "genocide" - folkemord. En FN-komité utarbeidet et kompromiss mellom stormaktene som innsnevret Lemkins opprinnelige definisjon av folkemord til den fysiske utryddelsen av etniske, nasjonale eller religiøse grupper.
Kritikere av Folkemordkonvensjonen peker på at flere problemer gjør det vanskelig å bruke den som et redskap i rettssaker:
1. Det er ikke klart hvor stor del av en gruppe som må bli tilintetgjort før det kan kalles folkemord.
2. Det kan være vanskelig å bevise at noen ønsket å begå folkemord siden de skyldige som oftest ødelegger alle bevis.
3. Noen land og individer har sluppet unna straff for folkemord siden de politiske gruppene de forsøkte å utrydde ikke er spesielt nevnt i Folkemordkonvensjonen.
4. Den største vanskeligheten var utvilsomt den militær-politiske motsetningen mellom USA og Sovjetunionen mellom 1945 og 1991. Under den kalde krigen ble den universelle forpliktelsen til rettslig forfølgelse, uavhengig av anklagedes status ikke overholdt.
USA ratifiserte ikke Folkemordkonvensjonen - det vil si at de ikke gjorde den til del av sitt lovverk - før i 1988. USA nekter fortsatt å utlevere egne borgere til internasjonale domstoler.
Gjennombruddet for internasjonale domstoler skjedde i 1993 og 1994 da de internasjonale krigsforbryterdomstolene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR) ble opprettet for å dømme handlingene som var begått. I 1998 ble borgermesteren i Taba, Jean-Paul Akayesu, dømt for sin deltagelse i folkemordet i Rwanda. Den tidligere statsministeren i Rwanda, Jean Kambanda, erklærte seg skyldig i folkemord i 2000, og ble dømt til livsvarig fengsel. I 2003 ble flere hutujournalister dømt for oppfordring til folkemord.
I 2001 bestemte ICTY at massakren på 7000 gutter og menn i Srebrenica i Bosnia var et folkemord. Dommen over den bosnisk-serbiske generalen Radislav Krstic åpnet opp for siktelsen mot blant andre Serbias tidligere president Slobodan Milosevic (som døde under rettsaken mot seg i 2006).
Først nå som det pågår flere saker der folk er siktet for folkemord, kan vi se om Folkemordkonvensjonen er et effektivt redskap i å forhindre folkemord.