HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen skal oppdateres.
Nazistene tok altså i bruk en lov som allerede eksisterte i sin forfølgelse av homofile menn. Målet var aldri å utrydde alle homofile, men å rehabilitere enkeltindivider til et «normalt» liv med en «normal» seksualitet. I ettertid tiet fangene som bar den rosa trekanten om sine opplevelser, av frykt for videre straffeforfølgelse og omgivelsenes fordømmelse.
Den tyske straffelovens § 175 fra 1871 var en videreføring av lover som eksisterte også før denne tid. Den forbød seksuell omgang mellom menn:
1. En mann som deltar i usedelige handlinger med en annen mann, eller som tillater seg å delta i slik aktivitet, blir straffet med fengsel.
2. Dersom en av deltakerne er under 21 år, og dersom handlingen ikke har vært av alvorlig art, kan retten se bort fra fengselsstraff.
Tilsvarende paragrafer eksisterte i mange land, også i Norge, og i sjeldne tilfeller omfattet de også lesbiske kvinner. I enkelte land dreide det seg imidlertid om «sovende» lover, altså at de ikke ble anvendt i særlig grad. I tiden før nazistenes maktovertagelse anslår man at ca. 500 menn ble dømt årlig for brudd på § 175. Tallene på arrestasjonene og domfellelsene mer enn tidoblet seg i årene etter 1933, med 100 000 arresterte og 50 000 dømte i årene 1933–1942. De siste krigsårene har man ingen oversikt over, men man må anta at de tyske styrkene måtte ta i bruk alle våpenføre menn. De som ble tatt for «usedelige handlinger» etter denne tid ble enten sendt til østfronten, eller skutt etter en forordning fra Hitler om at en mann som ble tatt for å ha seksuell omgang med en annen mann, kunne skytes enten han var sivil eller soldat.
Et tilbakeblikk på kriminaliseringen av homofile kan bidra til forståelsen av hvorfor denne fangegruppen tiet i ettertid, og hvorfor den selv ble fortiet og ikke anerkjent som offer for nazismen. Diskusjonene om avkriminalisering i årene før nazismen begynte for alvor i forbindelse med rettssaken mot Oscar Wilde i 1895 i England, der han ble dømt til to års straffarbeid for «usedelige handlinger». Rettssaken ble en cause celebré og vakte store diskusjoner internasjonalt om kriminaliseringen av homofile. En som grep fatt i denne diskusjonen, var den tysk-jødiske homofile sosialdemokraten og legen Magnus Hirschfeld, som senere skulle komme til å bli en internasjonalt anerkjent forsker innen seksualvitenskap.
Sammen med kolleger dannet han Den vitenskapelig humanitære komité (WHK) i 1897. Hovedmålet for WHK var at seksuelle handlinger mellom menn skulle avkriminaliseres, altså at § 175 i den tyske straffeloven skulle fjernes. Denne kampen ble etter hvert ført i samarbeid med Menneskerettighetsforbundet (Der Bund für Menschenrecht), som ble dannet i 1923. Menneskerettighetsforbundet er den største organisasjonen for homofile og lesbiske som noensinne har eksistert, og hadde nærmere 50 000 medlemmer på det meste.
I 1919 grunnla Hirschfeld Institutt for seksualvitenskap i Berlin. Den 6. mai 1933, bare måneder etter at Hitler ble rikskansler, gikk studenter, ledet an av SA-medlemmer, til aksjon mot instituttet. All litteratur og alt forskningsmateriale ble fjernet og brent på et stort bokbål på Berliner Opernplatz den 10. mai, til store protester fra internasjonale forskningsmiljøer. Hirschfeld satt i eksil i Frankrike på denne tiden, og var et hjelpeløst vitne gjennom filmaviser til at forskningsresultatene hans ble brent. Selv fikk han aldri oppleve at hans livsmotto per scientiam ad justitiam – «gjennom vitenskap til rettferd» – skulle bli til virkelighet, og han døde i Paris i 1935, 67 år gammel.
Hitlers nære venn Ernst Röhm ble i 1931 utnevnt som leder for SA (sturmabteilung, eller brunskjortene, som de også ble kalt). Röhm hadde i alle år vært åpen homofil og en periode var han også medlem av Menneskerettighetsforbundet og kjempet for å få fjernet §175. Röhms livsstil sto i sterk kontrast til NSDAPs kamp for tradisjonelle familieverdier og for et tallrikt folk av «ren rase». Hitler ble etter hvert overtalt til at SA, og dermed Röhm, hadde opparbeidet seg for stor makt og var blitt en trussel – i tillegg til at Röhms åpne homofile levestil var noe som ikke kunne aksepteres. Den 30. juni 1934 ble Ernst Röhm arrestert og skutt sammen med andre ledere og medlemmer av SA i det som er blitt kalt for «De lange knivers natt».
Etter drapet på Röhm ble arrestasjonene av homofile trappet ytterligere opp, og i 1935 skjedde det en betydelig skjerpelse av § 175. Etter det mer detaljerte tillegget i loven, kunne «bare et blikk mellom menn» være grunnlag for arrestasjoner, skriver Michael Burleigh og Wolfgang Wippermann i The Racial State. Homfile skjulte sin seksualitet, blant annet ved at mange homofile menn og lesbiske kvinner giftet seg.
Da den sterkt homofobiske SS-lederen Heinrich Himmler også ble utnevnt som leder for det hemmelige sikkerhetspolitiet i 1936, ble antall dømte homofile menn firedoblet. Himmler ønsket i utgangspunktet å utrydde alle homofile menn, og opprettet i 1936 Rikssentralen for bekjempelse av homoseksualitet og abort. Politimestre ble beordret til å sende inn lister over alle kjente, mulige homofile menn i sitt politidistrikt til registrering i sentralen. I mange politidistrikter hadde denne registreringen allerede pågått i flere år. Arkivene til Rikssentralen ble destruert før krigens slutt, men det er blitt antydet at omlag 100 000 menn var blitt registrert.
Det finnes enkelte metodiske problemer med hensyn til å anslå hvor mange homofile menn som satt i nazistenes konsentrasjonsleire. Ikke alle de 50 000 dømte ble sendt til konsentrasjonsleir. Anslagene ligger på rundt 10 000–15 000, men antallet kan ha vært så lavt som 7 000. Disse tallene er nokså gjennomgående hos forskere på feltet, men helt sikre tall vil vi nok aldri få, blant annet på grunn av fortielsen og kriminaliseringen som fortsatte etter krigen.
Den tyske sosiologen Rüdiger Lautmann gjennomførte en studie i 1976 der han sammen med to studenter skulle forsøke å finne ut av hvor mange «175’ere» som kan ha sittet i leirene. Han hevder at 10 000 er et konservativt anslag.
En av årsakene til at det er problematisk å få oversikt over omfanget homofile fanger, er at tallene er basert på utregninger foretatt i konsentrasjonsleire med beliggenhet i Tyskland, og homofile fanger i andre leirer kommer dermed ikke med i beregningen. I en artikkel på nettsidene til Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum anslår Robert Biedrón og Joachim Neander at det kan ha vært ca. 100 fanger med rosa trekanter i Auschwitz. Av disse var 64 tyske fanger kjent og 51 av disse (80 %) døde.
Noen fanger ble også sendt til mindre arbeidsleire, der antallet homofile aldri er blitt undersøkt. En tredje gruppe var de som ble skutt etter 1942, eller sendt direkte til østfronten der sjansen for å overleve var svært liten. Spørsmålet om hvor mange som ble sendt i leirer eller drept fordi de var homofile, men uten å ha vært merket med en rosa trekant, er en annen problemstilling som ikke har vært forsket på.
Den rosa trekanten synliggjorde det stigma som homofile menn på denne tiden ble utsatt for. Den første selvbiografien om livet som fange med rosa trekant, Mennene med den rosa trekanten, ble skrevet under pseudonymet Heinz Heger i 1972 mens seksuelle handlinger mellom menn fortsatt var kriminalisert i Tyskland. Han beskriver hvordan de havnet helt nederst i fangehierarkiet og ble gjenstand for både forakt og isolasjon, ikke bare fra leirvokterne, men også fra sine medfanger. I tillegg ble de satt til ekstra hardt kroppsarbeid og kunne bli brukt som skyteskiver for leirvokterne. Enkelte ble også utsatt for medisinske eksperimenter der de for eksempel fikk sprøyter med høye doser testosteron for å se om deres kjønnsdrift ble «normal», og enkelte ble sendt i bordeller. Andre ble kastrert eller fikk beskjed om at de ville slippes fri fra konsentrasjonsleirene dersom de gikk med på dette.
I sin forskning på de homofile fangene hadde Lautmann to andre fangegrupper som kontrollgrupper: politiske fanger og Jehovas vitner. Han undersøkte dødsrate, overlevelsestid i leirene, sosial klasse og familietilknytning. Forskningen til Lautmann viser at de homofile fangene døde tidligere og hadde høyere dødsrate (ca. 60%) enn tilsvarende for de andre to fangekategoriene (hhv. 41% og 35%).
Den internasjonale forskningen viser at forfølgelsen av homofile under nazismen primært var et tysk fenomen, og rettet seg mot tyske menn og tyske soldater. Det ble foretatt noen arrestasjoner i Frankrike og Nederland, men det synes ikke å ha vært en politikk om at dette skulle prioriteres, og det ble i all hovedsak overlatt til det lokale politiet å foreta disse arrestasjonene.
Det finnes svært lite informasjon om norske homofiles erfaringer fra okkupasjonstiden. Man kjenner kun til et par-tre hendelser der det ble slått hardt ned på norske menn som hadde åpenlyse forhold til tyske soldater. Sosialantropologen Hans W. Kristiansen har undersøkt hvorvidt det foregikk en retorikk mot homoseksuelle i NS-pressen under okkupasjonsårene. Var norske nasjonalsosialister opptatt av fenomenet homoseksualitet? Etter å ha gjennomgått tusenvis av artikler fra krigsårene, konkluderer han som følger: «Svaret på spørsmålet om homoseksuelle ble utpekt som en spesielt farlig og truende gruppe, på linje med jøder, kommunister og frimurere, er nei», og skriver videre: «Når den [NS-pressen] en sjelden gang hentydet på homoseksualitet, var tendensen klart homonegativ, og ord som «degenererte» og «seksuelt perverse» ble brukt. Men homoseksuelle menn ble i hovedsak forskånet for hetsing og latterliggjøring». En av Kristiansens forklaringer er at bare det å nevne homoseksualitet ville vekke avsky og være et normbrudd, og at selv «…fordømmende omtale av homoseksualitet ville gi befolkningen usunne ideer og lede til den typen «seksuell hemningsløshet» som man beskyldte «seksualprofeter» som Karl Evang for å ha forårsaket». Karl Evang hadde allerede i en artikkel fra 1932 tatt til orde for å fjerne lovforbudet mot homoseksualitet.
Lesbiske kvinner var som nevnt ikke omfattet av den tyske straffeloven. Den tyske historikeren Claudia Schopmann har undersøkt i hvilken grad kvinner ble sendt i leir og registrert som lesbiske. Hun dokumenterer at 66 kvinner fra Østerrike ble arrestert og dømt under den østerrikske loven, som også omfattet kvinner, for deretter å bli sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Deres skjebne er ukjent, men Schopmann viser at majoriteten av disse tilhørte arbeiderklassen. Man kjenner kun til 2-3 tyske kvinner der det er registrert at hun også var lesbisk. Felles for de lesbiske kvinnene, både fra Østerrike og Tyskland, var at de ikke ble merket med en rosa trekant, men måtte gå med den svarte trekanten, altså som «asosial».
Ved krigens slutt i 1945 ønsket enkelte amerikanske og britiske jurister at de som tidligere var blitt dømt for brudd på § 175, skulle sone ferdig sin straff i fengsel, selv om fangen allerede kunne ha sittet i opptil flere år i konsentrasjonsleir. Dersom en mann var blitt dømt til for eksempel tre års fengsel, og sonet to av disse i vanlige fengsler for deretter å bli sendt i konsentrasjonsleir i flere år, risikerte han da å måtte sone ferdig det siste året i fengsel etter krigen. Menn som hadde sittet i leirene med en rosa trekant kunne heller ikke etter krigen fortelle om dette ettersom homoseksualitet fortsatt ble ansett å være et seksuallovbrudd. Det innebar et sosialt stigma i forhold til familie og nærmiljø, og dersom de hadde fortalt om sine opplevelser, hadde de risikert atter en gang å bli fengslet. I det tidligere Øst-Tyskland skjedde det en avkriminalisering i 1968. De fleste kilder nevner at det skjedde en avkriminalisering i Vest-Tyskland i 1969. I realiteten ble nazistenes skjerpede versjon av § 175 fra 1935 stående frem til 1969, da det skjedde en nedkriminalisering til 1871-versjonen.
Først i 1994, fire år etter gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble loven fjernet i Tyskland. Dette var 22 år etter at Norge hadde avkriminalisert den tilsvarende norske § 213, og ett år etter at Norge hadde innført partnerskapslov. Først i 2002 fikk homofile som hadde sittet i nazistenes konsentrasjonsleirer en offentlig unnskyldning fra den tyske staten. En unnskyldning som kom for sent for de aller fleste av de tidligere fangene. I 2009 ble det i Norge tillatt for homofile og lesbiske å gifte seg etter samme ekteskapslov som heterofile.
Magnus Hirschfelds livsmotto per scientiam ad justitiam – «gjennom vitenskap til rettferd» – kan synes å ha blitt til virkelighet i Europa og en del andre land i dag. Rettferd i en juridisk fortolkning, ikke nødvendigvis når det gjelder diskriminering av lesbiske og homofile, som fortsatt skjer. I tillegg risikerer homofile fortsatt lange fengselsstraffer og til og med dødsstraff i mange land.
Kristin Hobson er tilknyttet Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Litteratur
Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum: http://www.auschwitz.org.pl/
Burleigh, Michael and Wolfgang Wippermann (1991): The racial state : Germany 1933-1945. Cambridge: Cambridge University Press.
Emberland, Terje og Bernt Rougthvedt (2004): Det ariske idol. Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Fähnders Walter (1995): ”Anarchism and Homosexuality in Wilhelmine Germany: Senna Hoy, Erich Müsahm, John Henry Mackay”. I: Gay men and the Sexual History of the Political Left. Gert Hekma, Harry Oosterhuis og James Steakley (red.). New York: Harrington Park Press.
Fischer, Erica (1994): Aimée og Jaguar; en kjærlighetshistorie. Berlin 1943. Oslo: Cappelen.
Friele, Karen Christine (1985): De forsvant bare. Fragmenter av homofiles historie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Friele, Karen Christine (1995): Fangene med rosa trekant – aldri mer? Oslo: Emilia.
Grau, Günter (1995): Hidden Holocaust? Gay and lesbian persecution in Germany 1933-45. London: Cassel.
Halsos, Martin Skaug (2001): §213 i almindelig borgerlig straffelov av 1902. Homoseksualitet i Norge og rettslige sanksjoner mot den fra slutten av 1800-tallet til 1972. Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi: K-serien nr. 1-2001.
Hancock, Eleanor (1998): ”Only the Real, the True, the Masculine Held Its value. Ernst Röhm, Masculinity, and Male Homosexuality”. I: Journal of the History of Sexuality 1998, vol. 8, no 4.
Heger, Heinz (1980): The men with the Pink Triangle. Boston: Alyson Publications.
Hekma, Gert (1995): ”Homosexuality and the Left in the Netherlands: 1890-1911”. I: Gay men and the Sexual History of the Political Left. Gert Hekma, Harry Oosterhuis og James Steakley (red.). New York: Harrington Park Press.
Hennum, Ragnhild (2001): ”Lesbiske og homofiles rettsstilling”. I: Norsk homoforskning. Marianne Brantsæter m.fl. (red.). Oslo: Universitetsforlaget.
Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi Germany (1991). Harry Oosterhuis and Hubert Kennedy (red.): New York: Harrington Park Press.
Institute for Sexual Science (2005): Institute for Sexual Science (1919-1933). http://www.hirschfeld.in-berlin.de/institut/en/index1024_2.html
[Lesedato: 02.06.05]
Kennedy, Hubert (1995): ”Johann Baptist von Schweitzer: The Queer Marx Loved to Hate”. I: Gay men and the Sexual History of the Political Left. Gert Hekma, Harry Oosterhuis og James Steakley (red.). New York: Harrington Park Press.
Klassekampen 24. mai 2005: ”Den etablerte fornektelsen”. Kronikk av Arild Knutsen og Hege Ramson.
Koch, Lene (1996): Rasehygiejne i Danmark 1920-56. København: Gyldendal.
Kogon, Eugen (1981): SS-staten. De tyske konsentrasjonsleirenes system. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Lautmann, Rüdiger (1998): The Pink Triangle: Homosexuals as ’enemies of the state’. Bloomington: Indiana University Press.
Lautmann, Rüdiger (2004): ”Life Conditions in the Nazi concentration camps for gay prisoners. Trends and problems of pink triangle research”. Innlegg holdt 5. mars 2004 på Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, i forbindelse med arbeidsseminaret ”Fortielsen i ettertid”.
Oosterhuis, Harry (1995): ”The ’Jews’ of the Antifascist Left: Homosexuality and Socialist Resistance to Nazism”. I: Gay men and the Sexual History of the Political Left. Gert Hekma, Harry Oosterhuis og James Steakley (red.). New York: Harrington Park Press.
Plant, Richard (1987): The Pink Triangle. The Nazi War against Homosexuals. Edinburgh: Mainstream Publishing.
Rian, Øystein (2001): ”Mellom straff og fortielse. Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene”. I: Norsk homoforskning. Marianne Brantsæter m.fl. (red.). Oslo: Universitetsforlaget.
Ringdal, Nils Johan (1987): Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug.
Seel, Pierre (1995): I, Pierre Seel, deported homosexual : a memoir of Nazi terror. New York: Basic Books.
Schoppmann, Claudia (1996): Days of Masquerade. Life stories of lesbians during the Third Reich. New York: Columbia University Press.
Schoppmann, Claudia (2000): The Campaign Against Homosexuality and Its Effects on Lesbians. http://www.ushmm.org/research/center/symposia/symposium/2000-04-28/agenda/agenda.htm
Silverstolpe, Fredrik (2000): Homosexualitet i Tredje riket. Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag Symposion.
Steakley, James (1974): “Homosexuals and the Third Reich”. The Body Politic 11. Sitert på nettsiden: http://www.triangles-roses.org/homosexuals_reich.htm [Lesedato: 04.05.2005]
Tamagne, Florence (2004): A History of Homosexuality in Europe. Berlin, London, Paris 1919-1939. Volume I. New York: Algora Publishing.
United States Holocaust Memorial Museum (USHMM) http://www.ushmm.org/
“Nazi Persecution of Homosexuals”. Online Exhibition. http://www.ushmm.org/museum/exhibit/focus/homosexuals_02/
Bibliografi om homofile og lesbiske i nazi-Tyskland: http://www.ushmm.org/research/library/index.php?content=bibliography/index.php%3fcontent=gays
"Weimar Republic." I: Britannica Student Encyclopedia from Encyclopædia Britannica Online. <http://search.eb.com/ebi/article?tocId=9277696> [Lesedato: 04.04.2005].
Filmer
Amiée and Jaguar. Regi: Max Färberböck. Zeitgeist Films Ltd. (1999).
http://www.zeitgeistfilms.com/film.php?directoryname=aimeeandjaguar
Paragraph 175. Produsert og regissert av Rob Epstein og Jeffrey Friedman. Telling Pictures. England (2000). http://www.tellingpictures.com/films/5.html
We were Marked with a Big ’A’. Regi: Joseph Weishaupt og Elke Jeanron. Tyskland (1991). Distribueres av United States Holocaust Memorial Museum. http://www.ushmm.org