HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Massemordene på funksjonshemmede ble innledet da Hitler i 1938 godkjente ønsket fra et ektepar om at deres funksjonshemmede barn skulle bli drept. Drapet ble gjennomført av Hitlers livlege Karl Brandt, som også fikk tillatelse til å drepe andre funksjonshemmede barn hvis foreldrene ønsket dette.
Fra august 1938 hadde foreldrene til alle funksjonshemmede barn under tre år meldeplikt for barna hos politiet. Senere ble dette utvidet til å omfatte funksjonshemmede barn under 17 år. Nazistene brukte oversikten de fikk gjennom meldeplikten som grunnlag for massemordene. I omtrent 30 forskjellige behandlingssteder og sykehjem ble mellom 5 000 og 8 000 barn myrdet, vanligvis med giftinjeksjoner.
Rett etter overfallet på Polen ble ca. 10 000 pasienter drept ved skyting og sprenging i de okkuperte områdene, og også innen deler av det tyske riket.
I oktober 1939 fikk Brandt og riksleder Philip Bouhler fullmakt av Hitler til å utvide eutanasiaksjonen til hele riksområdet (det vil si de okkuperte områdene i Tsjekkoslovakia, Østerrike, deler av Polen). Han ønsket imidlertid ikke å lage en lov som hjemlet aksjonen, antageligvis fordi dette ville resultert i protester. Eutanasiprogrammet ble av nazistene selv kalt T4 etter hovedkvarteret i Tiergartenstraße 4 i Berlin. Det omfattet seks asyler innenfor det tyske rikets grenser, der drapene først ble gjennomført ved gassing i lastebiler og senere i gasskamre. Ofrene hadde først og fremst diagnosene schizofreni, epilepsi og åndssvakhet. Hvis de ikke kunne arbeide, var det større sannsynlighet for at de ble drept. Blant legene møtte eutanasiprogramet overraskende liten kritikk.
Selv om programmet ble holdt hemmelig, ble massedrapene kjent i befolkningen i løpet av 1940, og fremkalte avsky. Voksende kritikk blant annet fra biskop Clemens von Galen i Münster, førte til at Hitler besluttet at aksjonene offisielt skulle innstilles. Dette skjedde i september 1941, og T4-spesialistene ble forflyttet til Øst-Europa hvor de brukte gass for å myrde jødene. Men også etter den offisielle avbrytelsen av programmet, ble drapene videreført av personalet i de enkelte sanatoriene. Etter egen T4-statistikk ble 70 273 mennesker drept. Under Nürnberg-prosessen ble antallet eutanasioffer anslått til omtrent 275 000.