Nazismens ofre: rom

Kriminal- og sosialpolitikk

Da Hitler kom til makten i 1933, kunne regimet bygge videre på den diskriminerende praksisen som var rettet mot rom i mellomkrigstidens Tyskland. Under Nazi-Tysklands første år ble det derfor ikke innført nye lover spesifikt mot rom som gruppe.

Den nazistiske statens radikale kriminal- og sosialpolitikk, rammet i praksis likevel et høyt antall rom og andre omreisende grupper. Flere tusen av dem ble for eksempel utsatt for sterilisering, med henvisning til den nye steriliseringsloven av 14. juli 1933.

Landsomfattende politiaksjoner mot tiggere og hjemløse, førte også til arrestasjoner og fengsling av mange tyske rom uten fast bosted. Politiet konsentrerte dessuten rom i lokale «sigøynerleirer», for å holde dem atskilt fra den øvrige befolkningen.

Rasemessig kategorisering

Allerede Nürnberglovene fra 1935, definerte rom som «bærere av fremmed blod». Men det var først i perioden 1936-1938 at forfølgelsen av gruppen ble trappet opp, og myndighetene tok steg for å gjennomføre en rasemessig kategorisering av «sigøynerne».

Ansvaret for den angivelige vitenskapliggjøringen av denne politikken, ble lagt hos dr. Robert Ritter og hans rasehygieniske institutt. I andre halvdel av 1930-årene reiste Ritter og medarbeiderne hans Tyskland rundt for å studere og kategorisere tyske rom-grupper.

Ritter kom frem til at 90 prosent var såkalte «blandingssigøynere», med uforbederlige asosiale og kriminelle egenskaper. I desember 1938 vedtok myndighetene en egen lov til «Bekjempelse av Sigøynerplagen», rettet eksplisitt mot minoriteten på rasemessig grunnlag.

Radikalisering under krigen

Den 2. verdenskrig førte med seg en radikalisering av politikken overfor rom. Kort tid etter det tyske angrepet på Polen i september 1939, begynte SS å planlegge deportasjoner av tyske jøder og rom østover.

I første omgang ble om lag 2500 rom deportert til gettoer i det okkuperte Polen. Flere hundre medlemmer av gruppen ble tidlig også sperret inne i konsentrasjonsleirer som Buchenwald, Sachsenhausen og Dachau.

I desember 1942 beordret SS-lederen Heinrich Himmler deportasjonen av alle rom i det såkalte stortyske riket. Da hadde utryddelsen av minoriteten allerede skutt fart på Østfronten, der SS’ dødsskvadroner og lokale medløpere drev masseskyting av både jøder og rom.

Deportasjon og utryddelse

I 1943 begynte de systematiske deportasjonene av Europas rom-befolkning. Først fra det tyske riket, deretter fra andre tysk-okkuperte land. Blant de deporterte var også en gruppe norske rom. Destinasjonen for de aller fleste av dem, var Auschwitz-Birkenau.

I den største av nazistenes utryddelsesleirer opprettet leiradministrasjonen en egen underseksjon for rom – «Sigøynerleiren». «Sigøynerleiren» var en såkalt familieleir, der hele storfamilier satt fanget innenfor samme inngjerdete område. Normalt ble rom ikke gasset i hjel ved ankomst. Smittsomme sykdommer, ekstrem underernæring, vilkårlig vold og medisinske eksperimenter, gjorde like fullt at få overlevde lenger enn tre måneder.

Fra begynnelsen av 1943 til sommeren 1944 ble over 23 000 rom deportert og sperret inne i denne leirseksjonen. Opp mot 21 000 av dem døde der. Anslagene for det totale antallet drepte rom under det nazistiske folkemordet varierer. Det antas likevel at minimum mellom 200 000 og 250 000 rom mistet livet som følge av den nazistiske utryddelsespolitikken.

En marginalisert offergruppe

I etterkrigstidens Europa ble rom systematisk marginalisert som offergruppe for folkemordet. Ikke bare gjenopptok de fleste europeiske land mellomkrigstidens diskriminerende lovverk. Den vesttyske staten nektet lenge også å anerkjenne at rom ble forfulgt av nazi-regimet på grunn av minoritetens angivelige rase. Man godtok langt på vei nazistenes egne begrunnelser om at de var en «asosial», «arbeidssky» og «kriminell» gruppe.

Rom slet derfor lenge med å oppnå fullverdig anerkjennelse, erstatning og restitusjon etter forfølgelsen i Nazi-Tyskland.