HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Det tyske okkupasjonsregimet i Norge førte en aggressiv linje overfor motstand. Under krigen fantes det to hovedkategorier for fanger: Krigsfangene var militærpersonale som var blitt tatt til fange, og de politiske fangene var sivile personer arrestert på grunn av motstandsaktiviteter.
Krigsfangene var beskyttet av folkeretten og ble i noen grad behandlet deretter. De politiske fangene som sivile personer ble ikke omfattet av denne. De var derfor rettsløse og dette gjenspeilet seg i den behandlingen de fikk i fange- og konsentrasjonsleirene.
Nazistene opprettet en rekke fangeleirer i Norge, med Grini som den største. Selv om behandlingen i de norske leirene kunne være hard, var forholdene likevel generelt sett bedre enn i konsentrasjonsleirene i Tyskland. I begynnelsen ble deportasjonene til leirer på det tysk-okkuperte kontinentet regnet som en ekstra streng straff.
Etterhvert som krigen utviklet seg og det var mangel på arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, ble stadig flere norske fanger sendt til Tyskland for å innsettes som tvangsarbeidskraft. De fleste kom til Sachsenhausen, men mange satt også i Buchenwald, Mauthausen, Bergen-Belsen og i kvinneleiren Ravensbrück.
En spesiell gruppe blant de norske politiske fangene var de som var kategorisert som «Nacht-und-Nebel»-fanger (NN-fanger). Dette var fanger som skulle forsvinne i «natt og tåke» ved å isoleres i spesielle leirer uten kontakt med omverdenen. Leiren Natzweiler i Alsace ble spesielt kjent som NN-leir. NN-fangene levde under betraktelig dårligere vilkår enn andre politiske fanger.
Av de over 9 000 nordmennene som ble deportert til fengsler, tukthus og leirer i Tyskland og de tyskokkuperte områdene var rundt 6 000 politiske fanger. Av disse døde nesten 800.
Flertallet av de norske politiske fangene ble hentet ut av konsentrasjonsleire av de hvite bussene.