Definert som problem
Før 2. verdenskrig var rom en av de minste minoritetsgruppene i Norge. De første innvandret rundt midten av 1800-tallet, og barna deres ble født i Norge som norske statsborgere. Antakelig var de aldri flere enn om lag 100 personer. Selv om de var få, ble rom tidlig definert som et problem av norske myndigheter.
På begynnelsen av 1900-tallet besluttet styresmaktene å tvinge dem ut av Norge. De ble systematisk registrert, fratatt sine statsborgerlige rettigheter og i flere omganger kastet ut av landet. For å forhindre omreisende norske rom-grupper i å vende tilbake, ble de også nektet innreise gjennom Norges grunnlov.
Totalt 66 norske rom ble deportert fra det okkuperte Belgia til Auschwitz i 1943 og 44. Bare 4 overlevde.
Den såkalte «sigøynerparagrafen» fra 1927, lovfestet at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Da den siste gruppen norske rom ble nektet innreise i januar 1934, var Norge i praksis tømt for «sigøynere».
Forfulgt i Belgia
Dette var årsaken til at norske rom ikke befant seg i Norge under den tyske okkupasjonen av landet. Etter 1934 levde de fleste av dem i Belgia. Der hadde de fått midlertidig opphold, på såkalt humanitært grunnlag. De var tolerert, men samtidig uønsket. Belgiske myndigheter forsøkte i flere år å returnere dem til Norge, men den norske staten nektet å innrømme noe ansvar for gruppen.
Ved flere anledninger forsøkte norske rom også å forlate Belgia av fri vilje. Men enten de krysset grensen til Nederland eller reiste sørover til Frankrike, endte det med at lokale grensevakter eller politi sendte dem tilbake ved første anledning. Dermed var flertallet av norske rom fortsatt i Belgia da landet ble okkupert av tyske tropper i mai 1940.
Den 29. mars 1943 beordret den tyske okkupasjonsmakten deportasjonen av «sigøynerske personer» fra Belgia og Nederland. Blant de tidligst arresterte var tre norske menn fra storfamilien Modis. Brødrene Thorvald og Henri Modis, begge født i Norge og tidligere avvist av norske myndigheter, var blant de første rom som ble deportert fra Belgia. Sammen med Henris sønn Heinrich, ankom de Auschwitz i november 1943.
Omtrent på samme tid begynte massearrestasjonene av rom i Belgia og Nord-Frankrike. I likhet med jødene, ble arresterte rom fra hele Belgia transportert til oppsamlingsleiren Kazerne Dossin i Mechelen. Der ble også 62 norske rom internert, i påvente av deportasjon østover.
Deportasjon
Den 15. januar 1944 stuet vaktmannskapene 351 rom sammen i et tog på jernbanestasjonen i Mechelen. Dette var så og si alle rom som oppholdt seg i Belgia under krigen. Det var 176 menn og 175 kvinner. Nesten halvparten av de deporterte var barn under 15 år.
På denne transporten befant også de 62 nordmennene seg. De tilhørte i all hovedsak de tre største norske rom-familiene – Modis, Karoli og Josef. To dager senere, den 17. januar, ankom den såkalte Z-transporten fra Mechelen sitt bestemmelsessted: Auschwitz II-Birkenau. Leiradministrasjonen førte de nyankomne inn i fangeregisteret, og de fikk tildelt sin nye identitet, fangenummeret.
Deretter ble de sperret inne i en egen seksjon for rom i Birkenau, den såkalte «Sigøynerleiren».
Fangenskap og utryddelse
Kunnskapen om norske roms liv og død i Auschwitz er begrenset. Vi vet at flere av dem ble utsatt for medisinske eksperimenter og tvangssteriliseringsforsøk. Vi vet også at 62 av de totalt 66 deporterte mistet livet i fangenskap – enten det var som følge av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold, medisinske eksperimenter eller i gasskamrene.
Syv norske rom, tre kvinner og fire menn, ble transportert videre fra Auschwitz til andre konsentrasjonsleirer i perioden fra mai til august 1944. Flere av dem ble senere returnert til Auschwitz, og ved krigens slutt var kun fire i live.
Tretten norske rom satt i løpet av krigen også i fangenskap i Frankrike. Blant annet en gren av Josef-familien, som hadde flyktet over grensen i forbindelse med det tyske angrepet på Belgia i 1940. De ble senere arrestert og internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet i Frankrike, i leirer som Mulsanne og Montreuil-Bellay. Med unntak av en, Charles Josef, overlevde denne gruppen årene i fangenskap. Denne grenen av storfamilien Josef var i 1954 de første norske rom som returnerte til Norge.