HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
De tyske nasjonalsosialistene betraktet skandinavere som rasemessig høytstående. Med unntak av jødene hadde norske og danske fanger derfor en forholdsvis privilegert posisjon i tyske konsentrasjonsleirer.
I 1944 ble det mer og mer åpenbart at Tyskland kom til å tape krigen. Kaoset som kunne oppstå i krigens sluttfase, ville være farlig for fangene. Både i Danmark og i norske miljøer i Sverige og Tyskland begynte man å tenke på å redde sine «egne» ut av konsentrasjonsleirene. Sveriges Røde Kors tok oppgaven, og i februar 1945 forhandlet organisasjonenes nestformann, Grev Folke Bernadotte, direkte med sjefen for det tyske SS, Heinrich Himmler. Resultatet var at en storstilt aksjon kunne settes i gang i begynnelsen av mars. Det ble avtalt at bussene skulle være hvite for å skille dem fra militære kjøretøy.
75 busser begynte å kjøre gjennom Tyskland for å frakte skandinaviske fanger fra ulike leirer og tukthus til leiren Neuengamme i Nord-Tyskland. Der ble de plassert i en bygning som allerede var full av franske, russiske og polske fanger. Mannskapet og bussene til Røde Kors ble brukt for å frakte disse til andre leirer slik at de skandinaviske fangene skulle få plass. Mange av fangene som ble fraktet bort, var alvorlig syke. Kanskje døde over halvparten under transporten, og de færreste overlevde oppholdet i leirene de ble fraktet til.
De kvinnelige norske og danske fangene befant seg i Ravensbrück, den eneste rene kvinneleiren. Herfra ble de kjørt direkte med de hvite bussene til Sverige fra og med 8. april 1945. I slutten av samme måned ble 423 danske jøder reddet fra Theresienstadt til Sverige.
Totalt ble omkring 15 000 fanger reddet, av disse omkring 7 800 skandinaver. Av de 34 jødene fra Norge som overlevde fangenskapet i konsentrasjonsleirene, kom bare tre med transportene til de hvite bussene.
Etter krigen spilte de hvite bussene en viktig rolle i svensk nasjonal selvforståelse. Aksjonen inngikk i en fortelling om at Sverige bidro positivt i krigen til tross for sin nøytralitet. I den senere tid har denne forestillingen blitt grundig diskutert og kritisert. Fra 1990-tallet og utover har det utkommet en rekke bøker og tidsskriftsartikler som omhandler alt fra svensker som kjempet for Hitler til svensk rasebiologi og antisemittisme.