HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Terbovens hovedoppgave som «rikskommisær for de erobrede norske områdene» -Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete - var å skape et regjeringsdyktig og samarbeidsvillig regime i Norge. Han forsøkte først å holde Quislings parti, Nasjonal Samling (NS), utenfor de såkalte Riksrådsforhandlingene, men dette ble avvist av Hitler og førte til sammenbrudd i forhandlingene. Som følge av dette kom Terboven den 25. september 1940 med erklæringen «Nyordningen av det norske samfunnet». Alle politiske partier med unntak av Nasjonal Samling ble forbudt, og et kommissarisk statsråd som for det meste besto av NS-medlemmer ble dannet. Quisling selv fikk ikke noe politisk embete i den nye regjeringen.
I løpet av okkupasjonen prøvde rikskommissariatet i samarbeid med Nasjonal Samling å gjennomføre en ensretting av det norske samfunnet. Men etter at de fleste forsøkene på å nazifisere den norske befolkningen hadde mislykkes, grep Terboven til stadig mer brutale virkemidler. For eksempel var han ansvarlig for raseringen og massedeportasjonene i Svolvær og Telavåg, aksjonen mot Universitetet i Oslo og unntakstilstandene i Oslo og Trondheim. I tillegg ga han ordre om henrettelsen av fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelsen med den såkalte melkestriden– en streik som brøt ut blant Oslos jernarbeidere i begynnelsen av september 1941 etter at melkeleveransene til arbeidsplassene hadde uteblitt.
I begynnelsen av 1942 innsatte Terboven Quisling som ministerpresident med oppdraget å danne en «nasjonal regjering», blant annet for å gjøre Nasjonal Samling hovedansvarlig for den offisielle politikken i Norge. Hensikten var å avlede oppmerksomheten fra rikskommissariatets okkupasjonspolitikk, hvor et av Terbovens hovedmål var å utnytte den norske økonomien til inntekt for tyske interesser.
Etter hvert ble det stadig mer åpenbart for Quisling og den nasjonalistiske delen av Nasjonal Samling at Terboven ikke planla å gi partiet en selvstendig og uavhengig posisjon så lenge krigen pågikk. Forholdet mellom Quisling og rikskommissariatet forverret seg.
Etter Hitlers død ble Terboven avsatt av general Dönitz. Da Tyskland hadde kapitulert, begikk han selvmord ved å sprenge seg selv i luften i en bunker på Skaugum.