HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Innledning
«Transporten til Falstad, og oppholdet der, gjorde oss redde [...] Vi fikk høre at folk ble skutt der [...] Vi levde fra time til time, dag til dag på Falstad» uttalte Leszek Orlowski, polsk krigsfange. I tidsrommet 1933-1945 etablerte Nazi-Tyskland titusener av fangeleirer, fengsler og tukthus. Tysk forskning har estimert at 18 millioner mennesker satt i fangenskap disse tolv årene, og at omkring 11 millioner fanger bukket under. Filosofen Hannah Arendt beskrev konsentrasjonsleirene som «selve manifestasjonen av den radikale ondskap, som laboratorier utviklet for å slette all menneskelig individualitet». Våren 1940 importerte Nazi-Tyskland dette leirsystemet til Norge. I de påfølgende fem krigsårene opprettet okkupasjonsmakten omtrent 500 fangeleirer på norsk jord. SS Strafgefangenenlager Falstad ved Levanger var den nest største av dem, etter Grini. Fra krigsårenes Falstad fantes forbindelser til Østfronten, til den tyske blitzkrigen mot Balkan, til naziregimets maktsenter i Berlin, til en rekke konsentrasjonsleirer på kontinentet, og til Auschwitz, hovedsenteret for gjennomføringen av holocaust fra og med sommeren 1942. Samtidig som falstadfanger ble deportert til Tyskland og Polen, importerte SS-regimet slaviske krigsfanger, tvangsarbeidere og sivile til leiren. Alle disse fragmentariske referansene klargjør en helt vesentlig innsikt – at det selv fra den nordtrønderske landsbygda finnes en direkte og tydelig linje til verdenskrigens inferno av krigsforbrytelser og massedrap.
Etablering, drift og funksjon
For den tyske okkupasjonsmakten var Midt-Norge en viktig strategisk region. Høsten 1941 var de ordinære fengslene overfylte, og de tilfredsstilte ikke lenger naziregimets behov. I september 1941 ble den første unntakstilstanden i Norge etterfulgt av vilkårlige arrestasjoner, dødsdommer og stadig flere forordninger. Etableringen av SS-leiren Falstad i november 1941 skjedde derfor i et klima preget av stor uro, både nasjonalt og regionalt.
Kommandostrukturen for Falstad, som inntil etableringen hadde fungert som skolehjem for såkalt «vanartede guttebørn», var temmelig rettlinjet. Øverst sto Reichskommissar Josef Terboven. Direkte underlagt Terboven var Höhere SS- und Polizeiführer Nord, Wilhelm Rediess, og institusjonen Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS). Under ledelse av Heinrich Fehlis hadde BdS hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo. Selv om Falstad og andre fangeleirer formelt sett var underlagt BdS, så var det regionale Einsatzkommandos som foresto den daglige ledelse og drift av leirene. I tilfellet Falstad betydde dette Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD Drontheim, SS-offiseren Gerhard Flesch. På innsiden av piggtrådgjerdene var kommandanturet leirens øverste organ. Dette besto av leirkommandanten, hans nestkommanderende og en forvaltningsfører. I alt seks SS-offiserer fungerte som kommandanter på Falstad årene 1941-1945. Vaktmannskapene i leiren var i regelen politisoldater fra Ordnungspolizei, men særlig i krigens siste fase ble disse erstattet av eldre, tvangsutskrevne reservister. Leirens kvinneavdeling sto under oppsyn av en tysk «Wachtmeisterin».
Bakgrunnen for regimets valg av leirkategorien «Strafgefangenenlager» er usikker. I okkuperte land og områder etablerte nazistene vanligvis såkalte ”Polizeihäftlingslager” for å straffe og internere politiske fanger. Dette var også tilfelle med Grini ved Oslo, Espeland ved Bergen og Sydspissen i Tromsø. Ingen andre leirer enn Falstad ser ut til å ha falt under kategorien «straffangeleir» her i landet. I et oversiktsverk om det nasjonalsosialistiske leirsystemet blir denne leirkategorien beskrevet som en institusjon med spesielt brutale fangevilkår. Det kan tenkes at Falstad i utgangspunktet var tiltenkt en særegen plassering i leirsystemet på norsk jord, men at dette ikke skjedde i praksis. Tyske skriftlige kilder fra leiren henviser som oftest til «Polizeihäftlingslager Falstad». Dessuten forble Falstad gjennom krigsårene en leir hvor majoriteten i fangepopulasjonen kom fra Midt- og Nord-Norge. Svært få fanger ble transportert hit fra Sør-Norge, hvilket svekker teorien om mulige nasjonale særfunksjoner for Falstad.
I tillegg til å tjene som interneringsleir for norske og utenlandske fanger, fikk også Falstad funksjon som transittleir til Auschwitz for mannlige norske jøder. Åtte av til sammen 48 jødiske fanger ble henrettet på Falstad våren og høsten 1942. For de jugoslaviske fangene fungerte leiren som en regulær dødsleir. Av et samlet antall på omkring 80 jugoslaviske fanger, ble trolig 74 henrettet i Falstadskogen. Petar Krasulja flyktet fra Falstad sammen med to serbiske medfanger i oktober 1943. Alle tre kom seg i sikkerhet til Sverige. I ettertid uttalte Krasulja: «Jeg følte at jeg befant meg i dødens venterom på Falstad. Jeg visste ikke om jeg ville overleve neste dag. Ingen visste når neste henrettelse skulle skje. Det var den verste følelsen man hadde på Falstad.» Også gruppen av sovjetiske krigsfanger på Falstad hadde en svært høy dødsprosent. Av 360 innsatte, ble omkring 100 henrettet.
Leirsamfunnets sosiale strukturer
I kontrast til konsentrasjonsleirene på kontinentet, var Falstad en relativt oversiktlig leir. Flertallet av fangene utgjorde en homogen gruppe av mennesker i den forstand at de gikk under kategorien politiske fanger. Dessuten var Falstad en leir hvor de norske fangene i lange perioder hadde lik geografisk tilhørighet. Bevarte fangelister fra 1944 viser at nær 90 % av de innsatte kom fra Dombås i sør til Bodø i nord. Videre var innslaget av kriminelle fanger og etter nazistisk terminologi «asosiale» elementer, til enhver tid lavt på Falstad. Forholdene blir av en tidligere fange beskrevet slik: «Under oppholdene på Falstad hadde jeg opplevd som en selvfølgelig ting at det var samhold mellom fangene. En felles front mot vakter og tysk politi var vår beste beskyttelse. Denne lærdommen passet ikke i Tyskland. Vi var kommet inn i et helt annet fangemiljø.»
Etter modell fra leirene på kontinentet foregikk driften av Falstad i et slags samspill mellom den tyske leirledelsen og en egen fangeadministrasjon. Slik kan en også for fangenes del snakke om gradering av makt. Fangenes øverste tillitsmann, Capoen, fungerte som bindeledd til leirregimet, og hadde tidvis en viss innflytelse, spesielt i krigens sluttfase. Capoen hadde som hovedoppgaver telling av fanger ved appellene, fordeling av arbeidskraft, utarbeiding av rapporter, samt å gi nye fanger en generell innføring i leirlivet. Fangeadministrasjonen drev også illegal virksomhet parallelt med sine daglige gjøremål, og spilte en sentral rolle i planlagte og gjennomførte fluktforsøk fra leiren. I slike tilfeller måtte fangeledelsen kalkulere med harde represalier for det øvrige belegget. Norske jøder og utenlandske fanger fikk aldri tillitsverv i fangeadministrasjonen.
I kildematerialet fester det seg et hovedinntrykk av godt fangesamhold og en samlet front mot SS-regimet. Det finnes imidlertid også spor av konflikter på individ- og gruppenivå i fangebelegget. Dette må utvilsomt ses i lys av den fysiske og mentale belastningen forbundet med fangenskapet, møtene med brutale leirregimer, den generelle frihetsberøvelsen og usikkerheten omkring egen fangesituasjon. I tillegg var de sanitære forholdene og kostholdet i perioder kritisk dårlig. I kildene finnes også referanser til antipatier mot de jødiske fangene på Falstad. Fra den mest brutale tiden i leirens historie, høsten 1942, forteller blant annet en tidligere fange: «[…] det som var litt skremmende var at en del av de norske som var der sa at ´hadde ikke jødene vært der, hadde det ikke vært slik´. Jeg husker jeg reagerte nokså mye på det der.»
Fangene – antall og kategorier
Grunnet ufullstendigheter i kildene er det nøyaktige antallet falstadfanger ukjent. Eksisterende tallmateriale antyder et totalt fangebelegg på omkring 4,500 fanger. Blant de best synlige og senere mest omtalte fangegruppene i dette segmentet var: kommunistene, vel 300 lærere som nektet å la seg innmelde i det nazifiserte Lærersambandet, de mannlige jødene fra Trondheim, studentene fra NTH, Englandsfarerne fra Ålesund, ofrene for Majavatn-aksjonen og de såkalte trondheimsgislene. Fra august 1942 eksisterte en egen avdeling på Falstad for kvinnelige fanger, de fleste av dem gisler eller motstandskvinner. Til å begynne med var de kvinnelige fangene isolert fra resten av leiren i en atskilt del av hovedbygningen. Etter hvert fikk imidlertid kvinnene arbeidsoppdrag i leirens vaskekjeller, på kjøkkenet og i skredderverkstedet. Slik kunne noe kontakt med de mannlige fangene oppstå. Så vidt en kjenner til ble ingen kvinner henrettet i leiren.
Et tjuetalls nasjonaliteter var representert i fangepopulasjonen på Falstad. De hyppigst omtalte utenlandske fanger i kildematerialet er de jugoslaviske fangene, sovjetiske og polske krigsfanger, samt danske såkalte «Norges-arbejdere», som i utgangspunktet hadde reist til landet som frivillige anleggsarbeidere, men senere blitt arrestert grunnet mindre forseelser. I tillegg hadde mange tyske Wehrmachtsoldater et fangeopphold på Falstad. I det bevarte fangekartoteket oppgis ofte arbeidsnekt, uaktsomhet i tjenesten, faneflukt, homoseksualitet, dovenhet og tyveri som arrestårsaker. Denne gruppen av tyske fanger er imidlertid så godt som usynlig i de eksisterende kildene fra leiren.
Størrelsen på fangebelegget varierte mye gjennom de tre og et halvt årene leiren var i drift. De første månedene etter opprettelsen skal fangeantallet ha ligget stabilt på mellom 200 og 300 fanger. Men fra og med sommeren 1943 endret fangeleirens fysiognomi seg radikalt. Etter hvert ble plassmangelen så prekær at leirregimet iverksatte bygging av nye fangebrakker og en egen brakke for fangevokterne. Leirkommandanten kunne flytte inn i en ny kommandantbolig ved årsskiftet 1943-1944. I tillegg bygget regimet, med fangene som arbeidskraft, garasjer, et sagbruk, keramikkverksted og et gartneri omtrent i samme tidsrom. Samtidige tyske dokumenter fra 1943 viser at det eksisterte planer for ytterligere utvidelser av Falstad fangeleir, både med nye brakker og et nytt elektrisk gjerde rundt anlegget. Av ukjente årsaker ble disse planene aldri gjennomført. Diverse bevarte fangelister antyder et samlet belegg på mellom 650 og 750 fanger det siste halvåret av okkupasjonen.
Hverdagsliv i fangenskap
Det var primært et stadig økende behov for arbeidskraft som førte til en eksplosjonsartet utvikling, utbygging og radikalisering av det nazistiske leirsystemet. Også på Falstad utgjorde de såkalte arbeidskommandoene en vesentlig faktor i fangenes leirtilværelse. Det tok likevel noe tid før leiren var i normal drift, og i etableringsfasen var ikke arbeidsmengden avskrekkende. Et godt tidsbilde i så måte kan være en bevart dagbok fra desember 1941. Her forteller en fange: «og tiden snegler seg fram mens vi venter på essen, kl. 2 går vi til middag, og efterpå er jeg med ut og hugger ved, det er herlig å få komme ut i frisk luft og arbeidet går som en lek, kl. 4 er det inn igjen.» Fra og med vinteren 1942, i takt med et stadig større inntak av fanger, opprettet regimet en lang rekke forskjellige arbeidskommandoer. Blant de mest beryktede av disse var grøftegraving, tømmerhogst og ikke minst steinbruddet ovenfor leirområdet. I tillegg måtte stadig fanger avgis til Wehrmacht og Organisation Todt for ulike militære byggeprosjekter. I kontrast til leirene på kontinentet, var det på Falstad aldri noen form for rustningsproduksjon.
I den grad fangene hadde noen fritid viser kildene til ulike former for aktiviteter på kveldstid, som blant annet foredrag, sjakk, bridge, diktning, sangkor og treskjæring. Flere dikt og tegninger som stammer fra Falstad er gjengitt i Thorleif Sellægs «100 tegninger fra Falstad» (1945), samt Leif Hallebys «Falstad» (1945). Generelt sett virker det som om mulighetene for kreativ og kunstnerisk utfoldelse var størst i leirens etablerings- og avslutningsfase. Særlig stor var fangenes produksjon av nyttegjenstander som sigarettetui, piper, tallerkener, kopper og kar. For øvrig var kontakten med lokalbefolkningen svært viktig for fangene. Flere familier var involvert i en storstilt og risikofylt smugling av mat, pakker og brev inn til leiren. Pårørende ble innlosjert på gårdene i bygda.
Sykdom, psykiske lidelser og mestringsmekanismer
I deler av Falstadarkivet finnes unike bilder på hvordan fangenskap påvirket de innsattes mentale helse. I noen bevarte dagbøker finnes skriftlige spor av stressforstyrrelser, som uro og engstelse, depresjoner og søvnforstyrrelser: «Sidan eg kom til Falstad tåler eg ikkje at lampa blir sløkt om natta. Er ikkje myrkredd. Eg blir angstfull. Blendar med ein papirpose. Eit lite hol i hjørnet av posen sendar ein stråle på puta mi. Og hjelper så godt.» En cellefange skrev i sin dagbok fra 1944: «Minnene strømmer i kveld inn i mitt sinn [...] Orker ikke skrive mer.» Og en tidligere kvinnelig fange forteller i en beretning: «Det kom en reaksjon etter at jeg kom hjem. Jeg var plaget av søvnløshet og jeg var mye syk resten av vinteren.» En annen fange skrev i ettertid: «I fangetiden var nok frihetsberøvelsen og underkastelsen det verste [...] I tillegg kom de forhold vi levde under, med mye arbeid, lite mat og dårlig hygiene [...] Mange av dem som satt inne har vært forhenværende fanger resten av livet.»
Under fangenskapet utviklet også de innsatte ulike former for mestringsmekanismer. I så henseende ser humor ut til å ha vært en viktig faktor: «Hardt arbeide, svært lite og meget dårlig mat, straffeeksersis og juling, det var menyen på Falstad på den tiden. Men mitt mellem all elendigheten kunde vi allikevel holde humøret i orden, dette var for øvrig en livsbetingelse for oss.» Ellers vil en i dagbøker og beretninger se flere eksempler på gode, indre bilder som fangene falt tilbake på under store påkjenninger, som for eksempel stadige små hilsener hjem til familien, med håp om løslatelse og snarlig gjenforening. Flere fanger har også framhevet opplevelsen av å tilhøre et fellesskap som viktige mestringsmekanismer.
I desember 1941 opprettet leirregimet en sykestue på Falstad. Her var innredet om lag 20 senger og et eget legekontor. Norske fangeleger sto for den daglige driften av sykestua. Mangel på nødvendig utstyr og knapphet på medisiner var et konstant problem for leirlegene. I flere tilfeller ble fanger sendt til Levanger sykehus for behandling. En kjenner til ett dødsfall fra Falstad, hvor den døde ifølge en legerapport ville ha overlevd om han hadde fått behandling på sykehus. En difteriepidemi i leiren sommeren og høsten 1943 krevde også menneskeliv. Blant de mer vanlige sykdommer blant fangene var forkjølelsessykdommer, lungebetennelser, samt revmatiske lidelser som følge av kalde og fuktige fangeceller.
Straff, vold og henrettelser
De regulære straffeforordninger for fangeleirene i Norge ga i teorien klare begrensninger for hvilke straffemetoder som kunne utøves mot innsatte. Imidlertid viser en lang rekke kilder fra Falstad at fangebehandling primært ble regnet som et internt anliggende for leirregimet og sikkerhetspolitiets leder Gerhard Flesch. De fleste straffereaksjoner er for øvrig godt kjent fra forsknings- og memoarlitteraturen fra leiruniverset, som brevforbud, besøksforbud, ekstraarbeid, opphold i mørkecelle over flere døgn, opphold i det såkalte straffekompaniet, straffeeksersis og mishandling under såkalte skjerpete forhør. Fangevokternes framferd og «tidens ånd» i leiren var skiftende, og graden av brutalitet varierte. Generelt viser kildene at forholdene på Falstad var kritisk dårlige fra mai 1942 til og med ettersommeren 1943. I denne epoken finnes et utall eksempler på fysisk og psykisk terror, mishandling og dehumanisering av fangene. Spesielt utsatt var jødene og de slaviske krigsfangene. Etter 1945 framhevet for eksempel trondheimsjødene Assor Hirsch og Julius Paltiel Falstad som sine verste erfaringer fra andre verdenskrig. Begge to overlevde Auschwitz. Den generelle fangebehandlingen bedret seg i sluttfasen av krigen, hvor en også kan finne eksempler på sosialt samvær mellom enkelte voktere og fanger.
Det er grunn til å tro at i overkant av 200 fanger ble henrettet i Falstadskogen i krigsårene. Så langt en kjenner til var dette 43 nordmenn, omkring 74 jugoslaver og 100 sovjetiske krigsfanger. Det nøyaktige antallet henrettede i Falstadskogen vil trolig forbli ukjent. Fortsatt finnes uåpnede graver i det tidligere retterstedet. I dagene før frigjøringen forsøkte leirregimet å skjule sine krigsforbrytelser ved å grave opp lik fra skogen. Ifølge et vitneutsagn etter krigen ble kanskje et tjuetalls lik funnet, fraktet om bord i en båt og senket i Trondheimsfjorden. Denne båten har aldri blitt lokalisert.
Den 6. oktober 1942 innførte Reichskommissar Josef Terboven unntakstilstand i store deler av Midt-Norge. Om morgenen 7. oktober ble 10 menn fra Trondheim henrettet i Falstadskogen som såkalte sonofre for flere sabotasjeaksjoner mot tyske installasjoner i regionen. Samme dag nedsatte sikkerhetspolitiet standrett på Falstad. I løpet av to døgn avsa standrettens dommer Gerhards Flesch dødsdommer over 24 personer. 23 av dem kom fra Grane og Vevelstad i Nordland. Ofrene for denne såkalte Majavatn-aksjonen ble alle skutt i Falstadskogen den 8. og 9. oktober. I alt sju personer overlevde standretten.
En av bødlene i Falstadskogen, SS-offiseren Josef Schlossmacher, ble den 24. oktober 1945 avhørt av to britiske offiserer omkring henrettelsene av fire sovjetiske krigsfanger i april 1943. I den engelske oversettelsen av avhøret, som er lokalisert i National Archives London, kan vi lese:
In the wood a grave had already been made ready. One of the Schutzpolizei then brought a prisoner to the grave side. Hollack shot the prisoner with his pistol in the neck. He then fell dead to the ground and was laid in the grave. Hollack then gave the orders to shoot the other Russians in the same way and they were all brought to the grave. I carried the order out with my 7.65 mm pistol.
Samme dato ga dessuten Schlossmacher følgende uttalelse om en masshenrettelse av jugoslaviske fanger i Falstadskogen:
4 or 5 of us then fetched 13 Serbs out of the barracks and bound their hands behind their back. These were then put in a closed truck. Here they had to wait about an hour until Hollack and Jeck came out. They were both drunk. When they came to the graveside, Hollack ordered a Serb to be brought to him, whereupon Hollack shot him with his pistol […] We then returned to Falstad Camp, were given a snaps and drove on later to Trondheim.
Fra og med november 1942 var den serbiske fangen Ljuban Vukovic leirregimets faste graver i Falstadskogen. I forkant av henrettelsene ble Ljuban og et par medfanger kommandert ut i skogen med hakke og spade. Vukovic overlevde oppholdet på Falstad. Han var etter krigen til uvurderlig hjelp i arbeidet med å påvise gravsteder. Samlet sett ble det i årene 1945-1953 funnet og markert i alt 49 gravsteder. I dag er gravstedene markert med pyramider i granitt, fordelt på to ulike gravfelt. Falstadskogen er i dag et fredet kulturminne og en offentlig krigsgravplass.
Etterspill
I landssvikoppgjøret etter krigen ble hovedansvarlig for driften av Falstad fangeleir, sikkerhetspolitiets leder Gerhard Flesch, dømt til døden i Frostating Lagmannsrett. Flere av tiltalepunktene mot Flesch stammer fra konkrete forhold på Falstad. Flesch ble skutt i Trondheim den 28. februar 1948. Gestapolederen Walter Hollack, en av Fleschs nærmeste medarbeidere, var involvert i en rekke aksjoner som vedrørte Falstad. Hollack deltok selv ved flere henrettelser i Falstadskogen. Han ble dømt til livsvarig tvangsarbeid i 1949, men ble benådet og sendt ut av landet i 1953. Oscar Hans, leder av den såkalte Sonderkommando i Oslo, var ansvarlig for henrettelsene av de ti sonofrene i Falstadskogen den 7. oktober 1942. Hans ble dømt til døden i Eidsivating Lagmannsrett 17. januar 1947 for å ha avrettet flere nordmenn etter ordre ikke «avgitt i henhold til en lovlig dom». Dommen ble anket og senere opphevet av Høyesterett. Hans ble utvist og sendt til Tyskland den 10. desember 1947.
Sikkerhetspolitiet i Trondheim hadde sine norske medhjelpere i den såkalte Sonderabteilung Lola. Under ledelse av agenten Henry Rinnan arbeidet om lag 60 menn og kvinner med å rulle opp motstandsvirksomheten i Midt-Norge. Med hjelp av «negative kontakter» greide de å infiltrere en rekke motstandsgrupper. Sonderabteilung Lola sørget for at nærmere 1,000 norske kvinner og menn ble arrestert. Nettverkets første ofre var 36 kommunister som ankom Falstad i desember 1941. Henry Rinnan ble dømt til døden i landssvikoppgjøret og skutt i Trondheim den 1. februar 1947. Ingen av de seks leirkommandantene eller noen av fangevokterne på Falstad kom under tiltale i landssvikoppgjøret.
Jon Reitan er historiker og førstekonservator ved Falstadsenteret
Kilder og et utvalg litteratur:
Falstadarkivet/Falstadsenteret, Riksarkivet, Bundesarchiv Berlin og National Archives London
Nilssen, Trond R. og Reitan, Jon. Falstad – nazileir og landssvikfengsel, Trondheim 2008
Ottosen, Kristian. Nordmenn i fangenskap 1940-45, Oslo 2005 (2. utg.)
Reitan, Jon. «Gerhard Flesch – Terbovens mann i Trondheim», i Trondhjemske Samlinger 2000, Trondheim 2000
Sofsky, Wolfgang. The order of terror. The concentration camp, Princeton 1997
Weinmann, Martin (red.). Das nationalsozialistische Lagersystem, Frankfurt am Main 1998