HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Høsten 1944 nærmet allierte styrker seg det tyske riket fra øst og vest. Sovjetiske tropper nådde utryddelsesleiren Majdanek 24. juli, men leiren var blitt oppløst umiddelbart før og de overlevende fangene ført bort. Heinrich Himmler ga ordre om at leirene i øst skulle tømmes for gjenværende fanger. Dermed begynte dødsmarsjene til andre leirer lenger vestover som kostet rundt 250 000 mennesker livet frem til krigens avslutning. SS forsøkte å slette sporene i leirene. Etter ordre fra Himmler i november, ble gasskamrene og krematoriene i Auschwitz-Birkenau sprengt. I januar 1945 ble 66 000 fanger ført bort, men da leirkomplekset ble befridd av Den røde armé 27. januar, fant de noen tusen gjenværende fanger. Den 11. april gjorde fangene opprør i Buchenwald og overmannet vaktmannskapene, kort tid før de ble befridd av amerikanske tropper. Britiske tropper befridde Bergen-Belsen fire dager senere, og fant her 60 000 fanger. Rundt halvparten av disse døde i løpet av de følgende ukene. Bildene av likhaugene i Bergen-Belsen ble den første dokumentasjonen på massemordet som hadde foregått, og sjokkerte offentligheten i vestlige land. Disse bildene ble snart fulgt av andre etter at amerikanske tropper nådde Dachau 29. april, der de blant annet fant tusenvis av lik i jernbanevogner. I leirene hersket ubeskrivelige tilstander, og titusener av fanger døde etter frigjøringen. Mange av leirene var overfylt av fanger fra andre leire som var utmattet etter dødsmarsjene. Matforsyningene hadde brutt sammen, og tyfusepidemier tok livet av utallige fanger før og etter frigjøringen.