HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Nyere studier tyder på at det eksisterte omkring 30.000 ulike leire for tvangsarbeidere innenfor Tysklands grenser. Bare i Berlin fantes det 1 000. Antakelig ble omlag 18 millioner mennesker holdt fanget i leirene.
Ordningen med konsentrasjonsleirene var et komplisert system som ble utviklet i flere faser. Leirene var en del av det nasjonalsosialistiske terrorsystem, men også SS, den tyske hæren (Wehrmacht) og mange industriforetak tjente økonomisk på dem. Foruten konsentrasjonsleirer fantes det også arbeidsleirer, leirer for sigøynere, tvangsarbeidere og krigsfanger, gettoleirer, barnedrapsleirer, «germaniseringsleirer» - og tilintetgjørelsesleirer som Auschwitz-Birkenau, Bełżec, Chełmno, Majdanek, Sobibór og Treblinka. De siste var egentlig ikke leirer, men steder hvor ofrene ble drept umiddelbart etter ankomsten. I mange av Wehrmachts leirer ble krigsfanger systematisk sultet til døde.
De første konsentrasjonsleirene i Tyskland ble opprettet i februar 1933. Dachau nær München ble en modell - både når det gjaldt fysisk og psykisk mishandling av politiske motstandere. Der ble også bødlene til de fremtidige leirene opplært. Frem til 1936 ble særlig politiske motstandere tatt i Schutzhaft - «varetekt» - et kodeord for arrest uten lov og dom. Fra 1936 til 1939 kom nye fangegrupper til: sigøynere, Jehovas Vitner, prester, homoseksuelle og «asosiale»: landstrykere, tiggere, alkoholikere, «kverulanter» og vaneforbrytere.
Med krigsutbruddet i 1939 begynte en ny fase. Leirsystemet ble utvidet til å omfatte hele det tyskokkuperte Europa. Sammensetningen av fangene endret seg totalt. Antallet tyske fanger sank til under 10 %. Leirene ble et «internasjonalt samfunn». Fra 1942 ble de rene slaveleirer i krigsindustriens tjeneste og under SS’ overoppsyn. I 1944 fantes det 22 hovedkonsentrasjonsleirer med mer enn 1.200 satellittleirer. De største leirene var Auschwitz II (Birkenau), Bergen-Belsen, Buchenwald, Dachau, Dora-Mittelbau, Mauthausen, Neuengamme, Ravensbrück, Sachsenhausen, Stutthof, Theresienstadt og de store gettoleirene i Łódź og Warszawa.
Leirene var som små samfunn der noen grupper av fanger sto over andre. Systemet var slik at det kunne fungere uten SS’ nærvær. Bøddelfunksjonene ble delegert til fanger, oftest til kriminelle. Under krigen brukte SS også ukrainere, hviterussere, litauere og latviere som samarbeidet med tyskerne som vaktmannskaper. Fangekategoriene ble satt opp mot hverandre og fikk ulike kjennetegn på fangedrakten. Klassifiseringen skjedde etter «rasekriterier». Jøder, slavere og sigøynere ble definert som «undermennesker» og sto - sammen med de homofile - lavest i hierarkiet.
