HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Rasismen sørget for at gamle og tradisjonelle fordommer og hatforestillinger ble videreformidlet i det moderne industrisamfunnet. Tidligere hadde fordommene gjerne hatt en religiøs språkdrakt.
På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-årene var det både innen akademiske kretser og i populærkulturen vanlig å mene at mennesker kunne inndeles i ulike rasekategorier med bestemte egenskaper.
Slike «vitenskapelige» begrunnelser hadde en sentral betydning for imperialismen og kolonialiseringen på 1800-tallet: «Den hvite mann», hevdet imperialismens ideologer, måtte ta ansvar og herske over «mindre begavede raser».
Innenfor den tyske nasjonalsosialismen utgjorde rasetenkningen et bærende element. Både historien og samtiden ble i den nasjonalsosialistiske virkelighetsoppfatning tolket ut i fra en oppfatning om at ulike raser kjempet mot og stod i et konkurranseforhold til hverandre.
I Norge hadde troen på «rasevitenskapen» sin storhetstid fremfor alt på 1920- og 1930-tallet. Etter krigen så man, som følge av nasjonalsosialistenes raseideologisk begrunnede uttryddelsespolitikk, tydeligere hvilke resultater rasismen og den beslektede antisemittismen kunne få i praksis.
Av denne grunn mistet vitenskapen om raser fullstendig sin troverdighet. Allikevel ser vi den dag i dag at mennesker fremdeles karakteriserer andre på bakgrunn av antatte raseegenskaper.