HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Det ble bestemt at det skulle gjennomføres en denazifisering, d.v.s. at alle som hadde deltatt aktiv i den nazistiske politikken og dens forbrytelser, skulle fjernes fra alle offentlige stillinger og verv; og dernest stilles for retten.
De allierte delte Tyskland mellom seg i fire soner. Denazifiseringen ble gjennomført på svært forskjellige måter i de enkelte sonene. I sonen som ble kontrollert av Sovjetunionen, ble denazifiseringen knyttet sammen med en sosialistisk omorganisering av økonomien og samfunnet, slik Sovjetunionen selv var organisert. Her ble mer enn 500 000 personer fjernet fra sine tidligere stillinger og erstattet med kommunister. Det sovjetiske hemmelige politiet opprettet «spesialleire» hvor naziforbrytere skulle sone sin straff, men etter hvert ble det også satt inn folk i disse leirene som stilte seg kritisk til Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED), eller som hadde blitt angitt.
I den amerikanske sektoren ble denazifiseringen til å begynne med håndtert veldig grundig. Man delte opp de mistenkte i 5 kategorier, og reiste siden tiltale mot dem. Men i lys av den begynnende kalde krigen ble den tidligere fienden og det okkuperte landet til en mulig framtidig alliansepartner i kampen mot kommunismen, og denazifiseringen ble derfor innstilt i 1948. Det ble kritisert at mange av forbryterne slapp unna på denne måten.
I tillegg til denazifiseringen satset amerikanere på såkalt «gjenopplæring», noe som innebar at de opprettet undervisningsopplegg og fordelte publikasjoner som skulle fremme et demokratisk tenkesett. I den engelske og franske sektoren ble denazifiseringen aldri prioritert særlig høyt. De mente at det var viktigere at landet fikk en godt organisert stat, og at økonomien fungerte igjen enn at det ble gjennomført politiske oppgjør. Derfor ble bare høye nazifunksjonærer fjernet fra sine stillinger.
Til sammen ble ca. 182 000 personer arrestert i de tre vestlige sonene, ca. 86 000 av disse ble løslatt innen 1947. I den sovjetiske sonen satt mange arrestert til langt ut på 1950-tallet. Forskjellene på de fire sonene blir tydelig hvis man ser på hvor mange prosent som ble løslatt:
Engelsk sektor: 64 500 personer (løslatt 1947: 34 000 = 53 % løslatt)
Amerikansk sektor: 95 250 (løslatt: 44 244 = 46 % løslatt)
Fransk sektor: 18 963 (løslatt: 8.040 = 42 % løslatt)
Sovjetisk sektor 67 179 (løslatt: 8.214 = 12 % løslatt)
I alle de okkuperte sonene måtte de allierte vurdere behovet for gjenoppbygging og kompetanse mot ønsket om å fjerne aktive nazister fra stillingene de hadde under krigen. Det er åpenbart at de ideologiske forskjellene i de forskjellige sonene til slutt avgjorde hvordan denazifiseringen ble håndtert.