Jødene i Danmark i tiden før oktober 1943
Da Danmark ble inntatt av tyske tropper 9. april 1940 bodde det godt og vel 6500 jøder i landet. Jødene hadde forskjellig bakgrunn, og kan deles inn i tre hovedgrupper. For det første fantes det gamle dansk-jødiske familier, hvis forfedre var kommet til Danmark i 1600-årene. De fleste innen denne gruppen tilhørte den høyerestående middelklassen eller overklassen og utgjorde godt og vel en fjerdedel av jødene i Danmark. Den største gruppen på ca. 3400 personer bestod av østeuropeiske familier og deres etterkommere som hadde flyktet fra pogromer i tiden før og omkring 1. verdenskrig. En stor del av denne gruppen tilhørte arbeiderklassen, og mange var skreddere eller skomakere. De senest ankomne var om lag 1500 flyktninger fra Tyskland og tyskokkuperte områder som hadde flyktet til Danmark i 1930-årene. To tredjedeler var voksne eller familier, mens den resterende tredjedelen var barn og unge som hadde kommet alene til Danmark via sionistiske organisationer som Hechaluz og Jugend Alijah med det formål å lære jordbruk i et år før de reiste videre til Palestina. På grunn av verdenskrigen ble utreisen forhindret, og i 1943 var de fleste i denne gruppen plassert i gårder på Sjælland og Fyn, mange langt unna København.
9. april 1940 utsendte regjeringen og kong Christian X en proklamasjon som oppfordret befolkningen til å avstå fra enhver motstand. Den danske regjeringen og riksdagen utviklet en såkalt forhandlings- eller samarbeidspolitikk med okkupasjonsmakten, og dette samarbeidet vedvarte frem til regjeringen gikk av 29. august 1943. Som følge av samarbeidet forble den danske regjering ved makten, og Danmark ble behandlet som om landet var nøytralt. Danmark og Tyskland var på ikke noe tidspunkt formelt i krig med hverandre – derfor ble okkupasjonen av Danmark også kalt en «fredsokkupasjon». Det ble ikke innført et nazistisk styre, og danske rettsmyndigheter fortsatte å fungere. Arrestasjoner ble følgelig foretatt av dansk politi, kriminalitet håndtert av danske dommere og så lenge den danske regjeringen fortsatt satt med makten – inntil august 1943 – fant det verken sted henrettelser eller deportasjoner.
Etter at Danmark sluttet seg til Anti-Komintern-pakten i november 1941 begynte en første spede motstand. I løpet av 1942 ble denne tydeligere gjennom sabotasjeaksjoner, som steg kraftig i antall sommeren 1943. Store streiker som var motivert ut ifra en mer allment begrunnet motstand mot okkupasjonen fant sted i august 1943. 28. august krevde de tyske myndighetene at den danske regjering skulle erklære unntakstilstand og innføre utgangsforbud og dødsstraff for å nedkjempe den tiltakende sabortasjonen. Den danske regjeringen nektet og trådte tilbake. Fra og med 29. august erklærte tyskerne unntakstilstand, som varte frem til 6. oktober. Praktisk sett betydde regjeringens tilbaketrekning ikke det helt store – samarbeidet med okkupasjonsmakten fortsatte via departementssjefene, som i sin tur var i regelmessig kontakt med de avgåtte politikerne. Regjeringens tilbaktrekning var likevel av symbolsk betydning, da den især innen motstandsbevegelsen ble oppfattet som en seier over okkupasjonsmakten. Werner Best ble riksfullmektig i Danmark i november 1942 og forble på denne posten frem til krigens slutt.
29. august ble omlag 150 «kjente» dansker arrestert og internert som gisler. Blant gislene fantes det også jødiske menn, deriblant overrabbiner Friediger. De ble ikke arrestert fordi de var jøder, men på grunn av sin samfunnsposisjon. For fire av dem ble likevel arrestasjonen skjebnesvanger, siden de senere ble deportert til Theresienstadt.
De jødiske flyktningene
Etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 forsøkte et stigende antall jødiske flyktninger fra Tyskland å komme seg inn i Danmark. Som i andre land ble jøder heller ikke her oppfattet som politiske flytkninger, og det var følgelig nesten umulig for dem å få opphold- og innreisetillatelse. Noen lyktes å finne seg et frirom i Danmark i en periode, men disse befant seg i en stadig kamp med danske myndigheter om å få lov til å bli i landet. De jødiske flyktningene ble gjerne oppfordret til å reise videre eller til å returnere til Tyskland. 21 av dem, heriblant tre mindreårige barn, ble regelrett utvist til Tyskland i tiden mellom 1940 og 1943. Utvisningerne fant sted på dansk initiativ. Flesteparten av de utviste ble senere myrdet i konsentrasjons- eller utryddelsesleire.
Aksjonen mot jødene
8. september 1943 sente Werner Best et telegram til Berlin, hvor han anmodet om at en aksjon mot de danskene jødene burde iverksettes i forbindelse med unntakstilstanden av 29. august. Ti dager senere kom ordren om at en slik aksjon skulle gjennomføres i Danmark.
31. august og 17. september ble først et kontor tilhørende sekretæren for det jødiske samfunnets representantskap, og senere den jødiske menighetens kontorer, utsatt for plyndring og ransakelser. Danske og tyske nazister fjernet medlemslister og ministerialbøker, noe som skapte uroligheter i menigheten. Ledelsen ble beroliget av direktør Svenningsen i Utenriksdepartementet, som stolte på at Werner Best snakket sant når han på forespørsel understreket at det ikke var noen aksjon mot jødene på trappene. Det begynte likevel å versere rykter om en nært forestående aksjon, og minst 61 jøder flyktet i tidsrommet mellem 29. august og 27. september 1943 over grensen til Sverige. 28. september ble ledende sosialdemokrater kontaktet av en tysker som var skipsfartssakskyndig ved den tyske legasjonen i Danmark, Georg Ferdinand Duckwitz. Duckwitz opplyste om at en aksjon mot jødene ville inntreffe natten til 2. oktober. Om kvelden 28. september ble formannen for den jødiske menigheten, C.B. Henriques, oppsøkt blant annet av politikerne Hans Hedtoft og H.C. Hansen, som fortalte at en aksjon mot jødene var under oppseiling. Det tok en viss tid å overbevise Henriques, som kort tid i forveien hadde fått vite at fra Utenriksministeriet at det ikke forelå noen fare, men advarselen ble etter dette spredt hurtig. Det diskuteres i dag fortsatt om Werner Best kjente til Duckwitz’ lekkasje eller ikke.
Da den jødiske nyttårsfeiringen var forestående, gjenåpnet rabbiner Marcus Melchior på eget initiativ synagogen som hadde vært lukket etter overrabbiner Friedigers arrestasjon 29. august. Melchior ledet morgengudstjenesten som fant sted i anledning det jødiske nytår 29. september, og avbrøt denne med å advare om at en aksjon mot jødene ville bli satt ut i live få dager etter. Til tross for at det befant seg et begrenset antall mennesker i Synagogen ved gudstjenesten, nådde advarslen raskt ut til de fleste jøder i Danmark. Dette foregikk blant annet ved at unge mennesker syklet rundt til jødiske adresser i Københavns-området for å videreformidle advarselen. Mange gikk umiddelbart i skjul hos venner, bekjente eller fremmede, og ventet her på på å mulighet til å bli brakt over til Sverige. Andre søkte seg opp mot kysten ved Nordsjælland, for her å kunne å inngå avtaler med fiskere om overfart over sundet. Flere barn ble gjemt hos ikke-jødiske familier eller i barnehjem. Noen fulgte etter en tid etter foreldrene til Sverige, mens andre forble i skjul frem til frigjøringen.
Advarslene nådde også Fyn og Jylland, hvor det befant seg en del jøder som lyktes i å komme seg i sikkerhet. Den største gruppen jøder i provinsen var unge mennesker som var kommet til Danmark fra Tyskland, Østerrike og Tjekkoslovakiet mot slutten av 1930-årene gjennom sionistiske organisasjoner. Advarslen nådde ikke alle disse unge menneskene, og mange av dem ble arresteret på gårdene der de bodde.
Flukt
Fra slutten av september og i løpet av de første to-tre ukene av oktober flyktet til sammen godt og vel 8000 mennesker som følge av at enten de selv eller deres familiemedlemmer ble klassifisert som jøder eller halvjøder ut i fra nazistenes raselover. Dersom man var «halvjøde» eller gift med en «arier», var man faktisk unntatt fra deportasjon, men enkelte ble deportert på tross av dette. Mange «halvjøder» stolte ikke på at de ville fritas i det lange løp og valgte derfor å flykte.
2. oktober offentliggjorde Sverige via radio at de var klare til å motta alle Danmarks jøder.
De fleste hjelpegruppene ble formet først en uke etter at advarselen var blitt spredt. Inntil da var det for det meste flyktningene selv som kjøpte seg robåter eller kontaktet fiskere som var villige til å seile dem over. Etter at hjelpegruppene var blitt opprettet, ble det innsamlet store pengebeløper for å finansiere flukten. Dette dekket også utgiftene for mennesker som selv manglet penger til å betale overfarten. Hjelpegruppene stod i tillegg blant annet for skjulesteder, de kontaktet leger som kunne bedøve småbarn slik at gråten ikke skulle avsløre flyktningene, de forhandlet med skippere og organiserte dessuten større overfarter. For de aller fleste endte flukten lykkelig, selv om det å plutselig befinne seg på flukt var dramatisk nok i seg selv. Noen måtte forsøke flere ganger før turen over sundet lyktes, siden enkelte flytningehjelpere og fiskere snøt dem og tok seg betalt uten å sørge for at folk kom seg over.
Det ble seilet via mange forskjellige ruter til Sverige, både fra Nord- og Sydsjælland. Noen av de mest kjente utskipningsstedene er Gilleleje, Snekkersten, Dragør og Københavns havner.
I forbindelse med «jødeaksjonen» begikk minst 10 mennesker selvmord av frykt for deportasjon eller i desperasjon over å skulle flykte. Og ikke alle flyktningene nådde Sverige i god behold. Minst 23 flyktninger og en hjelper druknet i forsøket på å komme seg over Øresund. I noen ganske få tilfeller skjøt tyskerne i forbindelse med arrestasjonene, noe som medførte at en kvinne på flukt og en ung flyktningehjelper mistet livet.
Arrestasjonen
Aksjonen mot jødene fant sted natten mellom 1. og 2. oktober 1943. I Københavns-området ble arrestasjonene iverksatt kvelden 1. oktober, mens størsteparten av arrestasjonene på Fyn og i Jylland først fandt sted i de tidlige morgentimene eller formiddagen dagen etterpå. Fredag kveld 1. oktober 1943 ble telefonlinjene brutt og grupper av tyske politisoldater, hjulpet av danske SS frivillige på permisjon fra Østfronten, oppsøkte adresser der det bodde jøder.
Denne natten, som var den eneste hvor det foregikk egentlige husransakelser, ble omtrent 200 personer arrestert i Københavnsområdet. De fleste av dem ble tatt i sine egne hjem, men en del ble også grepet på flukt og i underkant av 100 fanget på Fyn og i Jylland. 2. oktober kl. 11.10 gikk den første «jødetransporten» med tog fra Aalborg til Theresienstadt. Toget – som besto av krøttervogner – stoppet i flere jyske byer for å ta med seg fanger fra Jylland og Fyn, til sammen 83 personer. Samme formiddag seilet skipet Wartheland fra havnen i København til Swinemünde (Świnoujście) med 198 jøder. Herfra gikk turen videre med krøttervogner til Theresienstadt. På skipet befant det seg også 150 kommunister som ble deportert til KZ-leiren Stutthof.
En del jøder ble fanget under fluktforsøk – de fleste av dem mens de ventet på land. Den største flyktningegruppen som ble tatt av Gestapo i samlet gruppe, ble fanget i Gilleleje natten mellom 6. og 7. oktober, hvor de hadde gjemt seg i menighetslokalet og på kirkeloftet. Alle jøder som ble arrestert etter 2. oktober ble innsatt i Horserødleiren i Nordsjælland, som i oktober og november 1943 fungerte som transittleir. Fangene som kunne bevise at de ikke var «heljøder» eller at de var gift med «ariere» ble sluppet fri.
13. oktober gikk enda en dansk «jødetransport» til Theresienstadt, denne gangen med 175 personer ombord. De 19 siste jødene ble transportert fra Horserødleiren 23. november 1943. Underveis, utenfor Roskilde, lyktes det tre unge menn å flykte. Kvinnene og barna som var med på transporten ble ført til Ravensbrück, mennene til Sachsenhausen, antakeligvis fordi bombeangrepene mot Berlin blokkerte den videre ferden. Etter ca. 7 ukers opphold i Ravensbrück ble åtte personer ført til Theresienstadt. En kvinne ble igjen i Ravensbrück sammen med sin lille syke sønn – disse ankom Theresienstadt først i april 1944. Videre ankom det fire menn fra Sachsenhausen til Theresienstadt i løpet av de første månedene av 1944. En mann ble tilbake i Sachsenhausen og innrullert i falskmyntnerkommandoen «Operation Bernhard», der han arbeidet sammen med den norske fangen Moritz Nachtstern. På grunn av arbeidet, tillot ikke nazistene at dansken ble overflyttet til Theresienstadt. En annen mann ble allerede i desember 1943 ført fra Sachsenhausen til konsentrasjonsleiren Majdanek, der han døde en måned senere. Før deportasjonen hadde han blitt overført til leirens «Schonungsblock».
Forhandlinger og hjelpearbeid
Allerede i forbindelse med pågripelsesnatten ble det rettet skarpe protester mot «jødeaksjonen». Kong Christian X sendte som en av de første en protestskrivelse til Werner Best, som ble etterfulgt av blant annet universitetene og næringslivsorganisasjoner. Søndag 3. oktober protesterte danske prester landet over ved å lese opp et hyrdebrev med støtte til jødene under gudstjenestene.
En måned etter de første fangedeportasjonene, i begynnelsen av november 1943, besøkte Adolf Eichmann København. Her inngikk han følgende avtale med Werner Best:
- Jøder over 60 år skulle ikke lenger anholdes eller deporteres.
- Halvjøder og jøder i «blandingsekteskaper», som allerede var deportert, skulle frigis og transporteres tilbake til Danmark – dog bare hvis man fra tysk side anså deportasjonen av disse som en feiltakelse.
- Alle jøder som var deportert fra Danmark skulle forbli i Theresienstadt og i fremtiden – tidligst i foråret 1944 – besøkes av representanter for den danske sentralforvaltningen og Dansk Røde Kors. Videre ble det besluttet at de danske jødene skulle tillates å korrespondere med Danmark, men at det i første omgang ikke var ønskelig at de fikk tilsendt matvarer.
Fra Utenriksdepartementet i København fulgte man fangenes skjebne så tett som mulig. Man fortsatte å forespørre tyskerne om fangenes forhold og insisterte iherdig på at såkalte feildeporterte – mennesker med ikke-jødisk ektefelle eller foreldre, som etter nazistenes egne utsagn å dømme ikke burde ha vært deportert – skulle returneres til Danmark. I januar 1944 ble fem «feildeporterte», fire voksne og et barn, faktisk sendt tilbake. Ettersom det ifølge danske myndigheter fantes nærmere 30 feildeporterte, synes dette imidlertid først og fremst å ha vært en gestus fra tyske myndigheter for å berolige danske embetsmenn.
I Theresienstadt kjente ikke de danske fangene til avtalen mellom Best og Eichmann, og selv om de litt etter litt oppfattet at danskerne som gruppe ikke ble sendt annetsteds, var frykten likevel tilstede. En person fra den danske gruppen ble på tross av avtalen deportert til Auschwitz. Han hadde tidligere blitt overført til «sinnssykehospitalet» i Theresienstadt, og transporten som gikk 20. mars 1944 var fylt nettopp med fanger herfra. Alle fangene ble ført direkte til gasskammeret i Birkenau.
I løpet av våren 1944 - etter godt og vel et halvt års fangenskap - begynte danskene i Theresienstadt å motta pakker med mat og vitaminer, selv om dette ennå ikke offisielt sett var tillatt. Det dreide seg om private forsendelser, som var koordineret blant annet av presten Fritz Lerche, Ruth Bredsdorff, ekteparet Vibeke og Richard Ege, samt biskop Fuglsang-Damgaard. Richard Ege var ernæringsekspert og sørget for at det ble sendt særlig sterke vitaminpiller med pakkene. Senere ble det offisielt tillatt for danskene å motta pakker. Dansk Røde Kors overtok mye av forsendelsen fra og med sensommeren 1944. Mesteparten av omkostningene ble betalt av Sosialministeret via fondet av 1944.
Hjelpen gjaldt alle som hadde blitt deportert fra Danmark, enten de var dansker eller statsløse. Pakkene bedret de danske fangenes levestandard betydelig. Fra å ernære seg primært av tynn suppe og brød, fikk de fra nå av pakker som inneholdt blant annet havregryn, smør, sukker, knekkebrød og ost. Rent statistisk døde det færre danske fanger etter at matpakkene hadde begynt å ankomme. Av den danske gruppen i Theresienstadt omkom totalt 51 voksne samt to spedbarn som var født i ghettoen.
Theresienstadt
Theresienstadt ble oppført på slutten av 1700-tallet som en garnisonsby i det østerriksk-ungarske keiserdømmet, i det som i dag er det nordlige Tsjekkia. Før 2. verdenskrig huset byen 4000 innbyggere, i tillegg til soldater. Fra november 1941 fungerte en del av Theresienstadt som en lukket leir for tjekkiske jøder. Sommeren 1942 ble de siste av de tidligere innbyggerne flyttet ut av byen. Fra nå av ble Theresienstadt en jødisk ghetto. Et år senere blev betegnelsen «jødisk bosetningsområde» tatt i bruk som et ledd i den nazistiske propagandaen.
Da danskene ankom Theresienstadt i oktober 1943 fantes det ca. 40.000 fanger i leiren; de fleste av dem fra det såkalte Böhmen-Mähren-protektoratet (det tidligere Tjekkoslovakia), en betydelig gruppe fra Tyskland og Østerrike og et mindre antall fra Nederland.
470 mennesker ble deportert fra Danmark til Theresienstadt. De deporterte kom fra forskjellige samfunnslag. Størsteparten var danske statsborgere, men det fantes også nesten en tredjedel statsløse. Gruppens aldersspenn var stort: den yngste var bare 6 måneder gammel da hun ble arrestert, mens den eldste var 89 år. Det var leger, skomakere, skreddere, studenter, hjemmeværende mødre, pensjonister, en dommer, en dirigent, en barnehageleder, en rabbiner og mange flere.
Hverdagen i Theresienstadt var preget av sult, hardt arbeide og overbefolkning. Dertil kom frykten for transport østover og uvissheten om hva fremtiden ville bringe. Menn og kvinner levde atskilt i store lus- og loppebefengte sovesaler. Først i juni 1944 fikk en del av de danske familiene lov til å bo sammen som familier.
Det fantes et såkalt jødisk selvstyre i Theresienstadt som var ledet av et eldsteråd. Den indre forvaltningen lå for en stor del hos dette rådet, men alle viktige beslutninger ble tatt av en kommandant fra SS (det var tre kommandanter i løpet av den tiden ghettoen eksisterete, Siegfried Seidl, Anton Burger og Karl Rahm).Eldsterådets oppgave var å forvalte kommandantenes beslutninger. Det var for eksempel kommandanten som beordret at det skulle gå en transport til Auschwitz, deretter ble det eldsterådets oppgave å beslutte hvem som skulle sendes dit først.
Sulten var svært nærværende, spesielt under de første seks måneder av danskenes opphold. I tiden fra ankomsten og frem til slutten av mars 1944 fant det sted 39 dødsfall i gruppen. Enkelte døde som følge av manglende behandling av sykdommer de allerede hadde vært plaget av ved tidspunktet for arrestasjonen. Andre pådro seg sykdommer i Theresienstadt og hadde ingen mulighet til å komme seg til hektene igjen i de kummerlige forholdene. 34 av de 51 som døde i konsentrasjonsleiren var 65 år eller eldre. De gamle var fritatt fra å arbeide, men fikk til gjengjeld mindre mat enn de andre fangene.
Mot slutten av februar 1944 ankom de første pakkene med mat fra Danmark og senere også fra Sverige. Maten ga fangene et livsviktig næringstilskudd. Takket være tilsendingene overlevde 89% av den danske gruppen.
Fra våren 1944 forsøke nazistene å skjønnmale situasjonen i Theresienstadt. Det ble malt, sådd gress, satt opp plasser for leger og en musikkpaviljong med orkester. Det ble innrettet butikker med bugnende vinduer, men fangene hadde ikke lov til å kjøpe noe - butikkene var bare satt opp med tanke på den ventede delegasjonen.
I midten av mai gikk det tre transporter med omlag 7500 personer fra Theresienstadt til Auschwitz, slik at ghettoen ikke skulle fremstå som overbefolket. Dette skjedde forut for Røde Kors-besøket 23. juni 1944, der også to danske representanter deltok: legen Eigil Juel Henningsen fra Helsetilsynet, som representerte Dansk Røde Kors og Frants Hvass fra Utenriksdepartementet. Maurice Rossel fra det internasjonale Røde Kors ble også vist rundt i ghettoen samme dag. Kort tid før besøket, fikk en del av danskene beskjed om å flytte til nyinnredede hus. Her bodde de familievis i mindre rom som var utstyrt med ordentlige møbler, gardiner og potteplanter. Dette var gjort av hensyn til delegasjonen, slik at den skulle tro at alle i Theresienstadt bodde på denne måten. Etter besøket fikk danskene likevel lov til å bli boende i de nye boligene.
Utenriksdepartemnetet hadde siden deportasjonen bedt om tillatelse til å besøke leiren der de danske fangene oppholdt seg – dette var som allerede nevnt et av de tre punktene i Eichmanns og Bests avtale. 23. juni 1944 fremstod Theresienstadt i sin fineste stand, og liknet overfladisk sett på en liten kurby.
Av de tre rapportene delegasjonene skrev etter besøket er det lite som tyder på at de forstod at de ble holdt for narr og at det de observerte var iscenesatt. Rapportene er svært identiske. Alle tre var basert på en introduksjon fra Paul Eppstein, formann for eldsterådet og som i anledning dagen kaltes «borgmester». Hans presentasjon var grundig planlagt og godkjent av kommandanten fra SS.
Besøket fikk ikke stor betydning for fangene i leiren – de hadde håpet og ønsket at representantene skulle gjennomskue iscenesettelsen, og at de ville gjøre noe aktivt for å endre fangenes forhold. For de danske fangene, ghettoens minste nasjonale gruppe, betydde besøket likevel at de fikk lov til å beholde sine nye boliger, samt at matforsendelser endelig ble offisielt tillatt og at disse dermed kunne overtas av Dansk Røde Kors.
Mange av de nye installasjonene ble tatt bort etter at besøket var over og etter at de hadde blitt anvendt som kulisser i propagandafilmen «Theresienstadt – en dokumentarfilm fra det jødiske bosetningsområdet». Filmen skulle vise hvordan jøderne bodde i sin egen by; underforstått mens resten av Europa led under krigen. Filmen ble imidlertid bare vist noen få ganger og aldri brukt i propagandaøyemed. Flesteparten av dem som medvirket i filmen ble sendt direkte til gasskamrene i Auschwitz-Birkenau kort tid etter at den var ferdigstilt.
Theresienstadt var en transittleir. Mer enn 88.000 mennesker herfra ble ført til utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau, Treblinka og andre ghettoer og konsentrasjonsleire. Det ankom ca. 140.000 fanger til Theresienstadt i løpet av den tiden ghettoen eksisterte. Godt og vel 34.000 av dem omkom. Det viktigste særforholdet for danskene var at de ble unntatt fra videretransport til andre leire. Dette gjaldt alle deporterte fra Danmark, uavhengig av om de var danske statsborgere eller ikke. Unntaket skyldtes avtalen mellom Adolf Eichmann og Werner Best, som gikk ut på at den danske gruppen skulle bli i Theresienstadt og være beskyttet mot transport til utryddelsesleirene.
Theresienstadt er i ettertiden blitt mest kjent for kulturlivet som fantes i leiren, på tross av sult, redsel, sykdommer og overbefolkning. Det var mange kunstnere og kulturpersonligheter blant fangene, og for mange utgjorde konserter, operaer, teaterforestillinger og kabaretter et fint avbrekk fra en grusom hverdag. Mange av fangene hadde likevel ikke overskudd til å nyte noen form for underholdning etter en arbeidsdag på 10-12 timer.
De hvite bussene
13. april 1945 fikk fangene fra Danmark beskjed om å pakke sine eiendeler – de skulle frigis. Svenske Grev Folke Bernadotte hadde i løpet av de første månedene av 1945 forhandlet med Himmler om frigivelsen av skandinaviske fanger, men det oppstod i siste øyeblikk komplikasjoner vedrørende evakueringen av de danske jødene. Den danske legen Johannes Holm insisterte på at forsøket skulle gjennomføres, og sammen med forbindelsesleddet til Gestapo, Rennau, lyktes det via bestikkelser å få tillatelse fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin til å hente fangene. Johannes Holm utgjorde fortroppen, men fangene måtte vente i halvannet døgn i Theresienstadt før karavanen av svenske bensindrevne såkalte Hvite Busser ankom leiren. Bussene bragte med seg godt og vel 400 franske fanger fra Neuengamme, fortrinnsvis tidligere politikere, jurister, prester, offiserer og leger som var blitt arrestert i dagene etter D-dagen for å kunne brukes som gisler. 12. april 1945 skulle disse fangene sendes videre til Flossenburg, og bussene som hadde kurs mot Theresienstadt fikk beskjed om å ta dem med. Da de ankom Flossenburg ville leirkommandanten likevel ikke ta dem imot og de ble derfor fraktet videre til Theresienstadt med bussene. Fangene, som trodde at de skulle frigis via Røde Kors, ble i stedet sperret inne i Kleine Festung, et fengsel like ved ghettoen. De fleste av franskmennene ble senere transporteret til Brezany nord for Praha, der de ble frigitt endelig 8. mai 1945.
De danske jødene, samt enkelte kvinner som ble gift med danske menn rett før bussenes avgang – 423 personer i alt – kjørte fra Theresienstadt 15. april 1945. En fange kom ikke med fordi han satt arrestert. Denne fangen kom tilbake til Danmark i slutten av 1945, på samme tidspunkt som mannen som hadde blitt igjen i Sachsenhausen. Bussene kjørte gjennom det utbombede Tyskland til Danmark, ankom grensen 17. april, der de fikk en storstilt mottakelse med mat, melk, kaker og danske flagg. Etter et opphold i Odense fortsatte turen videre til København neste morgen. Herfra ble de tidligere fangene fraktet med skip til Sverige, der de ble innkvartert i karanteneleire i Strängnäs og Tylösand.
Kvelden 4. mai 1945 lød frihetsbudskapet i radioen, og i tiden som fulgte begynte de danske flyktningene og tidligere deporterte å reise tilbake til Danmark. Ved tilbakekomsten fant mange igjen leiligheter og innbo. Mange ble likevel midlertidig innlosjert fordi leilighetene deres var utleid, atter andre hadde mistet alt. Det fant ikke sted noen systematisk utplyndring i Danmark – tvert imot tok Sosialtilsynet seg av de deportertes eiendeler og i tilfeller der man leide ut en jødes leilighet sørget man for å få oppbevart innboet. At flere mistet alt skyldtes private avtaler om leilighet og innbo, eller at naboer hadde fjernet inventar fra leilighetene før Sosialtilsynet hadde pakket det ned.
Avslutning
Totalt 472 mennesker ble deportert med de fire «jødetransportene» høsten 1943; 470 av dem til Theresienstadt. 51 voksne døde i løpet av det 18 måneder lange oppholdet: av sjokk, sult og sykdommer. Dessuten mistet to spedbarn som var født i leiren av kvinner fra Danmark livet. Til tross for at danskene var beskyttet mot videretransport, ble en mann ført fra Theresienstadt til Auschwitz i mars 1944 i en transport der ingen overlevede. En annen mann døde etter å ha blitt ført fra Sachsenhausen til Majdanek.
Utenom de fire transporteme, fantes det også jøder fra Danmark som ble sendt til andre tyske konsentrasjonsleire. Noen ble arresteret i Danmark for å ha deltatt i motstandsbevegelsen, og i de tilfellene der det ble oppdaget at de var av jødisk herkomst ble de deportert til Auschwitz eller andre leire. Seks unge mennesker i 20-årene, to kvinner og fire menn, som alle var blant landbrukselevene som var kommet til Danmark i 1930-årene, reiste i perioden mellom desember 1942 og frem til sommeren 1943 – altså før «jødeaktionen» – illegalt ut av Danmark med mål om nå Palestina. Alle seks ble oppdaget i Tyskland og deretter sendt til Auschwitz. Kun en av dem overlevde.
Utvalgt litteratur (inkluderer kun litteratur på skandinaviske språk)
Arthur Arnheim, “Hvorfor slap danskerne i Theresienstadt for at blive transporteret “østpå”?”, i Rambam nr. 12, København, 2003, s. 126-129
Sofie Bak, Jødeaktionen oktober 1943 – forestillinger i offentlighed og forskning, København, 2001
Sofie Bak, Ikke noget at tale om, Dansk Jødisk Museum, 2010
Aage Bertelsen, Oktober 43, Gyldendal, København, 1993 (1952)
Jacques Blum, Eva Bøggild, Yael Enoch & Silvia G. T. Fracapane, 'Jødeaktionen' i Danmark oktober '43, Goldberg & Mor, København, 2010
Bent Blüdnikow, Som om de slet ikke eksisterede – Hugo Rothenberg og kampen for de tyske jøder, Samleren, København, 1991
Benzion Epelmann, Ghetto-dagbog. Fange i Theresienstadt, Holkenfeldt 3, København, 2005
Silvia G. T. Fracapane, “Myter og misforståelser om deportationerne til Theresienstadt”, i Rambam nr. 17,
København, 2008, s. 56-65
Silvia G. T. Fracapane, ”Fra Danmark til Theresienstadt”, i Mads Greve, Man kan ikke engang græde. Danske jøder i Theresienstadt, Forlaget Ajour, Århus, 2008, s. 107-111
M. Friediger, Theresienstadt, København, 1946
Thomas Hjortsø, Den dyre flugt. Pengenes strøm under redningen af de danske jøder i 1943, People’s Press, København, 2010
Johannes Holm, Sandheden om de Hvide Busser, Samleren, København, 1984
Jørgen Hæstrup, Dengang i Danmark, Odense Universitetsforlag, 1982
Jørgen Hæstrup, ... Til landets bedste -, vol. 1-2, København, 1966
Hans Kirchhoff, Samarbejde og modstand under besættelsen, Odense Universitetsforlag, 2001
Hans Kirchhoff & Lone Rünitz, Udsendt til Tyskland. Dansk flygtningepolitik under besættelsen, Syddansk Universitetsforlag, 2007
Esben Kjeldbæk, ”Småsedler fra Theresienstadt – den uvirkelige ghetto”, i Nationalmuseets arbejdsmark, 1984, s. 68-79
Ingrid Lomfors, Blind fläck. Minne og glömska kring svenska Röda Korsets hjälpinsats i Nazityskland 1945, Atlantis, Stockholm, 2005
Corrie & Sven Meyer, Theresienstadt - det iscenesatte bedrag, Rhodos, København, 1991
Michael Mogensen & Rasmus Kreth, Flugten til Sverige, Gyldendal, København, 1995
Sune Persson, Vi åker till Sverige: de vita bussarna 1945, Fischer & Co, Stockholm, 2002
Hans Sode-Madsen, (red.) Dengang i Theresienstadt, Mosaisk Troessamfund, København, 1995
Hans Sode-Madsen, (red.) I Hitler-Tysklands Skygge, Aschehoug, København, 2003
Hans Sode-Madsen, Reddet fra Hitlers Helvede, Aschehoug, København, 2005
Therkel Stræde, “Aktion Hvide Busser”, i Therkel Stræde (red.) De nazistiske koncentrationslejre, Syddansk Universitetsforlag, 2009, s. 235-253
Christian Tortzen, Gilleleje oktober 1943, Fremad, København, 1970
Leni Yahil, Et demokrati på prøve: jøderne i Danmark under Besættelsen, Gyldendal, København, 1968
Vilhjálmur Örn Vilhjálmsson, Medaljens Bagside, Forlaget Vandkunsten, København, 2005
Vilhjálmur Örn Vilhjálmsson, "'Ich weiss, was ich zu tun habe'", i RAMBAM nr. 15, København, 2006, s. 72-93