HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Jødene inntok en særposisjon i nazistenes rasebaserte verdensbilde. Nazistene forestilte seg jødene som det tyske folkets og det «ariske» Europas motsetning og arvefiende. «Den jødiske rase» var i følge nasjonalsosialismens ideologer en parasittisk og destruktiv rase, som stod bak en verdensomspennende sammensvergelse.
Jødene var følgelig den eneste folkegruppen som ble oppfattet som en global rasemessig, politisk og økonomisk trussel. Uansett hva den enkelte jøde måtte si eller gjøre, anså nazistene dem som hovedfiender – de ble anklaget for å kontrollere arbeiderbevegelsen, verdenspressen og finanskapitalismen, og for å ha frembrakt revolusjoner, kriger, raseblanding og økonomiske kriser med det formål å erobre verdensmakten.
Hvorvidt mordet på jødene var et resultat av en allerede fastsatt plan som ble utformet i 1920- eller 30-årene, eller om målsetningen om total tilintetgjørelse utviklet seg gjennom en gradvis radikalisering, har vært omstridt blant historikerne. Rett etter verdenskrigens slutt var det bred enighet om at «den endelige løsningen» var Hitlers målsetning allerede ved maktovertakelsen.
Senere ble denne intensjonalistiske tilnærmelsesmåten i stigende grad utfordret av strukturalistiske/funksjonalistiske forklaringsmåter, som vektla rivaliseringen mellom ulike maktinstanser, krigens utvikling og byråkratiets rolle som sentrale drivkrefter bak utviklingen fra forfølgelse og diskriminering til folkemord.
Diskrimineringen og stigmatiseringen av jødene ble innledet allerede kort tid etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. 1. april 1933 gjennomførte regimet en statlig organisert boikottaksjon rettet mot jødisk virksomhet, og denne aksjonen ble etterfulgt av en serie diskriminerende lover og forordringer. Nürnberglovene av 1935 reduserte jødene til annenrangs samfunnsborgere, og forbød ekteskap og seksuelle forbindelser mellom jøder og personer av «tysk blod».
Den såkalte Krystalnatten mellom 9. og 10. november 1938 markerte et toppunkt i forfølgelsene før krigsutbruddet. I løpet av denne natten brøt det ut antijødiske opptøyer over hele Tyskland som medførte at 91 personer drept, flere tusen synagoger brent ned eller ødelagt og jødiske butikker plyndret. Både før og etter denne hendelsen arbeidet regimet dessuten aktivt med å undergrave jødenes økonomiske eksistens under slagordet «næringslivets arisering».
Utbruddet av 2. verdenskrig bidro til en ytterligere radikalisering av forfølgelsene. I okkuperte land som Polen ble jøder tvunget til å bære gule sekskantede stjerner og til å flytte inn i lukkede gettoer. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juli 1941 ble drapene systematisert. Østeuropeiske jøder ble henrettet av Einsatzgruppene i stort omfang. Høsten 1941 begynte den siste fasen i nasjonalsosialistenes antijødiske politikk: det byråkratisk organiserte og detaljert planlagte forsøket på å uttrydde alle jødene i Europa.
I mars 1942 initierte nasjonalsosialistene den såkalte Aksjon Reinhardt, som var rettet mot de polske jødene, og som er blitt betegnet som den største mordaksjon i «den endelige løsningens» historie. Da aksjonen ble avsluttet i februar 1943, var 1500 000 polske jøder myrdet og 17 000 menigheter utslettet. I slutten av mars begynte deportasjonene av jøder fra Tyskland og Vest-Europa.
Jøder fra alle deler av Europa ble sendt til seks store utryddelsesleire i det okkuperte Polen: Auschwitz, Majdanek, Sobibor, Belzec, Treblinka og Chelmno. Her ble de myrdet, som oftest med gass. Selv da Tyskland begynte å tape krigen, brukte nazistene store ressurser på utryddelse av jøder. I sitt testamente, skrevet kort tid før han begikk selvmord i 1945, hevdet Hitler at det tyske folket kunne overleve å tape krigen, men dersom ikke jødene ble utryddet, ville drømmen om et fritt og «raserent» Europa være tapt for alltid.
Millioner av andre mennesker ble også rammet av nazistenes brutale politkk og krigføring, men de kreftene Nazi-Tyskland brukte i forsøket på å utrydde de europeiske jøder, savner sidestykke i moderne tid. Mellom 5,5 og 5,9 millioner jøder fra hele Europa mistet livet som følge av nazistenes tilintetgjørelsespolitikk. Størst tap hadde Polen, hvor 3 millioner av opprinnelig 3,3 millioner jøder ble drept.