HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Allerede i aprildagene 1940 flyktet enkelte jøder til Sverige, men etter en stund vendte mange tilbake. De fleste som dro fra landet gjorde dette først høsten 1942. I løpet høst- og vintermånedene 1942-43 flyktet rundt 60 % av jødene som var bosatt i Norge til Sverige. Mange vegret seg for å flykte i frykt for at det kunne medføre straff mot familiemedlemmer som allerede var blitt arresterte.
De som unnslapp arrestasjonene, ble ofte liggende i dekning i flere uker før flukten kunne gjennomføres. Et stort nettverk av dekkleiligheter måtte organiseres. Oppgaven med å holde jøder i dekning krevde bistand fra en stor gruppe mennesker, og flere hjelpere fikk sin første kontakt med illegalt arbeid i forbindelse med aksjonen mot jødene.
De aller fleste fluktrutene startet i Oslo, og flere av transportene foregikk på lastebiler, da gjerne med flyktningene, ofte kalt «kaniner», kamuflert under potetsekker eller liknende. Enkelte flyktninger ble kjørt nesten helt frem til grensen, mens mange hadde en lang og strevsom tur foran seg. Siste ledd av hjelpere var de såkalte grenselosene. De fulgte frem til, og i noen tilfeller, helt over grensen.
Det store flertallet av hjelpere var mennesker som hjalp, ofte med stor fare for sitt eget liv, men noen flyktninger måtte betale svært store pengebeløp for turen over grensen.
Flyktningene slo seg først og fremst ned i Norrköping og Uppsala, men også i Stockholm og Göteborg. De statsløse ble først sendt til Alingsås utenfor Göteborg, og senere fordelt til steder der det var muligheter for å få arbeid. Menn i vernepliktig alder ble etter hvert innrullert i de norske politistyrkene, og flere dro videre til England og Canada, hvor de gikk i tjeneste i norske og allierte avdelinger.