HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter og friheter som enkeltmennesker har overfor myndighetene. Rettighetene favner vidt, fra såkalte sivile og politiske rettigheter, som ytringsfrihet, religionsfrihet og rettferdig rettergang, til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som retten til helsevern, trygdeordninger og å bruke sitt eget språk samt rettigheter tilknyttet for eksempel utvikling og vern om naturmiljøet.
Menneskerettighetene er nedskrevet i avtaler mellom stater, som mange land har omformet til nasjonal lov. Menneskerettighetene er rettigheter som individet har overfor staten, de sier ikke noe om hvordan menneskene skal opptre, bare hvordan myndighetene skal forholde seg til enkeltmennesker. Dermed har menneskene rettigheter, og myndighetene plikter. Det kreves ikke at enkeltpersoner skal gjøre seg fortjent til dem. Rettighetene gjelder enhver, uansett status og bakgrunn.
I krig og krise kan myndighetene gjøre inngrep i menneskerettighetene. Det kan også gjøres inngrep for å fremme andre verdier hvis det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Ytringsfriheten kan dermed begrenses for å hindre at forsvarshemmeligheter røpes, mens religionsfriheten må vike dersom andres rettigheter kommer i fare.
Rapporter fra Amnesty International viser omfattende menneskerettighetsbrudd i en rekke land i verden i dag. Samtidig er det mange regimer som motarbeider FNs internasjonale innsats. Noen land har prinsipielle innvendinger mot menneskerettighetene. Det kan være fordi rettighetene ikke tar tilstrekkelig hensyn til deres kultur og samfunnsorden, eller kanskje fordi de mener at rettighetene i for stor grad begrenser deres politiske handlefrihet.
Menneskerettighetene har gjennomgått betydelig utvikling siden de første avtalene ble nedskrevet i etterkant av annen verdenskrig.