Religions- og livssynsfrihet

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet», heter det i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Av disse tre rettighetene er det særlig religions- og livssynsfriheten som står sentralt.

Minerva som opplyst beskytter av alle trosretninger.

HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.

Det ligger mye makt i religionen, samtidig som religion er svært viktig for mange mennesker. Forholdet mellom religion og statsmakt varierer fra land til land. Der Norge har en statskirkeordning, trekker Frankrike et klart skille mellom stat og religion. Iran, på sin side, lar religionen stå over den verdslige makt. USA har et mangfold av religioner og trosretninger, mens variasjonsrikdommen er langt fattigere i Saudi-Arabia.

Religionsfrihet er en subjektiv rettighet, det vil si at staten må respektere individenes trosoppfatninger. Friheten gjelder både når folk er alene og når de er sammen med andre. Videre gjelder den like mye for den som er passiv som den som er aktiv i sin religionsutøvelse.

Ordet religion omfatter tro og overbevisning. Religionsfrihet verner alle kjente og nye trosretninger, om de er gudebasert eller ikke. Samtidig beskytter den retten til ikke å tro. Kristne, muslimer og humanetikere står dermed side om side.

En viktig del av religionsfriheten er frihet fra tvang. Alle har full frihet til å skifte religion eller livssyn. Barn er underlagt foreldrenes bestemmelsesrett, men fra de er 15 år gamle, kan de fritt melde seg inn og ut av trossamfunn.

Norge har i likhet med en del andre land en statskirke. Her gir myndighetene én religion en opphøyet plass i samfunnet. Statskirkeordningen er ikke forbudt i seg selv. Noe annet blir det om ordningen fører til forskjellsbehandling. Menneskerettslige problemer er én av flere årsaker til at mange i dag ønsker et klarere skille mellom kirke og stat i Norge.

Religionsfrihet stiller krav om toleranse. Samtidig har myndighetene rett til å gjøre inngrep i religionsfriheten dersom det er «nødvendig i et demokratisk samfunn», for eksempel for å hindre kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap. Myndighetene kan forby blasfemi, men har ingen plikt til å gjøre det. Religionsfriheten gir dermed ikke beskyttelse mot at noen sårer ens religiøse følelser. Dersom blasfemien blir så omfattende at den glir over i hets, vil myndighetene derimot kunne gripe inn.
 

Emneord: Religion, Livssyn, Ytringsfrihet, Diskriminering, FN, Politikk
Publisert 29. sep. 2023 08:40 - Sist endret 29. feb. 2024 10:29