Menneskene ombord i skipet Donau, 532 norske jøder, ble fraktet til Stettin i Tyskland. Her ble de lastet over i tog som tok dem til Auschwitz. 346 kvinner, barn og eldre ble drept i gasskammer ved ankomst. Resten ble satt i slavearbeid. Kun 9 av disse overlevde krigen.
Arrestasjoner
Enheter og personell fra det nazistiske Statspolitiet, Germanske SS og fra det ordinære norske politi var ansvarlig for arrestasjon og transport av personer med «J» i passet til Akershuskaia der M/S Donau lå. Jødiske menn ble fraktet med tog fra Berg fangeleir ved Tønsberg hvor de var blitt internert en måned tidligere. Kvinner, barn og eldre menn ble hentet fra hjemmene sine og fraktet med drosjer til kaia. Også andre deler av det norske statsapparatet bidro til den prosessen som endte med deportasjon og tilintetgjørelse av en stor del av de norske jøder: registrering, inndragning av eiendom og transport. Først på Akershuskaia overtok tyske mannskaper kommandoen over fangene. Gjennom denne innsatsen ble deler av det norske statsapparatet involvert i Holocaust.
Flere mindre deportasjoner ble foretatt i slutten av 1942 og begynnelsen av 1943. Til sammen 773 norske jøder ble deportert for tilintetgjørelse i løpet av 2. verdenskrig. 34 vendte tilbake i live.
Alle grupper
Det var ikke bare jødene som ble ofre for nazistenes utryddelsespolitikk. HL-senterets utstilling er den eneste som behandler alle offergrupper for den nazistiske masseutryddelsespolitikken: Folkemordene på jødene og romene, massedrap på funksjonshemmede, slavisk sivilbefolkning, sovjetiske krigsfanger, på de som gjorde motstand på politisk grunnlag og av gisler, forfølgelse og drap på homoseksuelle og Jehovas vitner. Utstillingen søker å besvare spørsmålene om hva som var felles for den nasjonalsosialistiske politikken overfor alle disse gruppene, og hva som var særegent for politikken overfor de enkelte gruppene.
FN og menneskerettighetene
Utstillingen plasserer Holocaust inn i en historisk sammenheng med andre folkemord. Et viktig mål med utstillingen er at den skal lede til refleksjon over vår egen samtid. Det er en klar forbindelse mellom nazismens undergang og menneskerettighetsideens oppkomst i dens moderne variant. FN ble opprettet i oktober 1945, umiddelbart etter 2. verdenskrig. Tre år senere ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt.
Dagen før Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt, vedtok FNs generalforsamling konvensjonen mot folkemord, med henblikk på å forhindre gjentakelse av massemordene fra krigen. Likevel har det ikke vist seg mulig å forhindre folkemord og brutale massakre i etterkrigstiden. I Kambodsja, Rwanda, Bosnia, Irak og Darfur har massedrap skjedd igjen. Folkemord er et av temaene som berøres i utstillingens del om samtidsrefleksjon.
Antisemittisme og rasisme i dag
Et annet tema er utfordringene knyttet til rasisme og antisemittisme i dag. Nazismens biologisk baserte rasisme mistet sin legitimitet etter krigen. Men nye bølger med migrasjon fra midten av forrige århundre synliggjorde andre former for fordommer basert på etniske og kulturelle forskjeller. I dag har fordommer basert på religiøse skillelinjer også blitt aktuelle. I Vesten har vi sett tegn på stereotypisering og til dels kollektiv fordømmelse av islam og muslimer. I noen perioder har det også vært en oppblomstring av antisemittiske handlinger i Europa. Diskusjonen om den aktuelle antisemittismens karakter og forutsetninger er langt fra avsluttet. Konflikten i Midtøsten har bidratt til å gjøre diskusjonen uklar og utfordrende, men ikke mindre viktig.
