– Ved museer og minnesteder ser vi en tydelig trend i å bruke kunst og kunstneriske uttrykk som formidlingsgrep til å påvirke på temaer knyttet til menneskerettigheter, sier utstillingsansvarlig Hanne Steien ved HL-senteret.
Gjennom seminaret «Giving Voice to the Unspeakable» ønsker man å samle erfaringer og undersøke hva kunst kan tilføre institusjoner der man vanligvis har brukt mer akademiske tilnærminger, som tekster, til å forklare menneskerettighetsbrudd som folkemord, slaveri og rasisme. Seminaret er et samarbeidsprosjekt med POLIN (Museum of the History of Polish Jews).
Appellere til flere sanser
– Gjennom kunst og kunstneriske uttrykk kan man appellere til andre og flere sanser enn det man vanligvis gjør ved historiske museer og freds- og menneskerettighetssentre. Og ved bruk av kunstverk kan man gi opplevelser som fungerer også utenfor museets vegger, som i det offentlige rom. Slik kan man tenke museumsformidling på en annen måte, sier Steien.
Minnesmerker og minnesteder er også et tema for seminaret. Disse får ofte en kunstnerisk utforming, og Steien synes det skal bli spennende å høre hva KORO (Kunst i offentlige rom) tenker når de skal lage et nasjonalt minnesmerke i regjeringskvartalet etter terroren 22. juli. Hvordan de vil gripe fatt i dette etter de lange prosessene og kontroversene knyttet til minnestedet ved Utøya?
Seminaret vil også ha bidrag fra kunstnere som opptrer aktivistisk og bruker sin kunst til å belyse temaer som er fortiet av samfunnet eller som myndigheter forsøker å stoppe debatten om.
Økt engasjement og bredere publikum
– Kunst er et kommunikasjonsverktøy som kan hjelpe menneskerettighetsarbeidere og aktivister til å få fram sitt budskap. Det ser vi eksempler på mange steder i verden. Samtidig blir kunst og kunstneriske uttrykk altså stadig mer brukt i museumssammenheng. Det polske museet POLIN har en egen ansatt som utelukkende arbeider med kunst som formidlings- og påvirkningsverktøy – på fagspråket kalt kunstneriske intervensjoner.
Steien tror at bruk av kunst og kunstneriske uttrykk kan bidra til at museer kan nå et bredere publikum.
– Kunst kan gi økt engasjement blant våre besøkende, for eksempel gjennom «medskaping». De kan være med på å skape gjennom å bidra med sine egne perspektiver og historier, for kunstverk og kunstnerisk aktivitet kan fungere inviterende. I POLIN har man for eksempel startet «pop-up»-kor, der folk kan melde seg på og synge sin reaksjon på museets fortellinger, sier hun.
"I POLIN har man for eksempel startet «pop-up»-kor, der folk kan melde seg på og synge sin reaksjon på museets fortellinger"
Ruth Reese – sanger og antirasistisk pioner
En kunstner som brukte kunst aktivistisk og som kunnskapsformidling, var sangeren Ruth Reese. Hun var afroamerikaner og kom til Norge på 1950-tallet, der hun møtte en nasjon som hadde lite bevissthet om afroamerikanernes historie med slaveri og rasisme.
Gjennom sin sang og skjønnlitterære tekster, men også gjennom sakprosa og med kombinasjonen konsert og foredrag, skapte hun debatt og større kunnskap om disse temaene blant nordmenn. Slik ble hun en pioner i antirasistisk arbeid i Norge.
– Hele Reeses liv i Norge ble en kunstnerisk intervensjon, sier den afroamerikanske antropologen Michelle Tisdel, som har gjort et dypdykk i Reeses liv og virke.
"Hele Reeses liv i Norge ble en kunstnerisk intervensjon"
Kartlegging av «Det svarte Oslo»
Tisdel arbeider på Nasjonalbiblioteket, og er en av bidragsyterne på seminaret. Og hun er selv et eksempel på en akademiker som har brukt kunst som formidlingsgrep, blant annet ved å skrive et teaterstykke om Ruth Reese.
Hennes bidrag på seminaret er kalt «Mapping Black Oslo», som også er tema for hennes kapittel i det europeiske bokprosjektet «Mapping Black Europe». Der diskuterer hun minnesteder, plasser og «monumental» offentlig kunst knyttet til personer med afrikansk opphav og kritiske hendelser i Oslo forbundet med denne gruppen.
Bysten over Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister, og Ruth Reeses plass nederst på Grünerløkka, er eksempler på permanente landemerker.
Eksempler på midlertidige monumenter, landemerker og kollektive mobiliseringer er Eidsvolls plass foran Stortinget, som åsted for demonstrasjonen «We can’t breathe. Rettferdighet for George Floyd» i juni 2020. Det samme er Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzners prosjekt «European Attraction Limited» og kunstinstallasjonen fra 2014 knyttet til den såkalte Kongolandsbyen, der afrikanere ble satt på utstilling under Verdensutstillingen i Oslo i 1914.
Kunst kan klargjøre og forsterke et budskap
– Bildende samtidskunst kan oppleves som fremmedgjørende og elitistisk for enkelte som ikke er vant til å forholde seg til kunst, sier Steien. Hun mener at bruk av kunst i en kontekst, som for eksempel i et historisk museum eller et freds- og menneskerettighetssenter, kan gjøre kunsten mer tilgjengelig og dermed «demokratisere» samtidskunst.
Kunsten kan da være en bit av en større helhet, og bidra til å forsterke, utvide og klargjøre et budskap, samt gjøre publikum i stand til å reflektere videre på dette. Som eksempel på dette nevner hun Camille Norments kunstverk på HL-senteret.
Verket omfatter lyden av skipsklokken på deportasjonsskipet Donau, vibrasjoner i benken som står i broen mellom den permanente Holocaust-utstillingen og det nye utstillingslokalet MINO, og synet av vibrasjonene som lyden lager i vannspeilet utenfor.
Verket spiller på lag med museets arbeidsfelt, samtidig som det utvider museumsopplevelsen ved å spille på flere sanser: lyden av klokken, det fysiske i vibrasjonene og det visuelle. Samtidig er klokken og klokkespill en kjent metafor for fare og for avslutningen av et liv, mens broen symboliserer sammenhengen mellom fortid og nåtid.
Museer skal ikke bare gi en passiv opplevelse
Steien er også opptatt av kunst som noe man kan oppleve sammen på en annen måte enn å lese tekst på en museumsvegg. Og kunst kan sette i gang reaksjoner og debatt, dersom man ikke liker verket eller blir provosert av det.
– Kunsten gir en lavere terskel for publikumsrespons, noe museer er blitt mer opptatt av i den senere tid. Museumsbesøk skal ikke bare være en passiv opplevelse der publikum stille får informasjon, men vi ønsker også å få besøkende med i en slags samtale. Museene er blitt langt mer opptatt av å engasjere og aktivisere publikum, understeker Steien.
"Museumsbesøk skal ikke bare være en passiv opplevelse der publikum stille får informasjon"
Og for å komme videre i dette arbeidet, har hun definert en bred målgruppe for seminaret på HL-senteret.
– Vi håper på en litt annen sammensetning enn dem vi oftest når med våre seminarer, som historikere og lærere. Vi ønsker å være et samlingspunkt for flere profesjoner og ulike former for kompetanse: Alt fra antropologer, kunstformidlere, etablerte musikere og samtidskunstnere og representanter for tunge maktinstitusjoner, som KORO, til dem som jobber uten noe statlig støtte eller apparat i ryggen og utøver sin kunst som respons på – eller imot – det som foregår i samfunnet, sier Steien.
Påmelding til, og mer informasjon om seminaret "Giving Voice to the Unspeakable"
