Opplevelsen har preget henne for livet, og samtidig motivert henne til å fortsette med humanitært hjelpearbeid. I dag leder hun NORCAP, en del av Flyktninghjelpen som styrker og utvikler globalt bistandsarbeid.
- Da jeg kom til Rwanda i 1993, var jeg ikke klar over hvor dypt rotfestet konflikten og mistilliten mellom hutuer og tutsier var. Jeg merket riktignok spenninger mellom kolleger som tilhørte de to ulike folkegruppene, og selv om den politiske situasjonen ble mer og mer tilspisset, var det veldig vanskelig å snakke med dem om dette.
Men i mars 1994 fikk jeg selv kjenne på aggresjonen, da jeg ble angrepet av hutumilitsen Interahamwe. De plasserte et barn foran bilen min for å få meg til å stoppe, og knuste rutene med batonger. Det var bare å gasse på for å komme unna. Neste dag ble huset til en nabo blåst i luften, sier Giæver.
800 000 ofre, 200 000 gjerningsmenn
Dette var imidlertid bare en forsmak på volden som skulle komme. I løpet av 100 dager ble minst 800 000 tutsier og moderate hutuer slaktet ned på bestialsk vis, rundt 10 prosent av befolkningen. Det er anslått at 200 000 gjerningsmenn deltok i myrderiene.
Den utløsende årsaken til folkemordet var nedskytingen av flyet med Rwandas president, hutuen Juvénal Habyarimana, 6. april 1994. Men konflikten mellom de to folkegruppene hadde lange røtter, og ble forsterket av den belgiske kolonimakten. Den favoriserte tutsibefolkningen, som var regnet som landets elite. Hutuene utgjorde flertallet, og ble behandlet som mindreverdige.
I løpet av 100 dager ble minst 800 000 tutsier og moderate hutuer slaktet ned på bestialsk vis, rundt 10 prosent av befolkningen.
Belgierne innførte i 1935 identitetskort som viste etnisk tilhørighet, noe som bidro til å forsterke skillet mellom folkegruppene. I 1959 gjennomførte hutuene en revolusjon, og tok over makten. Det innledet perioden med diskriminering av tutsiene, som kulminerte i folkemordet.
«Nå kommer de og tar oss»
- Jeg var på en restaurant i hovedstaden Kigali da eieren fikk en telefon med beskjed om at presidenten var drept. Jeg kjørte umiddelbart hjem i høyt tempo. Byen var da usedvanlig og uhyggelig stille. Men i løpet av natten begynte jeg å høre granater og skudd, og skjønte at det var brutt ut full krig. Jeg fikk telefoner fra fortvilte ansatte som sa «nå kommer de og tar oss». Jeg hørte skrik. Da var jakten i gang. Jeg forsto at det var noe i ryktene om systematisk utryddelse ved hjelp av navnelister på hvem som skulle tas, sier Giæver.
Hun mistet mange av sine kolleger og venner i løpet av folkemordet og hevnaksjonene som fulgte. Noen kolleger viste seg også å være blant overgriperne.
Mistet kontakt med omverdenen
Da myrderiene startet, ble Giæver kontaktet av tutsifamilien som bodde i nabohuset, med bønn om å få gjemme seg hos henne. Da måtte hun ta den tunge beslutningen og si at faren ikke kunne gjemme seg hos henne sammen med resten av familien, for da ville de alle bli drept. Sammen med moren, Conselata, og de tre barna, søkte hun ly i en kjellertrapp om natten mens bomber og granater regnet rundt dem. Da hadde Conselata allerede fått beskjed om at store deler av hennes familie var drept.
- Neste morgen ble jeg intervjuet på direkten av NRK om situasjonen. Midt under intervjuet ble telefonlinjen min kuttet. Da var min forbindelse med omverdenen stengt. Så kom politiet og ville ransake huset der jeg hadde gjemt tutsifamilien. Jeg var livredd, men klarte å stoppe dem, samtidig som jeg skjønte at de ville komme tilbake. Da måtte jeg bare rømme og forsøke å komme i kontakt med omverdenen, sier Giæver.
Ble forfulgt og beskutt
Hun klatret over høye gjerder og løp gjennom hager på vei til noen amerikanere som bodde i nærheten.
- Underveis gjemte jeg meg under et tre, og trodde et øyeblikk jeg hørte fuglesang. Det viste seg å være kulehvin fra forfølgere som skjøt etter meg. Men jeg kom meg fram til amerikanerne som hadde satellittelefon, og via den amerikanske ambassaden fikk norsk UD beskjed om at jeg var kommet i sikkerhet.
Amerikanerne skulle sette opp en konvoi for evakuering ut av Kigali, og jeg måtte vende tilbake alene til huset jeg leide for å hente Røde Kors-bilen min. Der møtte jeg familien som fortsatt gjemte seg der, sammen med mange andre. For andre gang måtte jeg ta en tøff avgjørelse, og avslå deres bønn om å få sitte på med meg. Jeg visste at de da ville ha bli dratt ut av bilen og drept, jeg hadde sett veisperringer i nærheten og mange tomme biler med dørene åpne. Det var forferdelig å reise fra dem! sier hun.
Kom seg ut og rapporterte til FN
At konvoien hun deltok i, ikke var trygg, fikk hun da også oppleve.
- På et kontrollpunkt ble jeg dratt ut av bilen og fikk en geværpipe mot hodet. Politiet/Militsen trodde jeg var belgisk, men jeg slapp unna da jeg forklarte at jeg var en viking. De visste ikke helt hva Norge var. Rwanderne i konvoien ble enten drept på stedet eller ført bort.
Giæver kom seg ut av landet, og rapporterte til FN i New York om hva hun hadde sett og opplevd. Men da situasjonen i Rwanda var mer under kontroll, vendte hun tilbake til landet, denne gang på oppdrag for FN. Da fikk hun også sjekket hvordan det var gått med familien som hadde gjemt seg i huset hennes. Det viste seg å være tomt for folk og ribbet for alt – selv toaletter og dørvridere. De fleste naboene var drept, men hun klarte å finne mor og barn.
Ektemannen ofret seg for familien
Moren, Conselata, fortalte at politiet og militæret hadde oppsøkt dem etter at Giæver var reist. Mannen hennes hadde gått ut, sagt at han var den de var ute etter, men at kone og barn hadde kommet seg til Uganda.
- Han ofret seg. De skjøt ham der og da, men gikk uten å finne resten av familien. Natten etter fikk Conselata hjelp til å bære liket av sin mann over til familiens hage. Hun gravde en grav, og begravde ham der.
Etter noen uker ble det for utrygt å oppholde seg også i Giævers hus, så hun måtte legge ut på flukt med barna. Hun ble stoppet av en hutu-soldat på et kontrollpunkt, og han ga beskjed om at de måtte bli med ham. Conselata trodde de ville bli drept. I stedet tok han dem med seg til en kjeller, der han gjemte dem og ga dem mat hver dag. Siden kjørte han dem til Hotel des Milles Collines, tilfluktsstedet kjent fra filmen Hotel Rwanda. Slik reddet han livet deres, sier Giæver.
Conselata trodde de ville bli drept. I stedet tok han dem med seg til en kjeller, der han gjemte dem og ga dem mat hver dag
Denne historien er ett eksempel på at ikke alle hutuer bare opptrådte som fanatiske drapsmenn under folkemordet. Noen klarte også å vise barmhjertighet. Men selv om massemyrderiene var planlagt av myndighetspersoner, høytstående forretningsfolk og ekstremistiske hutumilitser, var det i stor grad vanlige folk som drepte sine naboer, venner og bekjente, oftest med macheter og rifler.
Verdenssamfunnet var advart
Folkemordet i Rwanda burde ikke kommet som en overraskelse på verdenssamfunnet. Advarslener ble gitt allerede før det var satt i gang, og da det var i gang, kom de første rapportene om omfattende brutalitet raskt. FN hadde en fredsbevarende styrke, UNAMIR, på plass i landet for å overvåke fredsavtalen som ble inngått etter sammenstøt mellom den hutudominerte regjeringen og tutsienes opprørshær RPF i 1993. 10. januar 1994 fikk øverstkommanderende for UNAMIR, Roméo Dallaire, informasjon fra hutu-hold om at alle tutsier skulle registreres, og at et massedrap på tutsier var nært forestående. Neste dag sendte han en telefaks til FNs hovedkvarter med anmodning om en dobling av styrken. Dette ble avvist av Sikkerhetsrådet, og Dallaire fikk beskjed om ikke å involvere seg i en væpnet konflikt. 25. april ble UNAMIR-styrken redusert til 450 dårlig utrustede soldater. Leder for FNs fredsbevarende operasjoner den gang var Kofi Annan, senere generalsekretær i FN. Først i 2000 tok FNs sikkerhetsråd på seg ansvaret for ikke å ha stanset massedrapene, og først i 2014 stadfestet FN at massedrapene kvalifiserte for betegnelsen folkemord.
Så kom hevnaksjonene
Men før den tid kom det en ny voldsbølge i Rwanda. Tutsiene, ved RPF, hadde fått kontroll over Kigali, og 17. juli 1994 erklærte de at krigen var over. En tutsidominert regjering overtok. Det ble opptakten til en rekke brutale hevnaksjoner mot hutuene.
Mange ble flyktninger i eget land, og tok tilflukt i leirer for internt fordrevne. Men hutuene ble jaget ut av leirene av Rwandas hær, slik at de igjen var ubeskyttet og utsatt for hevnangrep. Mange ble stuet sammen i uoffisielle, elendige fengsler.
På dette tidspunkt, i 1995, var Giæver igjen tilbake i Rwanda på FN-oppdrag.
- Folk ble drept i hopetall. Jeg monitorerte og rapporterte overgrep, og myndighetene fulgte med på hva jeg gjorde. De kunne ikke ta meg først, men de tok min sjåfør og oversetter. Alle fem barna til min tidligere hushjelp ble drept. Fem kolleger ble halshugget, sier Giæver.
Som FN-ansatt deltok hun i interne debatter der hun ga klar beskjed om at FN ikke måtte forsømme seg igjen, men gi hutuene bedre beskyttelse mot hevnaksjonene.
- FN og det internasjonale samfunn hadde stor skyldfølelse for folkemordet som hadde rammet tutsiene, men nå lukket de på mange måter øyene igjen for hevnen som rammet hutuene, sier Giæver.
Ingen reell forsoning
To år senere kom hun igjen tilbake til Rwanda, denne gang på oppdrag for Høykommissæren for menneskerettigheter. Da var arbeidet for å lege sår i gang, med forsoningskomiteer og nasjonale og lokale domstoler som skulle straffe de skyldige for folkemordet. Verdenspressen rapporterte rørende historier om forsoning og tilgivelse.
- Jeg opplevde allikevel at Rwanda var på feil spor når det gjaldt å lege sår og gjøre noe som kunne gi håp for framtiden. Rettssakene og forsoningsarbeidet fungerte ikke like bra alle steder. Noen oppfattet det kun som et teater. Man har ikke klart å skape et demokrati som bygger opp om en reell forsoning. Samfunnet er fortsatt preget av en overvåkning og autoritær styring som skaper usikkerhet og utrygghet.
Og hvordan skal du kunne tilgi naboen som drepte dine barn? Hvordan skal man dømme gjerningsmenn som også opptrådte som redningsmenn? Hvordan skal man kunne stole på myndighetene når menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer at folk som var ansvarlige for massedrap fortsatt sitter i høyere stillinger? spør Giæver.
Hvordan skal du kunne tilgi naboen som drepte dine barn? Hvordan skal man dømme gjerningsmenn som også opptrådte som redningsmenn?
Hvordan kunne folkemordet skje?
Giæver har gjort seg mange tanker om hvorfor helt vanlige mennesker kunne ende opp med å drepe naboer og venner.
- At vanlige hutuer deltok i myrderiene, tror jeg har sammenheng med at de fryktet at de og deres familie selv ville bli drept hvis de ikke var med på drapene. Rwanda har en nedarvet fryktkultur, blant annet knyttet til en tradisjon med sterk overvåkning både lokalt og sentralt. Dessuten var mange av hutuene preget av et mindreverdighetskompleks og et lavere utdanningsnivå, som kanskje gjorde dem lettere å lede. Den som har lite fra før, har ikke noe å forhandle om man skal overleve. Samtidig var det jo et sterkt myndighetsapparat som sto bak, med organisert planlegging og oppfordring til massedrap. Det ble blant annet via radio ført en systematisk kampanje som nørte opp under mistro og hat mot tutsiene, sier hun.
At verdenssamfunnet og FN ikke grep inn i tide, tror hun har sammenheng med at Rwanda var et lite og fjernt land i Afrika som geopolitisk ikke var viktig, og derfor ikke ble prioritert når FN skulle fordele sine ressurser og innsats.
- Samtidig skal vi ikke glemme at mange FN-ansatte tok stor personlig risiko og reddet mange liv. Flere av dem ble selv drept. Og general Dallaire, som forgjeves forsøkte å få inn flere FN-soldater for å stoppe folkemordet, kjente så sterkt ansvar for FNs manglende beskyttelse av befolkningen at han fikk posttraumatisk stressyndrom og levde som uteligger i mange år, sier Giæver.
- Hva ble gjort feil i tiden etter folkemordet?
- For det første skulle man forhindret de blodige hevnaksjonene. Dessuten burde det vært større åpenhet om konfliktens røtter. Det ble fort forbudt å snakke om hutuer og tutsier som ulike grupperinger, men inndelingen var allikevel reell, der hutuene hadde med seg historien om å være mindreverdige. Jeg tror også man må ha en aksept for at det kan være umulig å tilgi, og heller prioritere arbeidet med å få folk til å klare å leve med det som har skjedd.
Lærdommen fra Rwanda
- Hva har vi lært av folkemordet i Rwanda som kan brukes til å forhindre nye folkemord?
- Det FN lærte, var å ta større ansvar og ikke bare skyve til side problemer som kan lede til folkemord. Man har i større grad forstått at man må engasjere seg og bruke mer ressurser på forebygging også i områder med mindre geopolitisk betydning. Dessuten har man innsett behovet for i større grad å gi FN-styrker et væpnet mandat når man ser at risikoen for folkemord øker, sier Giæver.
Hun trekker også frem den internasjonale straffedomstolen for Rwanda som et positivt element. Den har dømt flere ansvarlige for folkemordet, og har for første gang brukt folkemordkonvensjonen mot en regjeringssjef, nemlig Jean Kambanda. Han var statsminister i Rwanda da folkemordet pågikk, og ble i 1998 idømt livstidsstraff.
Giæver stiller selv spørsmålet om et nytt folkemord kan skje i dag. Hun peker på at sivilbefolkningen mange steder i verden blir utsatt for brutale overgrep, og at det er viktig at det internasjonale samfunn sikrer at det ikke utvikler seg til nye folkemord.
- Vi vet hva som nå skjer i Gaza. Den palestinske befolkningen står under massivt angrep, og det er ikke noe beskyttelsesapparat rundt dem. Samtidig pågår det en krig i Sudan som FN har omtalt som en av de verste humanitære krisene i nyere historie, men som nesten er glemt av verdenssamfunnet. Ukraina får hjelp, men de har en annen geopolitisk posisjon, og vi ser at hvem som får støtte til syvende og sist avgjøres av storpolitikk. Men verdenssamfunnet har et valg. Jeg har som hjelpearbeider opplevd den samme maktesløsheten som hjelpearbeiderne nå føler på i Gaza. Hvor mange skal dø før man er villig til å si at nok er nok? spør hun.
Hvor mange skal dø før man er villig til å si at nok er nok?
Søndag 7. april kommer Benedicte Giæver til HL-senteret for å holde et foredrag om Rwanda.